Carl Fredrik Hagen

·

Carl Fredrik hagen (23)

Sagene IF/Team Oslo Sportslager

2014

Team Sparebanken Sør

2015

Dette intervjuet stod på trykk i Terrengsykkel 52. Tegn abonnement her, og få tilgang til alle tidligere utgaver med vår app!

Annonse

Vinneren av årets norske maratoncup sitter på en benk ved Sørkedalen Landhandel og Kafé med caps og store svarte solbriller på seg. Han ser opp fra mobilen sin og smiler når vi ankommer kafeen. Vi ordner kaffe og noe bakst, før vi setter oss ned for å prate. Å nyte en god kopp kaffe over en samtale i vakker natur, synes vi, er aldeles slik det bør være.

– Forvandlingen jeg har hatt på kaffefronten det siste halvåret er ganske syk altså, sier Carl Fredrik Hagen i det han tar en slurk fra koppen sin.

– I fjor så drakk jeg jo aldri kaffe. Jeg syntes det smakte skikkelig vondt. Jeg drakk heller cappuccino på sykkelturer for å prøve å komme litt inn i miljøet, innrømmer oslogutten smilende. Men ut på høsten så skjedde det ting. Og så fikk jeg kaffe- og espressomaskin til jul. Da jeg fikk øynene opp for ordentlig god espresso… han nøler et sekund for å så fastslå, uff det er skummelt!

_IPP6884
Sympatisk: Carl Fredrik Hagen høster stor respekt hos sine konkurrenter. Ikke bare på grunn av sykkelferdighetene, men fordi han også er en sympatisk fyr. Foto: Kristoffer H. Kippernes

 

Sympatisk: Carl Fredrik Hagen høster stor respekt hos sine konkurrenter. Ikke bare på grunn av sykkelferdighetene, men fordi han også er en sympatisk fyr. Foto: Kristoffer H. Kippernes

Mens Carl Fredrik Hagen oppdaget sin lidenskap for god kaffe, var norsk terrengsykkelmiljø for lengst blitt oppmerksom på den sympatiske og talentfulle unggutten. Han hadde plutselig begynt å stille i maratonritt, terrengsyklingens tøffeste gren. Han hadde mestret de vanskeligste stipartiene, kjørt forrykende i oppoverbakkene og til slutt endt opp på pallen i et Norges Cup ritt. Dette var i debutsesongen hans på terrengsykkelen i 2012. Ett år senere hadde han allerede vunnet Norges Cupen i maraton sammenlagt.

23-åringen fra Sofiemyr sør for Oslo har vunnet mye siden han bestemte seg for å konkurrere på sykkelen. Men det skyldes tilfeldigheter at han ble syklist.

– Jeg spilte jo fotball fra jeg var seks år til jeg var fjorten. Men etter hvert syntes jeg fotball ble så useriøst. Det var så mye tull på trening. Så da kutta jeg fotball og begynte å løpe istedenfor. Jeg syntes det var mye morsommere å løpe, sier han.

– Jeg hadde først en drøm om å bli Norges beste løper, men innså at det ikke gikk fordi kroppen ikke tålte belastningen. Det kom skade på skade som gikk utover motivasjonen og løpekarrieren ble derfor ganske kort, forteller han.

 

For ikke å forverre skadene han hadde pådratt seg i forbindelse med løpingen, fikk Carl Fredrik beskjed fra legene om heller å trene alternativt. Langrenn ble så et naturlig valg. I Rustad IL fikk unge Hagen god støtte og utviklet seg raskt, spesielt på skøyting. Det langsiktige målet var å konkurrere mot Aukland-brødrene i de største langløpene. En annenplass i det 95 kilometer lange Grenaderløpet i 2010, kun slått av skiløperen Gard Filip Gjerdalen, antydet hvilken kapasitet unggutten allerede denne gangen hadde trent seg opp til.

– Dette var det hardeste jeg har vært med på noen gang. Det var 15 minus og snøstorm hele veien. Løypa var løs og tung og det var skikkelig sliting. Etter tre timer begynte jeg å bli så sliten at jeg kunne ha lagt meg ned i snøen og grått. Men det var fire mil igjen til mål og jeg måtte bare fortsette og klarte til slutt å finne nye krefter. Jeg lærte utrolig mye av rennet og kunne bygge videre på det, forteller han. 

