En liten glipp. Så et desperat ønske om å rette opp den feilen. Marginene er små i downhill. For Nellie Aabech (16) kunne karrieren fort endt i Whistler.
– Jeg har nesten gått rundt og ventet på dagen jeg skulle skade meg ordentlig. Fordi det kan jo skje det også, når man driver med den sporten her. Jeg tenkte det var rart at det ikke hadde skjedd ennå, sier Nellie Vågen Aabech (16).
Aabech er stort talent innen downhillsykling. Vi møter henne på skolen hennes som holder til i Vika, Oslo.
– Nå vet jeg hvordan det er da.
Tidligere har hun spilt fotball, vært aktiv innen alpint og freeride og syklet BMX Racing.
– Hun har aldri vært ei jente som følger flokken. På godt og vondt, sier pappa Jens Aabech.
Da Nellie var 12 år gammel, og pandemien stengte ned aktivitet etter aktivitet i det langstrakte landet vårt, ble også hun tvunget til å tenke annerledes rundt idrettshverdagen sin innen BMX Racing.
Det førte henne inn på et nytt spor.
– Under lockdown ble det vanskelig å skulle dra på trening og konkurranser. Reglene gjorde at jeg heller ikke kunne dra andre steder. Man måtte holde seg innenfor hjemkommunen og slike ting, forteller hun.
På den tida var det mest BMX Racing det gikk i. Å konkurrere på et stadion i heat mot syv andre konkurrenter ble utfordrende under pandemien. Derfor begynte hun å utforske andre grener innenfor sykkelsporten.
– Det var enklere å holde seg til stisykling eller utforsykling. Områdene var lett tilgjengelige, rett ut i skogen. Enkelt og greit. I utfor konkurrerer vi fremdeles om å sette den raskeste tiden, men i stedet starter man én og én sammenliknet med BMX Racing der åtte ryttere starter starter samlet i hvert heat. Sommeren 2020 var vi mye i Hafjell Bike Park og jeg syntes det var veldig gøy. Derfra begynte jeg å delta i mindre, nasjonale konkurranser i utfor, forteller hun.
Slik fant Nellie og utforsykling hverandre.
– Nellie har blomstret via idretten og fått kjenne på mestring i motsetning til en utfordrende skolehverdag hvor de sosiale rollene opplevdes å bli satt av andre enn seg selv. Mestring gjennom lek er uhyre viktig, og dette har hun fått oppleve gjennom idretten, sier faren.
Den nye grenen sendte henne etter hvert ut av landet.
– Pappa og jeg dro ned til iXS-cup i Willingen, Tyskland. I den første konkurransen jeg var med på utenfor Norge, ble jeg nummer tre. Da fikk vi jo et svar på at jeg hadde noe der å gjøre, og det endte med at vi dro på flere ritt i Europa, forteller Nellie.
Den ble starten på den reneste europaturneen i familiens ombygde Mercedes Sprinter. Den ene halvdelen er innredet som en bobil – med soveplasser. Den andre fungerer som garasje, og til oppbevaring av diverse utstyr, verktøy, telt, bord og stoler.
Ja, og selvsagt også en sykkel, eller to.
Til Barcelona i Spania, Winterberg og Illmenau i Tyskland, Špičák i Tsjekkia og Kalnica i Slovakia. Da iXS-cupen ble konkludert i tyske Bad Tabarz i september 2022, hadde Nellie vunnet den sammenlagt.
– Hvor viktig er det at familien støtter deg i det du holder på med?
– Det er veldig viktig. Jeg tar imot så mye hjelp jeg kan få, for det er vanskelig å klare det alene. Det går på økonomi og reising. Pappa er ofte med meg på reiser ute i Europa. Han har ikke så lyst til å sykle når han er på tur med meg, for hvis han skader seg så er vi «litt stuck» der nede. Jeg er ikke på noe team, så teamet er meg, mamma og pappa. Vi har også sponsorer vi ikke hadde klart oss uten. Det er pappa som reiser mest med meg, ettersom han blant annet hjelper meg å mekke, sier hun.
I løpet av 2023 fortsatte Nellie å etablere seg på den europeiske scenen.
Samtidig var hun spent på hvordan hun ville slå fra seg i konkurranse mot utøvere fra andre land eller nasjoner. Hun deltok på Crankworx-serien i Innsbruck, og var i aksjon i Semmering i forkant av et som skulle være 23-sesongens desiderte høydepunkt: Crankworx i Whistler i Canada.
– Jeg fikk en slags mental sperre i Semmering. Det er litt vanskelig å forklare, men jeg legger mye press på meg selv og det ble litt mye etter hvert, forteller hun. Utfordringene gjorde at hun havnet på «et dårlig sted», som igjen gikk utover prestasjonen og humøret.
– Det ble litt mye mot slutten av den sommeren.
