- 11/08/17
Blir aldri lei av Birken
av: Iver Gjelstenli
11.08.17 12.00
Ole Kristian Silseth vant det aller første Birkebeinerrittet i 1993.Den 26. august står han på startstreken på Rena for 25. gang.

Les også: Vidda for alltid - bildegalleri fra Offroad Finnmark 700

BIRKEN 2017

Hele Norges sykkelfest Birkebeinerrittet går for 25. gang i år – med mørke skyer i horisonten. Mens hele 26.321 deltakere deltok i 2011, er det bare 5252 påmeldt til årets ritt (per 9. august). I denne artikkelserien ser vi på hvorfor Birken ble så stort, hvorfor populariteten faller og veien videre. 

Ole Kristian Silseth

Født i Molde 24. mai 1958.

Begynte med sykling som idrett som barn, og har vært svært aktiv og engasjert siden da. Han har syklet for Molde og Omegn Idrettslag, Glåmdalen SK, de italienske profflagene Matauro Mobilki-Pinarello, Inoxpran, Supermercati-Brianzoli og Metauro.Pinarellom og Molde CK. Her er noen høydepunkt fra karrieren:

1979: Seier i Tyrifjorden rundt.

1980: Norgesmester banesykling, lag.

1981: Norgesmester lagtempo.

1982: Norgesmester landevei, fellesstart.

1982: Norgesmester landevei, tempo.

1982: Nordisk mester landevei, fellesstart.

1982: Sammenlagt vinner Skottland rundt.

1982-84: Proffsyklist i Italia. Deltok i Tour de

France (1983) og Giro d’Italia (1984).

1984: Postgirot Open. To etappeseire og nr.6 sammenlagt.

1984: Avbrøt proffkarrieren og flytta hjem til Molde.

1989: Nr. 9 sammenlagt i verdenscupen i terrengsykkel.

1991: Nr. 4 i Iditabike, Alaska.

1992-93: På landslaget i terrengsykkel.

1993: Seier i det aller første Birkebeinerrittet.

1996-2001: Landslagstrener terrengsykling.

2007: Sammenlagt vinner i masterklassen i Trans Rockies i Canada sammen med Christian Stabell Eriksen.

2008 og 2009: Seier veteranklassen i La Ruta de los Conquistadores i Costa Rica.

– Blir du aldri lei?

– Nei, ikke av Birken! Jeg har vært med siden starten for 25 år siden, og har fått oppleve hvordan dette arrangementet har utviklet seg til å bli stadig bedre på alle plan. De siste 10 årene har jeg stilt som «turist», og det er like inspirerende og morsomt som den gangen jeg kjempet om å bli best i eliteklassen. Sykkelbirken er ganske enkelt et innmari flott arrangement som har plass til både mosjonister og toppidrettsfolk, og alle blir godt ivaretatt.

 

– Er det virkelig så morsomt for en friluftsmann som deg å sykle i kø over fjellet fra Rena til Lillehammer?

– Du er definitivt ikke alene når du deltar i Sykkelbirken, men vi sykler ikke i kø. Arrangementet er lagt opp slik at selv om 15 – 20.000 syklister befinner seg på strekninga Rena – Lillehammer, så blir det aldri kaos. Det krever selvsagt sitt både av arrangøren og den enkelte syklist, og jeg syns det stort sett går svært bra. Syklister er ålreite folk!

 

– Men det finnes vel også noen negative unntak?

– Vel, vi ser noen menn rundt «40 pluss» som tydeligvis har noe forsømt som de skal ta igjen, og som ikke har helt bra løypekultur. Slike folk møter vi jo både på sykkelstiene og i skiløypene, men de er et lite mindretall og jeg ser stadig færre av dem i Sykkelbirken.

 

TV-VERT: For Ole Kristian Silseth har Birken blitt like mye jobb som fornøyelse. Foto: Kristoffer H. Kippernes

– Du har også syklet Birken på tandem?

– Ja, for 4 – 5 år siden sammen med Jonny Madsen. Vi fikk låne en god tandemsykkel, og kraften fra to kombinert med luftmotstanden fra en har jo sine fordeler i hvert fall på flatene og i unnabakkene. Men dette var det året vi fikk et overhendig regnvær underveis over fjellet, og da ble det tungt å sykle tandem. Det ble med det ene tandem-året for mitt vedkommende.

 

– De siste årene har du kombinert deltakelse i mosjonsklassen og rollen som kommentator. Hvordan lar det seg gjøre?

– Jeg starter tidlig på dagen, og når jeg kommer i mål. Blir jeg kjørt tilbake til start, og får en ny tur som passasjer på en motorsykkel. Der har jeg med sendeutstyr og kan kommentere eliteklassen på direkten. Jeg får også med meg folkelivet rundt Sykkelbirken og møter syklister fra andre klasser som blir tatt igjen av elitesyklistene.

