Når gull ikke er godt nok

– Så lenge Gunn-Rita har holdt på har det jo vært umulig. Det har alltid vært kampen om å bli nummer to.  

– Hva tror du gjorde at det gikk nå? 

– Jeg tror nerver har ødelagt. Jeg tror at jeg har en bedre form nå i år enn tidligere. Og det må jeg bare få sagt, jeg tror nivået har hevet seg. Vi har vært flere som har kjempet om seieren.

I likhet med flere av landets andre beste terrengsyklister, begynte karrieren til Marit på Romeriksåsen utenfor Oslo. Der vokste hun opp sammen med syklister som Ole Hem og Petter Fagerhaug, som begge har proffkontrakter. Det var fremfor alt fokus på lek og moro. Marit kan ikke huske at de kjørte intervalltreninger, det var bare å dra på stitur. Mens de ventet på at treningen skulle begynne, var det ofte konkurranser om hvem som kunne sykle saktest mulig fra et punkt til et annet og holde balansen. De unge syklistene kunne bruke en hel treningsøkt på å øve på crux og teknikkterping. 

– Det var meg og ti gutter som var eldre enn meg. Så da var det bare en ting å gjøre da, å bite seg fast. Men jeg har ikke tenkt så mye over det, har trives bra med det miljøet som har vært. Fra jeg var 14 ble jeg kjent med andre jenter fra andre klubber. Jeg føler alle kjenner alle, det er ikke stort miljø og de fleste bor på Østlandet.

Fra Romeriksåsen gikk veien videre til NTG på Lillehammer. Marit var ikke ukjent med begrepet treningsdagbok, men her ble det sykkelcomputer, watt-krank, to sykler og «mye greier man måtte ha». Hun kom fra sykling som lek, nå ble det mer rammer, og fellestreninger nesten hver dag, noe hun likte godt. Etter endt skolegang på NTG flyttet hun til Oslo, og ble en del av elitesatsingen sykkelklubben Rye hadde. Sammen med lagvenninnene Elisabeth Sveum og Sylvi Sommer ble det samlinger på Gran Canaria, og treningsopplegg med Ove Sollie, en som har trent flere av de raskeste i landet. I 2018 brukte hun tidligere elitesyklist Heidi Sandstø som trener, denne sesongen har Marit med god hjelp av samboeren David Haugen valgt å styre satsingen selv. De to har gått sammen og lagd periodeplaner, les seg opp på treningsbolker, formtopping, og prøvd å bli kloke på hva det er å være toppidrettsutøver.

Les også: Furusjøen går internasjonalt

– Jeg måtte kjenne på om dette var noe jeg hadde motivasjon til å gjøre selv. Ikke bare gå inn på Training Peaks og se i dagboka, men være en større del av det jeg gjør. 

Rett før julen 2018 måtte Marit også gjennom en operasjon. Det tærte også på motivasjonen. Hun tenkte likevel at hun måtte gjøre et forsøk. Det ble en veldig bra vinter og vår, selv om hun var skeptisk for bare noen måneder siden. Nå merker hun stor effekt. Det har blitt enklere å lytte til kroppen, sykdomsperiodene har vært færre, og hun får justert treningen. Når hun har vært trent av andre, har det vært vanskelig å si nei. 

– Jeg har kjent på at jeg ikke bare har gjort det for meg selv. 

Når hun ikke sykler, studerer Marit fysisk aktivitet og helse på Norges Idrettshøgskole. Bachelorstudiet har hun tatt på deltid – hun har igjen noen år før hun er ferdig. Når hun er ferdig, håper hun å kunne bruke både studiet og egne erfaringer for å bidra der hun selv føler det har manglet støtte. 

– Jeg brenner veldig for at jenter skal komme inn i idretten. Jeg synes det har vært dårlig de siste årene med opplegget rundt oss. 

– Hva mener du med dårlig?

– Det er et så skummelt tema, kjenner jeg. Jeg vil ikke fremstå som sytete. Det har jo vært en skjevfordeling mellom jenter og gutter. Man må ta de utøverne man har, og jobbe med dem. Ikke vente til de blir så gode at de får være med. Landeveisjentene har et landeveislag for jenter hvor de er på samlinger og sånt, og det kunne vært det samme med oss på terreng.

Les også: Vår test av rimlige klikkpedalsko

I år er Marit på rekruttlandslaget i terrengsykling, som en av tre jenter. Juniortalentet Helene Marie Fossesholm, og Elisabeth Sveum som har vært med i flere år. Rekrutt-satsingen lå brakk en periode, men er nå oppe og går igjen takket være økte sponsormidler. Marit er glad for det, men skjønner fortsatt ikke hvorfor det ikke skal være et eget landslag for jenter. Hun mener det er viktig å ha noen å se opp til. 

– Hvis jenter skal begynne å sykle, så må det jo være noe å se opp til. Og når man ser at man kommer ikke noen vei – karriereutviklingen stagnerer ved at man sykler litt, jobber litt, studerer litt... Man må både ha noen og se opp til, og noe å se opp til. At det er et sted å komme til, ikke bare en person. Ikke bare at du sykler norgescup i ti år og ikke kommer av flekken. Nivået må så klart heves, men jeg tror forbundet må gjøre litt av jobben. Jeg snakker med de andre jentene, men ingen tør å si fra, for man vil ikke risikere å ikke bli likt. Det er en ond sirkel. Ja, og så er det ikke en interesse nok for oss. Jeg tror ikke folk ser oss. Vi legger like mye i det som landeveisjentene. 

– Du snakker om det å ha noen å strekke seg etter- hvem strekker du deg etter?