Hun så likevel frem til Crankworx Whistler som skulle være sesongens høydepunkt.
– Alle vil til Whistler Bike Park, føler jeg, når du driver med denne idretten. Det er så stort og det er så mye løyper der. Alt er egentlig veldig bra. Jeg var der på ferie 2018 også, og hadde kjempefine dager. I Europa er det vel noen av stedene i Alpene, som for eksempel Leogang eller Saalbach Hinterglemm, som til en viss grad kan måle seg.
Når Crankworx-festivalen inntar Whistler på sensommeren, er det ikke akkurat snakk om småtterier. Det er mange konserter, events, sponsortreff, konkurranser og fester å velge fra et bugnende program.
– Her møtes hele verdenseliten i de respektive grenene. I et konsept som heter «Speed & Style» kan du for eksempel se den beste downhill-syklisten i aksjon mot den beste freestyleren. Da handler det ikke bare om hvor fort du sykler, men hvor mye du drar på underveis.
Midt i folkehavet, i dette sirkuset, var foreldrene til Nellie klare for å se datteren i aksjon i CWNXT-konkurransene som er innslagspunktet for de yngste utøverne.
Gjennomkjøringene i løpet av de første to treningsdagene hadde gått bra, og Nellie likte løypa som kun heter «1199», som hinter til legenden Stevie Smith og som ble bygd spesifikt for å hedre hans minne.
En skikkelig «Nellie-løype» var merkelappen fra henne selv.
Fra foreldrenes plassering skulle de på et tidspunkt få et kort glimt av datteren før løypa dro seg videre inn i skogholtet for den siste tekniske seksjonen før mål.
– Rytteren som startet før henne kom til syne, så da tenkte jeg at «nå ser vi Nellie hvert øyeblikk». Det gikk ti sekunder, og jeg tenkte det var rart. Jeg hadde forventet at Nellie hadde tatt inn på rytteren foran seg, og det var fortsatt langt igjen til mål, sier far Aabech, og fortsetter:
– 20 sekunder gikk, og 30. Det kunne jo ha skjedd et lite uhell, liksom. 40 sekunder og 50 sekunder. Vi forsto da at hun ikke bare hadde hatt et lite uhell, men stanset helt opp. Ett minutt går, og rytteren som skulle ha startet bak henne har heller ikke dukket opp. Som forelder vet du nå at det dreier seg om mer enn bare en punktering eller en knekt felg. Det er ikke nødvendigvis noen alvorlig ulykke, men når løypa stenges for rytterne bak er det snakk om mer enn bare uhell med utstyr eller mindre fall.
Slik resonnerte foreldrene i målområdet.
I et av de mest teknisk krevende partiene hadde det gått skikkelig skeis.
Varme, tørre forhold gjorde løypa ekstra utfordrende. På stedet der uhellet skjedde, gikk hele seksjonen «off camber». Rett i forkant hadde Nellie klikket den ene foten ut av pedalen. Hun klikket fort inn igjen, og angrep rockgarden i stor fart i håp om å ta igjen tapt tid.
Hun forteller at hun valgte en alternativ linje som lå litt høyere enn sporet for kunne treffe i rettere vinkel på svingen og hente mer fart, altså på utsiden av hovedlinja. Da hun skulle opp på steinene og «knekke» ned i svingen, fikk hun problemer.
– Hva var det egentlig som skjedde?
– Jeg tror det som skjedde var at bakhjulet skled ned da jeg skulle imellom to litt høyere steiner, og at bakhjulet satt seg fast. Da gikk jeg over styret og fikk det inn i milten, forteller hun.
Nellie Vågen Aabech (15) gjorde det knallsterkt i sin CrankWorx-debut i Østerrike i helgen.
Nellie falt i en sving, havnet delvis under sykkelen og fikk slått lufta ut av seg i møtet med underlaget.
Hun skrek på norsk: «Jeg får ikke puste!», uten at canadierne rundt henne ble stort klokere av det
Helsepersonell var utstasjonert ved akkurat den delen av løypa, så det tok ikke lang tid før 16-åringen fikk hjelp. Ingen hadde dog oversikt over skadeomfanget. Da hun fikk igjen pusten var beskjeden at hun skulle holde seg helt i ro.
I bukselomma lå mobilen, slik den pleier. Dessverre på den samme siden som hadde måtte ta av for sammenstøtet med steinene. Fra målområdet hadde oreldrene prøvd å ringe – uten å få kontakt. Foreldrenes mistanker om at det var Nellie som hadde krasjet ble etterhvert bekreftet.
Fremdeles ante de ingenting om skadeomfanget.
– Vi snakket med en funksjonær som sa at det mest sannsynlig ikke var noe alvorlig siden konkurransen ikke var avlyst og det ikke var rekvirert helikopter. Det neste vi hører er lyden av helikopteret i lufta over skogholtet 400 meter lenger opp i løypa.
