Litaueren, som er bosatt på Tolga i Norge og jobber som sykepleier, har funnet en stor lidenskap for å delta i såkalte ultraritt - sykkelritt som går over lange distanser, og hvor du som regel er helt overlatt til deg selv og ikke kan belage deg på assistanse.
Atlas Mountain Race går for å være et av de desidert beste - eller verste om du vil. 1300 kilometer gjennom Atlas-fjellene i Marokko, og over 23 000 høydemeter totalt.
Dette var Leveikas tredje forsøk, som endte med seier.
– Det var close hele veien. I ultraritt er det veldig uvanlig, vanligvis er det timesvis som skiller, og de siste hundre kilometerne er som regel som en seierssermoni. Men her var det bare 3-4 timer som skilte, sier Leveika til Terrengsykkel på telefon, dagen etter rittet.
Når Leveika kom i mål hadde han vært ute i tre dager, nitten timer og seksten minutter.
Totalt i løpet av ritte har han registrert cirka tre og en halv time hvile. I forkant av rittet uttalte han at han kom til å belage seg på 15-minutters powernaps, og at man må starte med beina og fullføre med hodet.
Leveika kjempet lenge mot Drikus Coetzee fra Namibia.
Det skulle vise seg å bli tøft.
– Han er vel namibisk mester i både tempo og landevei, så jeg visste at han var sterk på veien og i aeroposisjon, mens jeg kanskje er sterkere i terrenget. Og de siste 30-40 kilometerne av rittet er på asfalt, så jeg følte meg ikke trygg, han kunne komme når som helst, så jeg tenkte at så lenge jeg klarte å holde meg i bevegelse, gjorde jeg det vanskelig for han.
Det klarte Leveika til gangs.
Med bare noen få kilometer igjen, ble Coetzee dehydrert.
– Jeg visste at det bare var hans andre ultraritt, så jeg prøvde å pushe han helt til grensen. Det er litt sånn at når du jakter på noen, som han gjorde på meg, så glemmer du hva du har behov for. Han fortalte meg at han hadde fått helt blackout når han stoppet for å sjekke kartet. Han hadde visst fått seks liter med væske når han kom til sykehuset, forteller Leveika.
Les også
Ultrasyklisten bytter til rittfulldemper for å øke farten i det krevende maratonrittet i Marokko.
Glemte batteriene
De færreste kommer gjennom et slikt ritt uten noe som helst hvile. Det ble mer hvile enn planlagt for Leveika.
– Når starten gikk, så kom jeg på at jeg ikke hadde med de ekstra batteriene til AXS-giret mitt, bare laderen. Så da måtte jeg legge om planen for hvile, jeg måtte stoppe steder hvor det var stikkontakt. Det var mye stress til å begynne med. Jeg har jo trent og forberedt meg til dette lenge, så det var dumt å få en sånn ting som kan ødelegge alt. Jeg hadde powerbanks med meg, men de måtte jeg bruke til å lade GPS og telefon.
– Rittarrangøren erter meg litt nå, han sier jeg vant på grunn av at jeg glemte batteriene, for da måtte jeg få inn tvungen hvile.
Rett tilbake på sykkelen
Under et døgn etter målgang så har Leveika fått i seg frokost, og er klar for å sette seg på sykkelsetet igjen.
Noe mange kanskje vil stusse over, etter så mye tid på sykkelen.
– Det er ikke det første ultrarittet jeg gjør. Men for flere andre som deltar her, er det jo nesten en hel måned av nå. Men det er mye på grunn av komforten jeg fikk av å sykle fulldemper.
Nå gjenstår noen dager i Marokko før det er hjemreise til norsk vinter. Så venter flere ritt.
– I februar er det ikke så mye, men utover det er det ganske tett kalender, med noe som skjer nesten hver måned. Drikus inviterte meg til et ritt i Namibia også. Jeg spurte hvor langt det er, og da svarte han 400 kilometer. Men det er for kost. Skal jeg få brukt egenskapene mine må det være lenger, sier en lattermild Leveika.
Les også
Deltakerne kjempet mot krevende snøforhold og sterk motvind i Fat Viking - noen brukte opptil 24 timer.
