Slik planlegger du (ikke)

Annonse

Sommeren 2017 pakket vi sykkelkoffertene og hoppet på flyet til USA. Målet for turen var enkelt: å oppleve så mye stisykling som mulig. Tidsrammen var to uker. Turkameratene mine Jakob og Jonas hadde gjort det meste av planleggingen. Grunnet livet som småbarnspappa skulle jeg egentlig ikke være med. Men nok en gang, mye grunnet en fantastisk kone, fikk jeg igjen være med på tur.

Forberedelsene til denne turen skilte seg ganske mye fra tidligere turer. Vårt tidligere modus operandi har vært å bære med oss alt på sykkelen, og overnatte i telt over flere dager. Denne gangen var det ingen store krav til fysisk form eller utstyrsfordeling. Vi kunne ha med mye så bagasje vi ville og tilgangen på kaloririk mat og drikke var ikke et problem i dette landet. Det meste av forberedelsene gikk derfor på å finne de beste stiene basert på diverse stirangeringssider, og deretter legge en hensiktsmessig kjørerute.

Etter utallige timer med kart, Google maps og YouTube-filmer landet vi tilslutt en plan. Men tross god planlegging gikk forberedelsene likevel langt fra på skinner. Fire uker før avreise hadde Jakob et ublidt møte med et av Sogndals mange trær. Sammenstøtet resulterte i et stygt sår på treet og tre brudd i hånden. Jakob fikk beskjed om at han måtte gå med gips i 4-5 uker og ikke belaste hånden unødvendig i perioden etter dette. Det var lenge usikkert om Jakob kunne bli med på tur.

Men 22. juni satte alle tre kursen mot det rare landet på andre siden av dammen. To friske karer og en kar med gips var klare for nye eventyr. 

Stisykling-i-USA-Roadtrip-2
401 trail i Crested Butted: Vi måtte tidvis bære gjennom en god del snø, men da nedfarten startet var allting glemt.

Du blir aldri lei av bil

Vi hadde på forhånd lagd en detaljert dagsplan over stier og kjøreruter, men måtte gjøre justeringer underveis. Den første justeringen kom allerede på dag én. Dessverre tilsa rapportene at det var for mye snø i områdene rundt Lake Tahoe. Det var ikke noe poeng å besøke området, spesielt ikke med sykkel. Justering nummer to kom da Jakob etter en dag på sykkelen innså at fingeren trengte mer hvile. Vi valgte derfor å utsette Moab til slutten av turen. Justering nummer tre kom da vi innså at det var for vamt å holde seg i ørkenområdene i lavlandet. Vi måtte rett og slett komme oss opp i fjellene til Crested Butte. Ruten ble hovedsakelig lagt opp etter hvilke stier vi ville sykle, men vi ønsket også ha flere dager i samme områder etter hverandre for å hindre at hver ettermiddag/kveld ble tilbrakt i bilen. Dette fungerte egentlig utmerket. Vi fikk syklet omtrent alt vi hadde planlagt på forhånd og vi fikk en flott kombinasjon av bilkjøring og hvile. I retrospekt kan vi se tilbake på en tur der vi aldri ble lei av å kjøre bil, tross ca 35 timer og 3300 km på veien.  Justeringene førte til at vi endte opp med følgende rute.

Stisykling-i-USA-Roadtrip-3
Slikrock: En sammenhengende berg og dalbane for stisyklister

Derfor blir du lei av bil

Dette skulle være en vaskekte roadtrip. I forkant hadde det vært en del frem og tilbake knyttet til bilvalg. Vi endte opp med en Ford Transit. Etter en del runder på Google fant vi ut at setene burde kunne tas ut eller legges helt ned i bunnen. Dersom vi fikk til dette ville vi sove ganske behagelig. Da vi hentet bilen i Los Angeles fant vi raskt ut av det hverken gikk an å legge ned setene, eller fjerne dem. Plutselig ble en 15-seters Transit ganske så liten. Vi endte likevel opp med å beholde bilen. Med tre spente og smånervøse klumper i magene rullet vi sakte men sikkert ut fra bilutleieforhandleren. Etter to timer på motorveien fant vi en sjarmerende parkeringsplass på et industrifelt i utkanten av Los Angeles, hvor vi fikk litt velfortjent søvn.Turen var i gang.

