Stisykling i Fruita, Colorado

En drøy meter bred sti snirkler seg opp på kollen og gjennom en klynge med små taggete busker og krummende trær der jeg står – den eneste faunaen som trosser den evige tørken her ute sammen med det gule gresset. Langt borte brer bebyggelsen seg ut som en hildring. 

Og foran meg; Joe´s Ridge. Den perfekte stien. En slyngende, bølgende sykkeldrøm som skjærer rett gjennom den endeløse ørkenen. Jeg må nesten klype meg i armen for å bevise for meg selv at jeg virkelig er her, at jeg ikke ligger hjemme i sengen på den andre siden av jorden og drømmer. Jeg hiver meg over sykkelen, og lar meg helt og holdent oppsluke av stiens magi. Vi syklister prater ofte om flyt, den perfekte flytsonen, og Joes Ridge er nettopp det. En parallell virkelighet der tid og rom går sammen til en enhet.

Det er bare jeg, sykkelen og stien. Her og nå.

Lange svinger i slak utforkjøring. En vanvittig bratt, men kort oppoverbakke opp på en annen ås. Jeg girer ned så mye det går, tråkker på opp til toppen, tar et par tråkk til før en ny lett svingete utforkjøring tar til langs en skarp åsrygg. På hver side av stien stuper det sikkert 40 meter mer eller mindre rett ned. Men det er bare å slippe bremsene og flyte med i svingene, det kjennes ut som om jeg svever vektløs midt ute i ørkenen. En kort oppoverbakke til, så begynner det igjen. 

Plutselig er jeg framme ved bilen, som står parkert ved stiens ende. Jeg setter meg på lasteplanet, åpner en øl og tømmer den samtidig som jeg stirrer målløst ut i den tomme ørkenen. Jeg forstår knapt hva jeg nettopp var med på. Jeg vet bare at jeg må ha mer.

«Jeg må nesten klype meg i armen for å bevise for meg selv at jeg virkelig er her, at jeg ikke ligger hjemme i sengen på den andre siden av jorden og drømmer.»

Vi befinner oss i Grand Valley, en byregion i vestlige Colorado i USA som brer seg ut i en vid dalbunn, der Gunnisonelven møter Coloradoelven, utenfor byen Grand Junction. Litt lenger nordvest ligger Fruita, en liten by som ikke overraskende er kjent for sin fruktproduksjon. Men fremfor alt er traktene nå mer kjent for stiene, stier som holder aller høyeste verdensklasse. North Fruita Desert, eller 18 Road som området kalles på folkemunne er ett av flere stinettverk i dalen som vedlikeholdes- og kontrolleres av lokale krefter sammen med det statlige Bureau of Land Management, siden landet er statlig eid. Slik har det ikke alltid vært. 

Colorado har en lovløs fortid, som daterer helt tilbake til nybyggernes tid og ville-vesten-eraen i amerikansk historie og det er ikke overraskende at den anarkistiske ånden så smått har satt preg på terrengsykkeltrenden som fikk sitt gjennombrudd på 90-tallet. Grav først – spør etterpå – eller aldri, var mottoet for pionerene. 

I sentrum for det illegale stibyggermiljøet sto Troy Rarick. En karismastisk, flamboyant  mann i 50-årsalderen, med et krøllete villt hår, som nå raser inn som en virvelvind på en gammel rød cruiser ved restauranten Hot Tomato Café i sentrale Fruita ved lunchtid en dag. Troy danser ned på en stol, og får servert ett glass vin uten å ha bestilt. Troy er the man her i byen. Vi vet det ikke ennå, men vi har havnet midt i the Troy Rarick show, og det skal vise seg å være en reise med entusiastisk galskap som manus, grove stisykler som rekvisitter og Fruitas stinettverk som kulisser.

«Selv kaller han seg ”terrengsykkel-turistkonsulent” og ”The minister of Awesome”. Beskjedenhet eller mangel på svada er ikke noe som har rammet Rarick.»