Da tenkte jeg: «Faen».
I etterkant tok pappa Jens til sosiale medier og satte ord på det som er alle foreldres store skrekk:
«Følelsen av å fra avstand se sitt barn evakueres ut fra løypa med helikopter, uten å vite hvilke skader det er snakk om, er en vond følelse man ikke unner noen».
Å skade seg som downhill-syklist er ikke uvanlig. Fordi man kan få styret hardt presset inn i magen, er også indre organer som for eksempel milten eller leveren utsatt.
Etter hvert som 16-åringen ble undersøkt på sykehuset i Vancouver, ble det konstatert at hun hadde en rift i milten og to større, indre blødninger. Hun hadde også fått noen luftbobler presset inn i lungene.
Det var ikke mageregionen som plaget henne mest rett etter at ulykken hadde inntruffet.
– Jeg kjente det mest i skuldra og armen på venstresida mi. Jeg hadde landet oppå styret som hadde slått inn i siden på meg.
Det var heller ikke bare egen helse som sto i tankene hennes:
– Akkurat da var jeg mer bekymra for om mamma og pappa var livredde enn jeg var for meg selv. Jeg visste at de sto nede i målområdet i bunnen, og når de ser at hun som kjørte før meg kom ned, og så er det full stopp... Jeg skjønner at det er en ekkel følelse for dem.
– Hva tenker du med risikoen som er forbundet til denne sporten?
– Det er normalt å tryne og skade seg ordentlig. Jeg ble ikke overraska da jeg fikk vite at jeg tok milten, det er en veldig vanlig skade å få når du driver med downhill, fordi styret ofte ender opp med å gå inn mot kroppen i forbindelse med krasj. Det følger ofte med, så man må nesten forvente skade når man driver med en risikosport som utforsykling, sier hun.
– Du skrev selv på Instagram at «du var glad for å være i live»?
– Ja, det stemmer. Det var en fra helsepersonellet som skulle prøve å finne pulsen min i den høyre armen, og sa han ikke fant den. Da tenkte jeg at hvis jeg slutter å puste nå, så dør jeg. Så jeg ble jo livredd. Jeg spurte han andre fyren: «Am I going to die?». Han svarte ikke «nei», heller. Han svarte: «I don’t think so», da tenkte jeg at «nå er det kjørt». Men det gikk jo greit da, jeg er jo her nå.
Det ble etter hvert et gledelig gjensyn for familien på akuttmottaket i Whistler. Foreldrene visste fremdeles ikke hvor stort skadeomfanget var, men Nellie passet på å vinke med høyrearmen idet hun ble trillet inn på båre.
På grunn av indre blødninger, måtte de være igjen i Vancouver i over én uke før hun kunne fly hjem igjen.
Deretter ventet tre måneder helt uten aktivitet, noe som satte en effektiv stopper for den resterende delen av sesongen.
I dag er Nellie elev ved Wang Toppidrettsgymnas i Oslo.
Hun mener selv hun er i god rute inn mot den ventende sesongen, og var alt i fjor høst tilbake på sykkelen i både Sverige og Spania.
– Jeg kjørte veldig sakte i starten. Spesielt over rockgarden. Jeg var livredd på grunn av steinene der. Men jo mer jeg kjørte over det underlaget, jo mindre redd ble jeg. Jeg har ikke stilt til start i ritt etter ulykken, og vet ikke helt hvordan det vil føles. Men jeg tror ikke det kommer til å gå dårlig. Jeg tror det kommer til å gå helt greit, sier hun.
– Det psykiske aspektet etter en slik ulykke, er det noe du har jobbet noe med?
– Jeg har ikke jobbet så mye med det. Jeg har kjent litt på det mentale. Jeg tok litt bilder under NM, da jeg likevel var skadet. Jeg kjente litt på det da jeg var inne ved den siste rockgarden og hørte et helikopter. Jeg visste at det ikke hadde noe med syklinga å gjøre, men jeg var inne i skogen igjen og hørte den lyden. Da fikk jeg plutselig flashbacks, det var veldig ekkelt. Da skjønte jeg at dette er ikke «bare-bare», og at jeg ikke kommer til å være helt på topp med en gang.
I det nye året vil det fortsatt være solid støtte fra hjemmebane.
– For vår del er det ikke slik at Nellie absolutt må tilbake i downhill. Vi synes det er viktig at hun skal få oppleve mestring på egne premisser i idretten, og kommer til å støtte henne fullt ut så lenge dette er det hun selv ønsker.
– Vår oppgave som foreldre nå, er å hjelpe til med å sørge for at Nellie blir så godt rustet som hun kan bli, både fysisk og mentalt. Heldigvis i samarbeid både med Wang Toppidrett, trener Michael Cook, Nellies klubb Bærum OCK og ikke minst landslaget som Nellie nå er en del av.