 

Selv om han til slutt innså at han manglet stakeferdighetene som krevdes for å kunne ta opp kampen mot Aukland-brødrene, så skjønte Carl Fredrik at utholdenhetstalentet hans ville kunne gi ham fordeler i andre idretter. Som i terrengsykling, en gren han så smått begynte å konkurrer i sommeren 2009.

Høsten 2012 bestemte han seg for å bli terrengsyklist på fulltid. Det var ingen lett beslutning å ta. Han kunne forbli i skimiljøet der han utvilsomt hadde oppnådd gode resultater, dog ikke det store gjennombruddet, eller han kunne satse på en karriere i en idrett der utfallet var uvisst. Han snakket mye om veivalget med foreldrene, og er i dag glad for all støtte han fikk.

– Foreldrene mine har vært en viktig brikke i de avgjørelsene jeg har tatt på veien til å bli syklist. Deres støtte betyr alt for meg. Hadde de sagt til meg, nei nå må du slutte å satse, nå må du heller begynne å studere, da hadde jeg helt klart ikke vært syklist i dag, sier han. 

 

1_IPP7147
Familiesatsing: Carl Fredrik understreker at satsing på sykkel ikke hadde gått uten foreldrenes støtte. Her er faren på vei bort for å gratulere etter nok en seier.Foto: Kristoffer H. Kippernes

Familiesatsing: Carl Fredrik understreker at satsing på sykkel ikke hadde gått uten foreldrenes støtte. Her er faren på vei bort for å gratulere etter nok en seier.Foto: Kristoffer H. Kippernes

Carl Fredrik jobbet på det tidspunktet som ekstrahjelp på sportsbutikken Oslo Sportslager og ble her kjent med den nåværende treneren sin Erik Alexander Nordby. Unggutten var motivert til å komme i gang med syklingen, men ante ikke i hvilken klubb han skulle melde seg inn for å få lisens. Han hadde hørt om Osloklubbene Rye og Frøy, men Nordby, som hadde vært med på å starte opp sykkelgruppen i Sagene IF, ordnet medlemskap i klubben med de stolte sykkeltradisjoner og feteste draktene.

– Erik sa til meg: ta det rolig. Jeg fikser det. Ja, spurte jeg, hva fikser du? Så svarte han: ja, vi fikser Sagene! Sagene? Hææ, Sagene? Jeg hadde ikke noe forhold til Sagene. Jeg visste bare at det lå nede ved Akerselva og var et arbeiderstrøk i gamle Oslo. Men så fikset han lisens der og i ettertid har jeg aldri sett noen grunn for å bytte klubb, sier Carl Fredrik.

– Det virker som om det er mye lidenskapelige folk med mye ekte sykkelglede i Sagene. Folk er veldig laid-back samtidig som de ikke legger skjul på at de er seriøse også, sier han. 

 

Arbeidsgiveren Oslo Sportslager skjønte fort at de hadde skutt gullfuglen ved å ansette det unge talentet, og han fikk plass på deres UCI-lag. På Sportslageret fantes det både ekspertise og jevnbyrdige treningskamerater, som utfordret Carl Fredrik til å pushe grensene sine hele tiden. Kompiser eller konkurrenter – for Carl Fredrik utelukker det ene aldri det andre. Spesielt ikke når det kommer til trening. Mange av treningskameratene som han omgås med i terrengmiljøet er både harde sparringspartnere og gode venner samtidig. 

I oppkjøringen til 2014-sesongen syklet han eksempelvis mye på sti sammen med folk som til dels var bedre enn han i terrenget. For å følge deres spor, måtte han rett og slett bli bedre teknisk.

– Det blir så teit å dra på hver sin tur og kjøre intervaller alene. Selv om man er på forskjellige nivåer og kanskje kjører fra hverandre under dragene, så gir det å varme opp sammen, møtes i pausene og sykle ned i fellesskap økta en ny dimensjon. Det blir nok av timer alene på sykkelsetet uansett, sier han.

Carl Fredrik vet hva han snakker om. Han vet at treningen hans ikke kan legges opp etter når kompisene har tid til å ta seg en felles økt. Å trene alene er derfor like naturlig for Carl Fredrik, som det er for oss andre å stikke på jobb hver dag. Det er treningen som er jobben hans. Og Carl Fredrik er en over middels ivrig medarbeider. Han kunne fort ha funnet på å trene seg i hjel. Treneren har i stor grad rollen som partydemper.