Troy starter på sti nummer null, og begynner å fortelle om hvordan syklingen startet i Fruita og Grand Junction på 90-tallet. Terrengsykler hadde blitt allemannseie, og sporten var på vei inn i sin første storhetstid, men i Fruita var det i prinsippet dødt. Han ble tilbudt det han selv hevder var den best betalte mekanikerjobben i sykkelbransjen på butikken Poison Spider i det legendariske sykkelmekkaet Moab, et par timer bortenfor i Utah. 

Men Troy, drevet av følelsen av å gjøre sin egen greie, takket nei til tilbudet og startet i stedet opp Over The Edge i 1995 i en forlatt fabrikkbygning i Fruita, en entusiastdrevet butikk som gjennom årenes løp har fungert som nav og drivkraft for syklingen i Fruita-området. 

– Det var masse folk som kjørte forbi her på vei til Moab uten å bli. Men vi hadde jo statlig mark som strekker seg hele vegen til Utah, hvorfor skulle ikke vi kunne ha samme sykkelmuligheter som der borte? På den tiden var det kanskje ti personer som syklet terrengsykkel i et avsidesliggende hull som ingen hadde hørt om, men se hvordan det ser ut nå.

 Troy og hans venner begynte å bygge stier uten tillatelse fra myndighetene, ga ut en egen guidebok med et dusin stier, startet sykkelfestivalen Fruita Fat Tire Festival, og snart så de at syklister på vei til Moab ble igjen og oppdaget stisykling som var helt ukjent, og minst like bra. I dag påstår Troy at syklingen i Fruita omsetter for rundt 25 millioner dollar og lokker rundt 100.000 syklister årlig. 

For noen år siden solgte han Over The Edge videre til et par lokale syklister og venner, men han eier fortsatt varemerket og bruker i stedet tiden sin på å starte nye Over The Edge-butikker på steder som han mener har postensiale for bra sykling, men som mangler den rette kulturbæreren. Sedona i Arizona og Melrose i Australia er to steder som har fått et dytt fremover etter at Over The Edge etablerte seg, og Troy drømmer om å starte opp en butikk ved Gardasjøen i Italia i samme konsept. Selv kaller han seg «terrengsykkel-turistkonsulent» og «The minister of Awesome». Beskjedenhet eller mangel på svada er ikke noe som har rammet Rarick.

Vi bestemmer oss for å fortsette samtalen ute på stiene i stedet og møtes noen timer senere ute ved Kokopelli Loops, et stisykkelsenter rett utenfor Fruita. Troy dukker opp på toppen av Horsethief Bench som lovet. Med sykkel, men uten hjelm. 

– Hvor er hjelmen din Troy? Spør Mattias

– Jeg vet ikke, svarer Troy.

Mattias låner bort sin egen hjelm så det hvertfall skal se OK ut på bilder, og så setter vi av gårde ut på første bit av Horsethief Bench. Etter noen hundre meter knekker jeg kjedet i en kort oppoverbakke med slik kraft at jeg nesten flyr over styret. Vi setter i gang og mekker med improviserte løsninger. Troy derimot setter seg rolig ned på gresset ved siden av, fyrer opp en tjall, og forteller oss mer.  

Horsethief Bench var en av de første stiene som ble bygd utenfor Fruita på 90-tallet. Stien slynger seg fram på en stor hylle ovenfor den grønnskimrende Colorado-elven nedenfor vidstrekte, gulbrune kalksteinsklipper. Navnet kommer fra ville vestens dager da dette var en plass hvor hestetyver gjemte sitt bytte bort fra skytegale eiere og lovens lange arm. Plassen kunne ikke vært bedre for illegal virksomhet. 

