Den kalde, magiske tida

– Vi kan jo ikke sitte inne og vente? 

Nei, jeg er enig når Anders sier det.

Vi står ute, og er glad vi står ute. For det er en sånn dag som har blitt bedre enn noen av oss kunne håpet på. 

Det er den dritt-tida. Den tida mellom den delen av høsten som alle er enig om at er fin. Du veit, den tiden hvor løvene på trærne er oransje, og det verste høstregnet har uteblitt. Og så den tiden litt senere, hvor barfrosten har satt seg og alle er enige om at dette er noe av den råeste syklingen du kan gjøre.

Nå er vi i den mellomtiden. Den tiden hvor det bare er vått, surt, kaldt. Og alt bare er grått.

Men så har sola bestemt seg for å hilse på, og så er det jo slett ikke så vått som vi hadde trodd. Til tross for at det høljeregnet i hele natt. 

Det ble bare oss to på tur i dag. Flere ble invitert, men ingen kunne. Én svarte «må vente på barfrosten».

Og ja - barfrosten er fin. Men om man skal sitte inne og vente på den, går man potensielt glipp av én, kanskje to måneder med dødsbra sykling. 

Greit nok, dørstokkmila er verre når gradestokken viser 5 grader og det har regnet hele den foregående natten. Men vi har tråkket oss ut fra Isdammen på Årvoll, og inn mot selve indrefileten i Lillomarka; Slengfehøgda. 

I ryggen får vi sola. Og den setter fyr på den søkkvåte marka, dampen stiger overalt rundt oss. Fra blader, fra trær, fra skilt og stolper.

– Gjærbakst er aldri feil altså, kommer det fra Anders mellom to biter solskinnsbolle og en slurk Solo-brus. 

Selv om sola skinner og tar bra i veggen utenfor Lilloseter, setter vi oss inne. Selv om sola varmer, blir det fort kaldt når man setter seg ned på slike dager.

Følelsen av å ha overkommet dørstokkmila blir ekstra høy når jeg får prøve noe nytt. Anders sykler og løper langt mer i denne marka enn meg, og har bedre oversikt. Over kaffen på Lilloseter er det bare å dykke ned, for her lyser de fleste stiene opp av markeringer på mtbmap.no som ekstra gode. 

Angstkleiva, står det på kartet. Og navnet på området er så morsomt at vi må sjekke en gang til, for dette er da vel ikke bare terrengsyklister med humor som har vært på ferde? Neida, til og med Norgeskart mener at dette heter Angstkleiva. 

Vi er kanskje litt feige og hopper over stien som går nede i selve Angstkleiva. Men den oppå ryggen ved siden av, den lyser av blått og gult. Det må da være et godt tegn? Vi krysser en bro-kreasjon som jeg bare kan anta har råtnet innen et par år, og bærer sykkelen på skuldrene opp en bratt kneik.

Og den syklisten som har tatt seg bryet med å markere denne stien som litt ekstra bra på mtbmap.no, kan jeg bare anta har god smak. For det flyter på, nemlig.

Det er ikke nok med bare én ny opplevelse. På returen mot Årvoll og utfartsparkeringen blir det flere små avstikkere.

– Et lite stykke Squamish i Norge, jo!

Jeg klarer ikke å la være å rope det ut, av en slags glede. For jeg har kun positive assosiasjoner med det sagnomsuste stedet på Canadas vestkyst. Bortsett fra at trærne er cirka tre ganger så store, har Squamish mye til felles med Norge, og kanskje spesielt Lillomarka på denne dagen.

Den fuktige marka, de smellgrønne fargene, og det store svaet som Anders slipper seg utfor sender meg rett tilbake på en minnereise til den gangen jeg besøkte Canada, og stiene som mange anser for å være de beste i verden.

Men akkurat nå, her og nå, står ikke Lillomarka i Norge tilbake for noe sted.

Helt tørt har det ikke vært. På parkeringsplassen på Årvoll blir det mobil høytrykksspyling av både syklist og sykkel.

Og Anders sier det bedre enn meg.

– Det var rett og slett skikkelig bra, det der!