– Erik betyr masse for meg. Han skal helt klart ha mye av æren for at jeg er på det nivået jeg er i dag. Jeg gjør jobben ved å tråkke og trene, men hadde jeg ikke hatt han som trener, så hadde heller ikke fremgangen vært der på samme måte.

 

_IPP6828
Bytter verktøy: Carl Fredrik Hagen blir i 2015 å se i annen habitt, med klær fra Team Sparebanken Sør og landeveissykkel fra BMC. Viljen til å legge ned treningstimer er derimot uforandret. Foto: Kristoffer H. Kippernes

Bytter verktøy: Carl Fredrik Hagen blir i 2015 å se i annen habitt, med klær fra Team Sparebanken Sør og landeveissykkel fra BMC. Viljen til å legge ned treningstimer er derimot uforandret. Foto: Kristoffer H. Kippernes

Både trener og elev er klar over Hagens store svakhet på sykkelsetet. Den 65 kilo lette mannen er som regel sjanseløs når rittene avgjøres i spurt.  

– Jeg vil jo gjøre alt for å unngå en spurt på slutten, jeg vil heller avgjøre rittene lenge før vi kommer inn på oppløpet, innrømmer 23-åringen. 

 

Carl Fredrik Hagen kompenserer svakheten sin i spurt ved å dra på hardt i oppoverbakkene. Kapasiteten sin i motbakkene og evnen til å slite jevnt uten å hvile er de enorme styrkene han sitter inne med. Det er ikke uten grunn at mottoet han lever under er: jo lengre, jo hardere, jo bedre.

Som klatrer må Carl Fredrik legge ned mye spesifikk bakketrening for å spisse ferdighetene sine ytterligere. Oslogutten fremhever hvilke fantastiske treningsmuligheter hovedstaden og områdene rundt har å by på.

– Oslo er jo verdens beste by å bo i. Her har du alt. Du har marka rundt for terrengsykling. Sørmarka for eksempel, der jeg bor, har de færreste sjekket ut. Men det er et av de sykeste områdene for terrengsykling. Så har du landeveien. Du har Follo, Romerike og Hurumlandet. Nei, jeg savner ingenting av treningsmuligheter i Oslo og omegn.

– Virkelig ingenting, spør vi med tanke på Carl Fredriks klatreferdigheter?

– Ok, da. Det eneste jeg kanskje savner er et høyt fjell. Det hadde vært fint om Tryvann hadde hatt 500 høydemeter ekstra. Det hadde vært konge. Samtidig er det jo ikke så ofte at jeg kjører tre ganger tretti minutters intervaller i motbakke heller. Så Tryvannsbakken holder jo egentlig massevis. Men å bygge et skikkelig høyt fjell er noe Oslo kommune skulle brukt penger på, sier Carl Fredrik med et glimt i øyet.

 

_IPP6759
Offensiv: Fryktløst satte Carl Fredrik inn støtet allerede i den første bakken i NM i 2014 - et ritt som endte med magetrøbbel og uten medalje.Foto: Kristoffer H. Kippernes

Offensiv: Fryktløst satte Carl Fredrik inn støtet allerede i den første bakken i NM i 2014 - et ritt som endte med magetrøbbel og uten medalje.Foto: Kristoffer H. Kippernes

Det er et paradoks at klatrere som Carl Fredrik nesten er et unntak i Norge. Spesielt når det kommer til terrengsykling. Landet som til og med i nasjonalsangen omtales av å være furet, har ikke mangel på muligheter for klatre- og motbakketrening. Ikke mangler det av unge talenter heller. Men for ikke å komme i bakleksa med internasjonalt nivå trengs det langt tøffere løyper i Norge, der talentene kan utvikle ferdighetene sine og samtidig får vist seg frem. Løypeproblematikken, så synes Carl Fredrik, må derfor settes på agendaen til sykkelforbundet og rittarangørene.

– I Norge er man litt redd for høydemetere, siden man tror at det kan bli for hardt. Men ser du i Tyskland, Østerrike, Sveits, Italia eller Spania er det stort sett bare ritt med klatring, fjell og motbakker, påpeker Carl Fredrik.

