Familiekraften

Her trekkes ofte 03-årgangen fram. Med god grunn 

Foreldrene var åpenbart produktive også i 02’, og i dag kan norsk terrengsykling nyte godt av resultatet: Sondre Rokke, Oda LaForce, Alexander Nilsen, Sebastian Larsen og Henrik Farstadvoll er alle fra den samme årgangen. Lillebror Martin Farstadvoll er for øvrig 04-årgang.

Terrengsykkel har lyst til å skrive litt om noen av disse familiekonstellasjonene – og starter med et smell: Med familien LaForce.

The force is out there 

Det viktigste først, hvordan får man et kult etternavn som LaForce. «Det får man ved å ha en far fra USA, og forfedre fra mange generasjoner fra fransk jord», ifølge pappa Ketil.

LaForce, altså.

Familien LaForce holder til i området som kalles Hellerudtoppen øst i hovedstaden. På terrengsykkelspråket forklares det best ved at man så å si kan sykle rett ut til «Trulsen», eller Trulsrunden som den også refereres til.

Da rundbaneeliten inntok Skullerud i Norgescupen nylig, foregikk dette nettopp i Østmarka.

Området er selve hjertet for aktiviteten for nettopp terrengsyklistene hos IF Frøy. Drar du kjensel på herren ved navn Ketil LaForce er han i dag koordinator i idrettsforeninga, og i tillegg en av de som pleier å befinne seg i teknisk område dersom det skulle dukke opp problemer med utstyret underveis.

I mai var det han og trener Ove Sollie som var landslagsledere for Norge under EM i Romania.

Han sier følgende om nærområdet:

– Det er et fantastisk område for stisykling. Det er i Østmarka ungene mine har syklet på sti siden de var små, forteller han.

«Ungene» er Oda (20) og Aksel (18). Begge to er aktive terrengsyklister som også trakterer både CX- og landeveissykkelen i løpet av sesongen. Lillebroren er den som foreløpig satser hardest «mot veien» akkurat nå.

– Aksel og Oda har en ganske variert idrettsbakgrunn. De holdt lenge på med langrenn. Oda ga seg med ski som førsteårsjunior, mens Aksel sluttet etter ungdomsskolen. Det siste skirennet hans var vel Hovedlandsrennet der jeg tror han ble nummer åtte eller noe sånt (han ble nummer 12, vår anm.).

– De har vært gode på ski begge to. Det siste året begynte det å sitte langt inne for Aksel, for han hadde mer lyst til å drive på med cyclocross om høsten, forteller pappa Ketil.

Tour de France på fødestua

Familien LaForce har blitt ekstra sammensveiset via sykkelsporten. For Ketils del var det hele litt tilfeldig.

Han forteller at han mer eller mindre snublet over terrengsykling da han sammen med noen kompiser meldte seg på Trippel-Birken et år.

– Det endte med at vi ble med på Vestmarkrittet fordi vi skjønte at det var lurt å sykle litt sti slik at man kunne takle terrengbiten bedre.

Det var egentlig bare en forsmak på det som skulle komme.

– Da Oda ble født den 3. juli, var vi tre dager på Ullevaal sykehus, og der ble jeg sittende å se på Tour de France. Når jeg fikk satt meg litt inn i det, så skjønte jeg at det var forskjellige lag og at det underveis i sykkelrittene dreide seg om mer enn bare hvem som kom først over målstreken. Så det ble på en måte starten for sykkelinteressen min. Sånn sett har jeg vært veldig heldig som har to barn som ønsker å holde på med dette, sier Ketil LaForce.

Der lillebror Aksel søkte seg til Østmarka og stisykling tidlig, så holdt storesøster Oda på med turn i en del år. Hun forteller imidlertid at pappa ikke var vond å be da hun begynte å vise litt interesse for terrenget.

– Jeg holdt på ganske aktivt med turn, så det ble ikke tid til så mye annet. Men det var en periode der jeg hadde litt mindre trening og pappa lurte på om jeg hadde lyst til å prøve meg litt på sykkel. Jeg ble med på en Frøy-trening og forelsket meg vel egentlig i sporten ganske kjapt.