 

– Er Sykkelbirken Norges beste terrengritt?

– Det kan man nok ikke si. Traseen består av mye grusveg og ikke så mye teknisk krevende terreng, men det er i hvert fall Norges største sykkelritt med terrengsykkel. Et slikt massearrangement krever tilrettelegging og et underlag som ikke er alt for komplisert. Nå er distansen også kuttet med fra 96 til 86 kilometer, men fremdeles er det krevende og folk må ha et godt treningsgrunnlag for å kunne gjennomføre et ritt som tross alt er både langt og tungt.

FRA ARKIVET: I 2005 syklet Ole Kristian over fjellet på 03:03:38. Foto: Birken/Privat. 

– Hvordan syns du Sykkelbirken har utviklet seg gjennom 25 år?

– Arrangøren har gjort en kjempejobb, og har evnet å tilpasse seg økt deltakelse ulike grupper. Fredagsbirken, Ungdomsbirken og Halvbirken er eksempel på dette. Jeg syns også nedkorting av distansen og utbedring av traséen er positive endringer for massearrangement som Sykkelbirken.

 

– Har du noen forslag til framtidige endringer?

– Arrangementet er bra som det er for de store massene av mosjonister, men det er nok på tide å imøtekomme vår tids sti- og endurosyklister. Jeg håper vi snart får oppleve «Enduro-birken» som en egen klasse.

 

— Ditt største høydepunkt fra Sykkelbirken?

— Det må være det året jeg syklet sammen med Ole Edvard Antonsen. Fint vær, trivelig turfølge og en nydelig tur over fjellet. Jeg minnes også med glede det året Sykkelbirken også omfattet VM i terrengsykkelmaraton, og Gunn Rita Dahle vant kvinneklassen. Det var en flott opplevelse og stort øyeblikk for norsk sykkelsport.

 

– Du rangerer altså ikke seieren i 1993 som det største?

Det var selvsagt kjekt å vinne, men den siden ved syklingen var viktigere i yngre dager. Nå gleder jeg med over å være på tur og konkurrere med sykkel uten å tenke så mye på resultatene. Jeg har seks sykler i kjelleren, og alle er i bruk. Det er så enkelt at jeg sykler fordi det er så steika artig!

 

– Og derfor stiller på startstreken i år også?

– Ja, selvsagt!

– Og du fortsetter i årene framover?

– Jeg skal sykle Birken så lenge jeg syns det er artig, og det vil nok si at jeg skal sykle inn i alderdommen!

 

– Du driver mye med topptursykling. Hva er Norges beste områder for terrengsykling i fjellet?

– Jeg har jo ikke syklet over alt, men på førsteplass blant mine personlige favoritter står Kvitfjell. Triangelet Kvitfjell – Skeikampen – Fagerhøi har gitt meg mange praktfulle sykkelopplevelser, og dit vender jeg tilbake år etter år. Bjorli er også et strålende område for fjellsykling. Her er det mer «nedoverbasert» terrengsykling. Tre av de turene jeg sykler mye på Bjorli er helt klart av internasjonal klasse. Av mine hjemlige områder vil jeg selvsagt nevne Moldemarka og fjelltoppene ute ved romsdalskysten, Melen og Stemshesten (Sjurvarden). Dette fjellområdet er Guds gave til terrengsyklistene både på grunn av underlaget og utsikten mot Hustadvika. Jeg anbefaler en kveldstur midtsommers når sola går ned i havet like før midnatt.

NYE EVENTYR: Nå står toppturer både sommer- og vinterstid i fokus for Ole Kristian Silseth. Foto: Terje Aamodt.  

– Du har også deltatt i noen svært lange fjell- og terrengsykkelritt i fjerne himmelstrøk. Hva er det som er så tiltrekkende med disse konkurransene?

– Jeg var med på «La Ruta de los Conquistadores» i Costa Rica i 2008 og 2009, og det må jeg si er noe av det mest spinnville du kan oppleve med en sykkel mellom beina. Vi var 500 deltakere og syklet gjennom grønn jungel, opp i fjell på mer enn 3000 meter og over spinkle bruer med krokodiller i elva under oss. Drar gjerne dit flere ganger! (Det hører med til historien at Ole Kristian vant veteranklassen både i 2008 og i 2009.) Jeg har også syklet «Cape Epic», et 8 dagers ritt med lange etapper ved Cape Town i Sør-Afrika. Tøffe dager i en flott natur, og en organisering jeg aldri har opplevd maken til. Perfekt på alle måter! Til slutt må jeg nevne endurorittet «Trans Provence» i Frankrike. Det går over flere dager, men fire utforkjøringen med tidtaking hver dag. Et annet høydepunkt er da jeg stilte opp i Trans Rockies i Canada sammen med Christian Stabell Eriksen. Vi vant sammenlagt i masterklassen.