Allerede første natt oppdaget vi at 140 centimeter brede seterader ikke er særlig luksus for kropper på 190 centimeter. Det er likevel utrolig hva man kan tilpasse seg. Soving i bilen gikk gradvis bedre og bedre. Det var riktignok trangt, men vi utviklet alle en god fosterstillingsteknikk som gjorde at kroppen fikk den hvilen den trengte. I tillegg til korte soveplasser ble temperaturen tidvis en utfordring. Hetebølge og ørken er en meget dårlig kombo når man sover i bil, men hva gjør man ikke for å få gode sykkelopplevelser? 

Stisykling-i-USA-Roadtrip-4
Morgengry: En grytidlig morgen på vei opp til toppen av Burro Pass på The Whole Enchilada. Den første delen av nedkjøringen var bedre enn ord kan forklare.

Grete roadtrip

I tillegg til overnatting brukte vi bilen, naturlig nok, mye til transport. Timene på veien ble fylt med pjatt, dårlige vitser, uenigheter om musikkvalg og sprikende matvaner. Her bør det nevnes at Jakob og jeg hadde som uttalt mål å gå opp i vekt på denne turen. Ikke fordi vi hadde behov for det, kun fordi vi aldri før har opplevd å gå opp i vekt på sykkeltur. Jonas, som ser ut som en krysning av en gresk gud og en viking, var mer opptatt av å beholde sitt smekre ytre enn å innta flest mulig kalorier. Disse motsetningene gjorde at bildietten besto av salater, avokado, frityrstekt kylling, donuts, Ben & Jerry, cola og vann. 

Stisykling-i-USA-Roadtrip-5
On the road again: Timene på veien ble brukt til å lade kropp, hode, telefon og kamerautstyr.

Sinnemestring

Alt i alt gikk ting knyttet til bilen svært bra. Stemningen var stort sett på topp hele tiden. Noe som faktisk er ganske imponerende når vi ser tilbake på kombinasjonen av dårlig søvnkvalitet, overfylt bil og tidvis badstutempraturer. Veiene var fine, kjøreturene spennende, selskapet hyggelig og det ventet et eventyr rundt hver sving. 

Vi klarte, til en hvis grad, å holde kontroll på tingene våre. Bilen ble ikke nevneverdig ødelagt selvom Jakob i ettertid har innrømmet å ha sparket inne en deksel i bakstetet i frustrasjon over kort soveplass. 

Stisykling-i-USA-Roadtrip-6
Variasjon: Det er alltid gøy når terrenget kan stimulere til kreative og varierte rutevalg.

TO-DO-Lista

Syklingen var selvfølgelig turens midtpunkt. Målet med turen var, som tidligere nevnt, å få oppleve så mye som mulig av den beste syklingen i USA. I løpet av turen syklet vi følgende stier. 

  • Zen trail - dag 1
  • Hurri*cane Loop - dag 2
  • Rabbit Vally to western rim - dag 3
  • The Ribbon - dag 3
  • Snodgrass, Lupine, Lower Loop Combo - dag 4
  • Strand Hill - dag 4
  • Reno/Flag/Bear/Deadmans Gulch -  dag 5
  • Doctor Park - dag 6
  • 401 trail - dag 7
  • Mag 7 - dag 8
  • The Whole Enchilada - dag 9
  • Slickrock - dag 10
  • White Line - dag 11
  • Hiline - dag 11
  • Hangover - dag 12

Ørkensykling i Arizona, høyfjell og skogssykling i Colorado, svabergsykling i Moab og eksponert moro i Sedona. Det er fristende å gå i detalj på hver enkelt sti, men da ville denne artikkelen fylt hele bladet du nå holder i hånden. Noen høydepunkter må likevel nevnes. Stien som vi rangerer som den beste er Doctor Park i Crested Butte. Dette er en perle av en sti. Enkel klatring og endeløs og variert nedkjøring. Minnene fra nedkjøringen får det fortsatt til å bruse i blodet. 