– Jeg tror det var på en onsdag, og dagen etter fikk jeg prøve meg på en litt bedre sykkel. Lørdagen etter fikk jeg sykle mitt første ritt i terrenget, så det skjedde mye de dagene der. Når man starter opp med noe nytt, er det vel vanlig at foreldrene vil se an om dette er noe ungene ønsker å bruke tid på, før de investerer i nytt utstyr. Men pappa kjøpte en hvit og blå Giant-sykkel til meg – dagen etter min første trening, sier hun og ler.

 – Hvordan gikk den konkurransen da?

– Jeg tror jeg ble nummer to, så det gikk jo ganske bra til å være min første konkurranse. Jeg tror nok også jeg dro litt fordel fra turn med tanke på kroppsbeherskelsen min, og jeg hadde jo generelt god utholdenhet fordi jeg hadde drevet med langrenn, forteller hun.

Storfamilien Frøy

Som klubb har IF Frøy lyktes godt med å bygge bredde. Det vil blant annet si at de har klart å holde mange av utøverne sine aktive over mange år.

Noen av dem har blitt skikkelig gode, og blir i dag jevnlig tatt ut på landslagene. Det viktigste har imidlertid vært at barna skal få holde på med noe de synes er morsomt, og utvikle seg i sitt eget tempo.

Samtidig har det blitt en svært sammensveiset foreldregruppe og et miljø der alle, naturlig nok, kjenner hverandre.

– Det har et veldig godt miljø i Frøy, og det er fint å være ute i skogen og utfolde seg via aktivitet. Det er blitt en storfamilie av gode venner. Barn og unge som har vært engasjert i det samme. Jeg har aldri følt at den tiden jeg bruker på det er noe stort offer, sier pappa Ketil.

– Det har tvert imot hvert veldig givende, sier Ketil Laforce.

Han holdt i treningen til yngstemann Aksel fram til han vokste seg inn i juniorklassen:

– Det innebar trening fire ganger i uka, og av og til er det jo litt seigt å dra seg ut. Det skal jeg innrømme. Men har også opplevd at jeg kommer hjem igjen med masse energi. Det er veldig givende, forteller han.

Oda – i den framgangsrike 03-årgangen – har på sin side hatt Petter Farstadvoll som trener. Ja, du gjettet sikkert rett – pappaen til Henrik og Martin.

Et godt miljø skaper også god talentutvikling. Ketil LaForce deler ut denne oppskriften for å lykkes:

– Det kommer av bredde, kontinuitet, kompetanse og engasjement. Det har gjort at vi har endt opp med veldig mange gode, og noen som er jævla gode. Jeg tror det er viktig at man beholder bredden hele veien, for man vet ikke hvem som kommer til å nå lengst.

En annen lur ting foreldrene i IF Frøy klarte å få til, var å dra i gang en toppidrettslinje som fokuserte på terrengsykling slik at den kom 03-generasjonen til gode.

I dag er det derfor Ove Sollie, sportssjef ved WANG Toppidrett i Vika, som holder oppsyn med treningen til mange av U23-rytterne.

– Det var nok ikke helt tilfeldig at det kom en egen linje for terrengsykling på WANG det året vi skulle begynne på videregående skole, nei. Det var nok noen foreldre som hadde snakket sammen, sier Oda LaForce.

Alternativet før linja startet opp, var å ta utdanningen via NTG på Lillehammer.

– På et punkt blir trenerkompetansen viktigere, og her har Ove (Sollie) kommet inn og tatt over for oss foreldretrenere. Jeg tror det er viktig for flere av utøverne når de er klare for å ta steget fra aldersbestemt og over til junior og senere eliteklassen, mener pappa Ketil.

For to år siden gikk Oda ut av WANG Toppidrett. Her gikk hun i samme klasse som blant annet Sondre Rokke, Henrik Farstadvoll, Alexander Nilsen og Sebastian Larsen.