Troy veksler mellom å tråkke på i maksfart og whippe med sykkelen på hvert eneste hopp han ser, til å spre sitt helt eget evangelium om stibygging i synd, og livet som sådan. Samtidig som vi navigerer gjennom en serie realt tekniske partier på kanten til avgrunnen ned mot elven gir han oss en leksjon i sin livsfilosofi; – Jeg har tre regler i livet. Bryt regler, aldri ta nei for et svar, og vær revolusjonær!

Det rekker å bli mørkt før vi kommer tilbake til parkeringen igjen. Troy strekker seg etter en sixpack med øl på lasteplanet og deler broderlig med hele gjengen. Vi skåler for en av våre beste sykkeldager noensinne.

Dagen etterpå treffer vi Troys diametrale motsetninger. Dave Grossman, en jovial mann med toukersskjegg og hans venninne Elisa Jones, en entusiastisk og blidspent trebarnsmor i 30-årsalderen som stiller med hjemmelagd kake, og den korteste sykkelshortsen vi noensinne har sett sammen med albuebeskyttere, en merkelig kombinasjon. De vil vise oss Lunch Loops, dalens største stisenter, som ligger rett utenfor Grand Junctions bygrense. Så nære at man kan tråkke hit i lunchen og få sin daglige dose med smal sti.

«Jeg slipper bremsen og prøver heller å sette svingene enda hardere, og kjenner G-kreftene leke med meg.»

Om Rarick kjørte på med sin «skyt først, spør etterpå»-mantra, er Grossman og Jones diplomatiens ambassadører. Begge er engasjert i Grand Valley Trails Alliance, en idealistisk organisasjon som jobber sammen myndighetene for å bygge nye stier og vedlikeholde de gamle. Veien hit har vært lang og tung. Når bølgen med syklister begynte å skylle inn over Grand Valley rundt milleniumsskiftet ble det åpenbart at situasjonen med illegalt bygde stier var uholdbar. Stiene holdt helt enkelt ikke mål. De var for vanskelige for nybegynnere samtidig som de eroderte i stykker. Dessuten ble konfliktene mellom syklister og andre brukere stadig mer høylytt og miljøødeleggende. 

Myndighetene hadde to valg. Enten forby stisykling helt og holdent, eller jobbe med syklistene for å komme fram til en løsning. De valgte heldigvis det sistnevnte. I dag finnes det over 100 sykkelstier, totalt nesten 160 mil, innenfor en times radius i bil med Fruita som utgangspunkt.

I dag er de ulike stinettene et veloljet maskineri drevet av skattemidler og donasjoner. Men det fine er at de deles av mange ulike typer brukergrupper. Syklister, løpere, til og med hesteryttere og motorsyklister. Og i motsetning til andre steder, så ferdes alle i symbiose og harmoni under de gjeldene regler – kanskje utenom Troy Rarick da, selvfølgelig. 

Fruita og Grand Valley har fått rykte på seg for å tilhøre den absolutte eliten i verden når det gjelder stisykling. Kanskje til og med best i verden, sier en del sykkeljournalister og eksperter, til og med bedre en det myteomspunnede Moab. Lokalpatrioten Dave Grossman stiller seg ikke helt uventet bak det argumentet. – Som vi pleier å si, den beste syklingen i Moab er i Fruita. Og den beste syklingen i Fruita finnes i Grand Junction, sier han med et lurt smil og tråkker av gårde. 

Terrenget i Lunch Loops er som å sykle på månen. Stiene slynger seg gjennom et nesten livløst landskap av sedimenter og vulkanstein. Jorda består av bentonit, et geologisk materiale som havner i grenselandet mellom en jordart og en bergart, en slags sement. Det sprekker opp under langvarig tørke, og blir til en klisterlignende gugge når det er vått. – Det er helt umulig å sykle her når det er vått, sier Dave. 