Stisykling-i-USA-Roadtrip-7
Blomsterpiken: Stiene i Crested Butte besto av alt fra teknisk høyfjellsykling til flytoramasykling

(ikke) Gjør som kona sier

Stiene som satte dypest spor i sjela er nok The Ribbon, Mag 7 og Western Rim Trail. Mye av årsaken til det er at dette er stier som er enormt annerledes enn det vi har syklet på tidligere. Stien White Line bør også nevnes. Denne svært korte stibiten er helt klart noe vi aldri vil glemme. Stien var ikke rask, den var ikke lang, den var ikke teknisk, men opplevelsen var helt enorm. På White Line pushet vi grensene og komfortsonen vår. Vi fikk virkelig kjenne på frykt, kalkulert risiko og vi måtte gå mange runder med oss selv. Betalingen besto av et helt eksepsjonelt adrenalinrush og en opplevelse som fortsatt sitter i kroppen. Betalingen besto også av en ganske klar beskjed fra min kone: Det der gjør du ikke igjen.

Internett er din venn

Ved hjelp av MTB project sin app var et svært enkelt å finne frem til de ulike stiene og i diverse stikryss. I løpet av 12 dager syklet vi ikke feil en eneste gang. Fordeling av stier og antall stier viste seg også å være en stor suksess. Vi slet oss aldri helt ut, men vi fikk likevel brukt det meste av vår tid ute på stiene. Den store variasjonen i stier og områder gjorde at det aldri ble ensformig. En dag syklet vi på enorme svaberg og eksponerte stier i ørkenområder, dagen etter syklet vi gjennom snøfonner og flytstier i Colorados fjell. Stiene var også jevnt over fantastiske. 

Stisykling-i-USA-Roadtrip-8
Morgen i Moab: Vi måtte ved flere anledninger stå opp før sola for ikke å smelte bort iløpet av dagen.

Ikke tro på hypen

Nesten alle stiene levde opp til, eller oversteg våre forventninger. Det eneste unntaket var Porcupine Rim, en del av The Whole Enchilada, som var en gigantisk nedtur. Denne delen av stien var, i våre øyne, rett og slett latterlig overvurdert. Frustrasjonen var så stor at en av gruppas medlemmer fantaserte om å finne asfaltalternativer ned. Midtveis i The Whole Enchilada snakket vi alle om at dette glir rett inn på vår topp tre noensinne liste. Men etter fadesen på Porcupine Rim klarte den ikke en gang å blande seg blant topp ti. 

En svært behagelig overraskelse vi fikk var hvor lette klatringene i USA var. Vi har tidligere vært en del på tur i alpene og forventet derfor en god del trilling. Amerikanere har tydeligvis skjønt at det er mye enklere å sykle grusvei opp istedet for å bære syklene på ryggen. Den store variasjonen gjorde at vi aldri ble utslitt. Hver kveld ble derfor fylt med glede og entusiasme over neste dags stier. Vi ble aldri lei, aldri slitne og kunne fint ha holde på i to uker til. 

Stisykling-i-USA-Roadtrip-Kart

Det er turene som teller

Denne turen var på alle måter en stor suksess. Kjøreturene, overnattingene, logsitikken, planleggingen og de reviderte planene gikk på skinner. Vi fikk oppfylt målet om å sykle mange av de beste stiene i USA. Etter 12 dager med sykling sitter vi igjen med et enormt antall små og store minner. I løpet av turen fikk vi syklet flytstier, smale singeltrack og store svaberg. 

Vi fikk syklet høyfjellstier og ørkenstier.

Vi syklet i hetebølger og gjennom snøhauger. 

Vi fikk oppleve høyfjellstier, lavlandsstier, høykultur og lavkultur. 

Vi fikk oppleve kosestier og mer eksponerte stier enn jeg noen gang trodde vi skulle sykle, eller kommer til å sykle igjen.

Vi fikk behagelige netter på hotell og vi fikk klamme netter i en alt  for liten bil. 

Vi fikk gourmetmåltider og vi fikk donuts og deep fried chicken.

Vi fikk lange, flotte kjøreturer med sabla god stemning.