– Det har vært ganske stort det 03-kullet. De fleste jeg sykler med nå, har jeg trent sammen med siden vi var ti år. Det er stort sett foreldre som er trenere i klubben vår, og de har alltid stilt opp. De har kjørt oss på trening og det har vært godt oppmøte. Vi har noen fellestreninger for barn i alle aldre som er populære. Det har også vært ekstremt godt opplegg på ritt når det gjelder telt og langing. Det står alltid noen i «teknisk» og det er folk som lager mat til oss. Det er i det hele tatt veldig mange foreldre som engasjerer seg for oss, og alle har et eller flere barn som sykler for Frøy i tillegg, forteller hun.

– Du hadde Petter Farstadvoll som trener i en del år, hvordan var det?

– Det har vært veldig mye fokus på lek. Mye stafetter inne i skogen. Det var ikke for seriøst. Samtidig trente vi bra, men fokus var på at alle skulle ha det gøy.

Utvikler seg uten press

Det er et synspunkt også pappa Ketil underbygger. Som foreldre har de vært med å legge grunnlaget for det som kan bli en aktiv idrettskarriere fra tidlig av.

– Men selve målet og satsinga har de stått for selv. Vi har ikke satset fra tidlig i tenårene med målsetting om at noen skulle bli best i verden. De fikk velge den aktiviteten de hadde lyst til å holde på med, og så la vi tingene til rette for at de skulle drive med det, sier han. 

Oda sier seg enig:

– Verken foreldrene mine eller klubben har lagt noe press på meg eller noen slike ting. Det er også litt sånn jeg tenker at det bør være. At man selv skal få bestemme hvor seriøst det skal være. Jeg føler meg heldig som har foreldre som legger ting til rette for meg, sier hun.

Å holde på med terrengsykling er en kostbar idrett. Spesielt så aktive som LaForce-ungene er innafor forskjellige grener.

Oda liker definitivt terrenget aller best, mens Aksel også holder et øye åpent for landeveien.

Han har syklet med landslaget under Paris-Roubaix Juniors og grusrittet Eroica Juniors i området rundt Siena.

Aksel har blitt norgesmester i cyclocross de siste to årene i juniorklassen. Han er fremdeles aktiv i terrenget, men har denne sesongen hatt enda større fokus mot landeveien. 

– Det var vært noen enkeltritt i terrenget jeg har sett fram til og prioritert. Både EM i Romania og noen av verdenscuprittene i våres. Jeg har ikke gitt meg i terrenget, men i år har jeg hatt mest fokus på landeveien når det gjelder trening, sier han.

Utstyrsparken hans er dermed litt over snittet for en ung mann i hans alder i Oslo by. Frøy har en samarbeidsavtale med Sørensen Sykler, og via den har han gode rabatter på sykler fra Trek. Per i dag disponerer han Trek Émonda SL6 på landeveien, en Trek Supercaliber i terrenget og en Trek Boone CX-modell som han deler på med faren.

Uten foreldrene ville det vært mye vanskeligere å få det til å gå rundt.

– Det er ikke bare de hjemme som hjelper, men man er også avhengig av krefter lokalt i klubben og lokale samarbeidspartnere. Uten folk som er villige til å stille opp, hadde det vært mye vanskeligere, så man setter veldig pris for det. Jeg er heldig som har en pappa som står mye ute og mekker også, forteller han.

For å få mer erfaring med å sykle på lag og sikre seg god matching i utlandet, har 18-åringen inngått et samarbeid med det belgiske sykkellaget AVIA – Rudyco Cycling Team.

Her dukket det opp et nytt problem – behov for en temposykkel:

– Det var vel egentlig noe jeg ikke tenkte at jeg kom til å få bruk for som junior. Men man ser jo også at dersom man ønsker å være med på ritt internasjonalt, så dukker det opp en lagtempo her og der. Etter at jeg hadde vært med i Paris-Roubaix og skulle videre til Italia med landslaget, så endte jeg opp med å kjøpe en brukt temposykkel. Jeg føler jeg har fått stilt den inn godt nå, men optimalt sett burde jeg ha trent litt på den i vinter og, forteller han.

– Den tøffeste idretten

Pappa LaForce forteller at de i starten prøvde å unngå ritt som innebar bruk av temposykkel, men at det etter hvert ble vanskelig å unngå.