Men nå er det steinhardt og tørt. Totalt annerledes enn våre egne gjørmete, rotfyllte og skogskledde stier hjemme. Rundt og opp, og ned fra små koller, mellom store steinblokker og det lille som finnes av vegetasjon her ute. Hele tiden bølgende terreng, hele tiden variasjon. Vi justerer på heve/senkepinnene våre konstant for å tilpasse oss til enten korte, tekniske klatrepartier, eller minst like tekniske utforkjøringer der et feilsteg fort kan føre til en dyr tannlegeregning. 

Et par dager senere tar Dave oss med på en av sine favorittstier, Andys Loop. Vi parkerer den ene bilen nede ved parkeringsplassen ved Lunch Loops, laster syklene på den andre og kjører opp til starten på stien, høyt oppe på en kolle med magisk utsikt over Grand Junction og Fruita.

Stien slynger seg bratt ned i en dyp dal som stuper til venstre. Innen 50 meter er gått ligger vi hardt på bremsene og sladder gjennom et øde landskap av bentonit. Et lett regn dagen før har gjort enkelte partier kladdete – gjørmete blir liksom feil ord, og vi begynner å forstå hva Dave pratet om når den fuktige massen klebrer seg til sykkelen og tetter igjen mønsteret på dekkene. Syklingen blir til overlevelsesteknikk innen vi rekker å stoppe og ta av det verste pakket. 

Stolen steker i det vi navigerer gjennom et teknisk parti mellom to klippevegger som er så bratt og steinete at det hadde vært bedre med en utforsykkel og helhjelm enn stisykkel og lett XC-hjelm på hodet. 

Andys Loop viser hele bredden av sykling i Grand Junction. Vanskelige utforpartier, brutale klatringer, balansekunster på kanten til 50 meter høye stup kombinert med finslipte svinger, slake klatringer, og en makeløs flyt som ikke likner mye annet på denne planeten. Om vi ikke var forførte av syklingen i Grand Valley før vi kom hit, så er vi helt solgt nå.

Men vi har spart de største juvelene til sist. Vi kjører ut mot 18 Road en siste gang, lemper ut syklene av pickupen og tråkker opp en grusveg. Vi sykler forbi en rad med bobiler som står parkert på rekke og rad midt ute i det øde landskapet med sykler parkert utenfor. 

Vi tar av fra vegen og innen noen få sekunder er vi oppslukte av Kessel Run, ett av Troy Raricks verk fra den illegale stibyggertiden og med et navn hentet fra Star Wars. En intergalaktisk veg som ble brukt av smuglere for å unngå Imperiets romskip og hvor Han Solo satte en fartsrekord med sin Millenium Falcon. 

Og det er omtrent den følelsen som oppstår når vi svever frem gjennom North Fruita Deserts romlignende ørken på våre muskeldrevne tohjulinger. Kessel Run går på sving etter sving gjennom forbi små trær og busker. Stien har bare så vidt helningsgrad nedover, knapt merkbart for øyet, men det gir en usynlig fartsfølelse og det kjennes som om du flyr gjennom terrenget i en endeløs rekke med velodromsvinger.

Sving etter sving, etter sving, etter sving i en evighet. Stien går over en veg og inn i en ravine. Opp på høyresiden, skyter fart ned gjennom bunnen på ravinen og opp på neste side. Opp ned, opp, ned.  Høyre, venstre, høyre, venstre. Flyten er total, den varme fartsvinden blåser mot ansiktet samtidig som solen går ned over ørkenen. Jeg slipper bremsen og prøver heller å sette svingene enda hardere, og kjenner G-kreftene leke med meg. 

Vi tråkker tilbake opp til parkeringsplassen og hvem ellers enn Troy Rarick står der med en gruppe syklister rundt seg og en sixpack med Pabst Blue Ribbon øl på pickupplanet. The minister of awesome er i sitt rette element. – Jeg tenkte bare at jeg skulle se åssen dere hadde det, sier han og rekker oss hver sin øl. 

Vi reiser ølboksene mot himmelen og skåler for Troy, Kessel Run og for verdens beste sti samtidig som solen går ned over horisonten.