 

– Det mest crazy du har vært med på av sykkelritt må vel være Iditabike i Alaska?

– Utvilsomt. Jeg ble nummer fire etter en vanvittig snø- og kuldepreget sykkeltur i 70 cm nysnø og minus 30 grader. Rittet går i det samme området som det berømte hundesledeløpet Iditarod. Vinneren av Iditabike dette året hadde konstruert en sykkel med dobbel felg, en slags forløper til fatbike. Jeg lå an til å bli nummer to, men ble så jævlig pissatrengt på slutten. Mens jeg sto der, ble jeg forbikjørt av to konkurrenter. Dermed røyk pallen. I ettertid lider jeg av forfrysningsskader på fingre og tær, og det er den turen som har gitt med klengenavnet «Frysepinnen»!

 

– Hva med framtida for terrengsykling som en del av friluftslivet og som «reiselivsprodukt»?

– Det kan bli stort i Norge akkurat som det har blitt stort i mange andre land, men det kreves god organisering og tilrettelegging. Økt ferdsel i fjellet, og det gjelder både fotturer og sykkelturer, krever tiltak som hindrer slitasje og erosjon. Da nytter det ikke med noen plankebiter. God drenering der det er vått, og solide klopper av stein og grusdekke må til for å hindre ødeleggelse av vegetasjonen langs stier og turveger. Dette har jo vært et konflikttema i Norge gjennom mange år, men jeg har inntrykk av at dette nå begynner å gå seg til. Når det gjelder organisering tror jeg også vi i Norge har mye å lære. Gode rutebeskrivelser på papir og nett må på plass, og gode tilbud for gaiding.

ALLTID I FORM: Terrengsykkel møtte evigunge Ole Kristian i hans egen leikegrind, Moldemarka. Selv om ikke konkurranser er noe hovedfokus, blir det hardt for de fleste å henge på moldenseren mellom Rena og Lillehammer 26. august. Foto: Terje Aamodt. 

– Og det ser vel også ut til at tidligere kritikere nå innser at «sykkelen har kommet for å bli» - også i fjellet?

– Ja, det begynner å bli noen år siden jeg har fått kjeft av fotturister som ikke tåler å se syklister i fjellet og i marka. Men skal denne positive tendensen utvikle seg videre er det ikke minst avhengig av oss syklister. Vi må innse at ute i naturen er det vi som er de harde trafikantene. Vi må senke farten når vi møter gående, unngå de mest populære stiene og turvegene, la være å sykle på fuktige stier etter regnvær og så er det alltid ok med smil, et nikk og et hei. Min erfaring er at syklister da oftest får det samme tilbake fra andre turfolk!

 

– Jeg har inntrykk av at du fyller tida di med sykling og toppturer på ski året rundt. Har du ingen andre interesser som å ligge på sofaen, sitte på verandaen og grille, gå på fotballpub, drikke øl eller høre på opera…?

– Jeg hører gjerne på opera. Det faller naturlig ettersom sønnen min er operasanger. Når det gjelder fotball kan jeg opplyse at jeg faktisk aldri har hatt på meg et par fotballsko (helt talentløs, faktisk) og jeg holder meg så absolutt unna norsk fotball (for lavt nivå til at jeg gidder å følge med). Jeg kan gjerne ta meg en øl og et glass vin, men helst ikke på fotballpub. For meg er det ikke tilfeldig at jeg har sykkel og ski som hovedinteresse. Jeg vil påstå at sykling og ski er den mest geniale formen for trening og fysisk aktivitet. Derfor sykler jeg det så ofte og så mye jeg kan og har lyst. Unntatt når det er topp skiføre på toppene i Romsdal!

Les også: Schurter historisk i Mont Sainte-Anne


 
 
VIS KOMMENTARFELT
Robert Goodwin (til venstre) ble nummer tre i Kampen om Kjerringa, bak Sindre Rustan (midten) og Brage Vestavik på førsteplass. Foto: Petter Wilhelmsen
Brage Vestavik vant Kampen om Kjerringa for fjerde år på rad, mens Emily Nerland tok Kampen om...
Martine Stenbro fra Team Terrengsykkel 2015 tok andreplassen i sesongens siste enduroritt. Foto: Per-Eivind Syvertsen
Opptur for Team Terrengsykkel i sesongens siste enduro.
Drømmeforhold for stisykling i Lillomarka. Foto: Joline Johansson
- 17/10/17
Fullklaff for stikurs