Han innrømmer at egeninnsatsen som kreves fra foreldrene kan være betydelig.

– Det er riktig at det går mye tid på å klargjøre utstyret. Før var det både å smøre ski og å mekke på sykkel, men jeg slipper heldigvis å holde på så mye med skiene nå, sier han.

– Dette, som mye annet er en ressurskrevende idrett, noe som også betyr at det ikke er mulig for alle å delta på like vilkår. Har du noen tanker rundt det?

– Det er et poeng. Terrengsykling er en idrett som krever at du har grei økonomi, og at du er villig til å prioritere å bruke penger på det. Det er også en vesentlig faktor at du har konkurransedyktig utstyr.

– Terrengsykling er også kanskje den aller tøffeste idretten du kan drive med som barn og ungdom, mener pappa Ketil Laforce.

– Det er fysisk, det er individuell idrett, du slår deg når du faller – så det er ikke som langrenn, der du lander i pudder. Det er fellesstart, og skulder mot skulder fra du er liten. I langrenn kommer du egentlig ikke i gang med fellesstart før du er junior, sier han.

– Føler du det som et privilegium at du får følge opp ungene dine såpass tett?

– Den ene siden av det er at vi bruker mye tid og penger på dem. Det andre er at du får være med i livet dere i enda større grad, også etter at de har blitt tenåringer. Det er ikke sikkert vi hadde vært like tett på dem om de ikke hadde holdt på med idrett. Jeg synes det er givende, og sånn sett føler jeg meg også veldig privilegert, sier Ketil LaForce.

Drømmer om å kombinere grenene

For barna gjelder det nå å stake ut en vei videre i karrieren. Det er en kjent sak at det tegner seg et turbulent, økonomisk bilde både rundt Norges Cykleforbund og terrengsykling generelt.

Så lenge man ikke tilhører det ypperste toppsjiktet:

– Det er terreng som er hovedfokuset mitt. Det er grenen som betyr mest for meg. Jeg er ekstremt glad i å konkurrere. Cyclocross gjør sesongen litt lengre, og jeg er med på landevei når det passer. Jeg synes egentlig det går greit å kombinere øvelsene. Landevei er god trening for terrenget – og motsatt, sier Oda LaForce.

– Og hva er drømmen?

– Du har jo en utøver som Puck Pieterse.

– Drømmen er kanskje å gjøre som henne, og kombinere landevei, terreng og CX. Det hadde vært det morsomste. Så drømmen får være å komme meg på et lag der jeg kan kombinere alle tre, sier hun.

Aksel begynner på sin side å bli mer og mer overbevist om at framtida hans tilhører landeveien.

– Det er der jeg ser framtida mi, innenfor landeveissykling. Målet mitt er å bli profesjonell og å kunne drive med på heltid. Det er absolutt noe jeg trener for og setter litt ekstra fokus mot jo eldre jeg blir. Jeg synes også terrengsykling er gøy og liker å holde på med, men samtidig hadde det vært kult å bli landeveisproff, sier han.

– Hvordan vil du beskrive deg selv som syklist?

– Jeg føler vel at jeg er i en allrounder. Jeg fungerer bra i bakkene på landeveien, og har god punch og trøkk. Det er nok egenskaper jeg har fra terrenget. Man kan nesten ikke ha den bakgrunnen og være dårlig til å spurte. Samtidig føler jeg treninga fra landeveien også kommer til gode for meg i terrenget. Punchen blir litt bedre der og, så jeg tror det å kombinere det er positivt for begge grener, sier han.

Når det kommer opp utøvere med navn som LaForce, betinger det også litt kraft og trøkk i pedalene.

– Får du noen kommentarer på etternavnet ditt når du stiller opp i ritt både her hjemme og i utlandet?

– Jeg føler jo egentlig jeg har et bra sykkelnavn. Jeg opplevde da jeg var nede og syklet Paris-Roubaix i våres, at det var flere franskmenn der som het det samme og som ville ta bilde sammen med meg. De synes det var stas å treffe en nordmann som het det samme. Jeg synes jo også det var litt gøy å treffe andre som het det samme som meg.