Kjell Ivar Moland er ny styreleder i NOTS

– Hvem er du, Kjell Ivar?

– Jeg er en utflyttet Tromsøværing. Jeg er 54 år, og har bodd på Østlandet siden 1985. Jeg er utdannet jurist, og jobber i Nordre Follo kommune. Jeg sykler mye i det som er bakgården min, Sørmarka.

– Hvordan begynte du med sykling?

– Jeg begynte med sykling for 13 år siden, og har gått gradene ved å melde meg inn i klubb, sykle grus, og så har det gradvis gått mer og mer mot stisykling. For meg handler det om rekreasjon, friluftsliv og lek. Uansett hvor dårlig humør jeg er i før jeg drar ut, så er jeg forandret når jeg kommer hjem. Det er en slags hjernevask som skjer i skogen.

– Hvordan ble du engasjert i NOTS?

– Det er snart fire år siden, da var det noen som ville starte lokallag for NOTS. Da møtte jeg opp på stiftelsesmøtet på Siggerud. Jeg møtte opp og kjente nesten ingen av de jeg traff. Men det ble jo fort spørsmål om hvem som kunne tenke seg å sitte i styret. Jeg tenkte det kunne være gøy å få litt innsikt. Jeg visste hvorfor NOTS eksisterte, men jeg visste ikke så mye mer. Da er det best å bare engasjere seg litt. Etter par måneder var det lokallagssamling med sentralstyret. De trengte styremedlemmer, så jeg meldte meg som vara der. Siden den gang har jeg jobbet tett med Lars Thomte (avtroppende styreleder i NOTS, red.anm).  

– Hvorfor takket du ja til dette vervet?

– Jeg tenker at NOTS ikke er en organisasjon om ledes av én person, men av et styre som er valgt, som drives ute blant medlemmene. Jeg takket ja fordi vi er ei veldig bra gruppe i styret med flinke og dedikerte folk. Jeg er ikke nødvendigvis den beste lederen, men vet litt om styrearbeid og kan være den som står i tet for styret. Det viktigste for meg er at jeg har et styre som er med på å dra lasset.

– Hva er din visjon for NOTS?

– Jeg kommer ikke til å begynne en revolusjon. I denne pandemien har vi sett at bruken av marka øker, det er flere ute. Det er også flere syklister ute. Man får lettere situasjoner der ulike brukergrupper kan komme i konflikt med andre. Terrengsyklistene er i utgangspunktet ofte uglesett, så jeg tenker det å styrke lokallagene blir veldig viktig. Dette går hånd i hånd med vernearbeidet. Det er det viktigste utadrettete arbeidet vi driver. Verne- og rettighetsarbeid tror jeg vi skal ha ekstra fokus på i tiden framover. Vi har satt av budsjett til ei sentral vernegruppe som skal jobbe med slike saker.

– Det har vært diskusjoner før om hva NOTS skal være, ser vi en tydelig retning her?

– Ikke i den betydning at vi velger noe bort. Vi løfter fram vernearbeidet. Det raser inn med verneforslag ukentlig. Vi må ha et system der vi klarer å håndtere det. Om det betyr at sentralstyret kommer til å bruke mye tid, vet ikke. Men vi gir ressurser til denne gruppa for å håndtere det. Men det skal ikke gå på bekostning av for eksempel stibygging. Alt henger sammen. Får vi økt aktiviteten i lokallagene, vil vi ha en plan for opprette kontakt i vernesaker. Vi ønsker å besøke lokallagene når det blir mulig, og drive litt utadrettet virksomhet for å få opp engasjement og entusiasme.

– Hva er den største utfordringen med vernesaker?

– Jeg sitter og ser på meldinger her nå, og av disse er det ni saker som har svarfrist i mars. Mye er meldinger om utviding av utvidelse av naturreservat, noe er frivillig vern. Og det er slett ikke sikkert at alle berører sykling. Men jeg kan vel si at det kommer i snitt to saker i uka med tilhørende dokumentasjon. Det krever ressurser å gå gjennom alt dette. Vi får jevnlige meldinger fra Statsforvaltere, fordi all hogst skal godkjennes. Hogst får vi ikke gjort noe med, men vi kan påse at det blir ryddet opp, og at stier ikke ødelegges.  

– Så i verste fall vil det være snakk om to saker i uka som kan påvirke sykling?

– Ja, derfor er det viktig at vi fanger det opp, og melder oss på i saken. Men jeg opplever vi blir hørt, og har ikke noe grunnlag for å si noe annet. Det betyr ikke nødvendigvis gjennomslag, men at vi blir tatt på alvor. Jeg var med på et av de første møtene om Nasjonalpark i Østmarka. Jeg synes det var en fjær i hatten da vi ble invitert. Jeg takket Ola Elvestuen for invitasjonen, han sa vi var ei viktig og økende brukergruppe. Den beskjeden fikk vi ikke så lenge etter den nyeste stortingsmeldingen om friluftsliv. Det er bestemt fra øverste myndighet at vi er med, og er like mye verd, blant mange viktige organisasjoner. Men jeg tenker sånn at det er mer som forener oss en skilles oss. En sti som sykles på er også en sti som gås på. Vi bidrar på en annen måte til å opprettholde tilbudet av stier.

– Det bygges ut mer i kommersiell sammenheng enn noen gang før, er du redd fokuset på de «vanlige» stiene, og dermed NOTS blir litt glemt?

– Egentlig ikke. Jeg ser på dette som et supplement og en rekrutteringsarena for nye terrengsyklister. Det skal være plass til begge deler. i et folkehelseperspektiv og ikke minst under pandemien er det viktig og riktig at flere oppdager flere former for friluftsliv. 

– Til slutt, hvorfor bør man melde seg inn i NOTS?

– For å opprettholde og styrke en organisasjon som er sterk nok til å påse at terrengsyklister sine rettigheter som friluftslivutøvere blir ivaretatt.