– Jeg har ikke hatt noen klare forbilder. Jeg kan ikke si at Gunn Rita har vært noe forbilde, for hun har vært så fjern. Hun har ikke vært med så mye på det som har skjedd her hjemme. Nå vet jo ikke jeg hvordan det er for de yngre jentene, men jeg ser jo juniorer faller av. For  Helene (Fossesholm, red.anm) da, som står mellom å velge langrenn og terrengsykkel, hun ser jo at opplegget på langrenn er ganske mye bedre. Andre små idretter i Norge har jo også landslag med begge kjønn. 

– Drømmescenarioet ditt, hvis Marit hadde fått bestemme?

– Det er så vanskelig å si. Det er en ond sirkel, fordi jeg skjønner også at vi ikke er på et høyt nivå internasjonalt. Men jeg tror vi kan bli det. Og det er så mange som har holdt ut i så mange år og ikke gitt seg. Så hvis man hadde fått litt hjelp og organisert opplegg, så tror jeg det kunne blitt ganske bra. Jeg tror ikke landslaget i langrenn hadde vært dødsbra hvis utøverne måtte gjøre alt selv. 

– Tenker du at det løser seg bare med penger? 

– Nei, jeg tror ikke penger er problemet for å være ærlig.

Marit skulle ønske at det var enklere for jenter som kommer til i sporten. Hun har fortsatt en drøm om at hun skal nå toppen før hun kan ta tak i det. Mens hun jobber mot det håper hun at hun kan bruke stemmen sin for å hjelpe. Med norgesmestertrøya i boks, men dårlige utsikter på landslaget, er målsetningene å etablere seg i verdenscupen i 2020. Målet er å ikke bli listefyll, selv om hun ikke helt har definert hvor den grensa går. OL i Tokyo var lenge et uttalt mål, men Marit har innsett at det skal mye til for at det skjer. 

– Jeg har ikke fått jobbet så mye med UCI-poeng. Om noen i det hele tatt skulle fått syklet i Tokyo, om så Helene, så burde de jo sendt oss ut på ritt for å sanke poeng. Men nå ramler vi jo bare lenger og lenger ned på lista. Det er bare 32 syklister som får starte i OL.

For å kvalifisere seg til både verdenscup og mesterskap, må Marit sykle flere ritt som gir poeng. Mange av dem går i utlandet, og det betyr mindre tid til å sykle her hjemme. Hun vil likevel ikke gi helt slipp på de norske rittene. Det frister å prøve seg i verdenscup i seniorklassen, med kaotiske ritt og 80 syklister på startstreken. Hun ser utfordringen i at hun vil være hjemme i Norge og representere, men også samle poeng. Drømmen er å få sykle for et lag i verdenscupen, men skal hun få sykle mesterskap, fordrer det likevel å bli tatt ut på landslag. Etter norgesmestertittelen kom i boks, trodde hun deltakelse i EM var selvfølgelig. Slik ble det ikke.

Les også: Sykkelopplevelser du bør unne deg i sommer

– Det forventes at du skal kunne bli topp 10 for å få sykle EM, det når jeg vel ikke opp til da.

– Er det for strengt?

– Ja. Men det er sånn. Det er både og. Man vil fighte for seg selv, men jeg klarer også å se at de som prøver seg i verdenscup når ikke så høyt som man har håpt. Men om man får én sjanse så er det ikke automatisk sånn at man sykler fort. Det blir veldig mye press på den ene gangen du skal gjøre det. Det merket jeg i Val di Sole i fjor. Det var rett oppi EM-uttak. Hele landslaget er der, du føler du må gjøre det bra, rett oppi uttaket. 

Sammen med Sylvi Sommer har Marit opprettet en Facebookside med alle jentene som satser, hvor ca 30 jenter er med, og man kan invitere til turer og trening. 

– Sylvi er jo 27 og Elisabeth over 30, de har jo holdt på i så mange år selv om de ikke har blitt sett eller fått noe tilbud. Jeg tenker det må være perfekte folk å ha med seg på en slik satsing. De har ikke gitt seg selv om det har vært motgang. 

I august er det verdenscup i Val di Sole i Italia. Der stiller Marit til start, men ikke uten nerver. Selv om hun ikke stiller for landslaget, føler hun likevel på presset. 

– Jeg tror kravet for å få sykle verdenscup i landslagsdrakt er at du må være kunne klare topp 20 for å få delta. Slik det har blitt opp gjennom årene, tenker man jo at forbundet kan si etterpå at «ja men se, du var jo ikke god nok», hvis jeg sykler på egenhånd og ikke kommer innafor topp 20. Jeg er jo ikke der, men jeg må begynne et sted. Jeg må jo utfordre meg selv.…

– I et lengre perspektiv, har du en tidsramme eller et mål?

– Jeg har ikke hatt noen tidsramme, og vil sykle så lenge jeg synes det er gøy. Men nå er det litt slik at jeg ikke vet hvem jeg er hvis jeg ikke sykler? 

– Hvis du hadde truffet en 15 år gammel jente i dag som ville satse Terrengsykkel, hvilket råd ville du gitt henne? 

– Vær tålmodig. Det er jo på en måte det jeg har fått høre hele tiden. «Vi har trua på deg, vær tålmodig». Men så føler jeg at jeg har vært tålmodig veldig lenge. M

Men vær tålmodig. Det skal jo ikke være dritlett å komme på landslaget.

– Men jeg mener man må bruke de beste man har.

Les også: Opplev tidenes grensekryssing

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel 

• Terrengsykkel: Test av elsykkel for sti 

• Klatring: Slik velger du klatresko 

• Landevei: Test robuste grussykler med bukkestyre 

• UTE:  Slik tar du vare på teltet 

• Fri Flyt:  Test av allsidige topptursekker