I april i år, da han deltok i Roc Laissagais og kjørte sitt første verdenscupritt i utlandet, fikk Carl Fredrik kjenne på egen kropp hvor stor forskjellen mellom norsk og internasjonal terrengsykling faktisk er. Mens han fra norske maratonritt var vant til å ligge i større grupper, der det pleier å gå i rykk og napp og der rytterne drar nytte av å ligge på hjul, fikk han oppleve at utenlandske terrengsyklister ikke stoler på noe annet enn deres egne ferdigheter.

– I de utenlandske maratonrittene er det én mot én, forteller Carl Fredrik, og det er hard jobbing, opp og ned hele tiden. Proffene der kjører jevnt og er mye sterkere i bakkene. Og de kjenner kroppen sin godt. Gutta starter med et sinnssykt høyt tempo og dette tempoet holder de inn til mål. Når jeg var med på rittet der, havnet jeg helt naturlig der jeg hørte hjemme, minnes Carl Fredrik. Det var bare å bite seg fast og holde inn til mål. Jeg var helt kjørt etterpå, men fornøyd.

 

_IPP9590
Tunga rett i munnen: Carl Fredrik jager konkurrenter under Neptunrittet i 2014.Foto: Kristoffer H. Kippernes

Tunga rett i munnen: Carl Fredrik jager konkurrenter under Neptunrittet i 2014.Foto: Kristoffer H. Kippernes

Grunnen til tilfredsstillelsen var ikke bare en sterk 11. plass som nordmannen hadde kjørt inn til, men matchingen han hadde fått under verdenscuprittet. Norges største profil i terrengsykling hadde fått kamp og noen å jage etter. Carl Fredrik skjønte umiddelbart at det var i utenlandske ritt han kunne utvikle ferdighetene sine mest. Så kom uttaket til EM i Irland som en logisk konsekvens.

 

Kvelden før rittet i Ballyhoura Mountains ringte Carl Fredrik til faren sin, den tidligere triatleten som i sin tid fikk han i gang med løping. De snakket om ikke å fokusere på en bestemt plassering dagen etter, men heller være opptatt av å yte maks. Det skulle ikke handle om å være topp tjue eller seksti i mål.

– Jeg prøvde å fokusere på at dette var et vanlig ritt. Gjør det du alltid gjør, du må bare sykle, ha det gøy og være på hugget. Det er ikke noe annet du skal gjøre enn å tråkke hardt, disponere riktig og prestere, forteller han. 

Etter en noe hektisk start, der Norges håp ble liggende litt for langt bak, avanserte han i den lengste bakken opp til Seefin Mountain. Gjennom et terrengparti og inn i neste bakke støtet han seg opp til en liten gruppe av ryttere som syklet i et meget høyt tempo. Herfra og inn til mål på den 95 kilometer lange rundløypa ble Carl Fredrik utfordret maksimalt, men taklet presset og kom inn på en sensasjonell 13. plass.

Med tanke på at Carl Fredrik Hagen var den nest yngste rytteren i EM-feltet på herresiden, så var plasseringen han kjørte inn til under EM en enda sterkere prestasjon. Han er et av landets heteste sykkelnavn. Spørsmålet er ikke om, men når Carl Fredrik får sjansen til å vise frem talentet sitt på et enda høyere nivå. 

23-åringen vet at ikke bare terrengsykkelmiljøet har blitt oppmerksom på ham. Også sportsdirektører fra landeveislag følger hans skritt. Tidligere terrengsyklister som Lars Petter Norhaug har vist at en karriere som landeveissyklist er fullt mulig, så lenge man får en sjanse og tillit. Han ser på alderen som en fordel. Det er ingenting som ikke tilsier at han kan fortsett som maratonsyklist i noen år til, før han tar et nytt valg. 

– Det langsiktige målet mitt er å bli proff. Enkelt og greit. Om det blir terreng eller landevei vil tiden vise. Men jeg kommer til å satse fullt, og har ikke tenkt til å gjøre noe annet enn å sykle de neste årene. Jeg er fast bestemt på at jeg skal lykkes! slår Carl Fredrik Hagen fast.

bilde 3
Langs landeveien: Nå er det satsing på landeveien som gjelder for Carl Fredrik Hagen, i Thor Hushovds lag Sparebanken Sør. Foto: Privat

Langs landeveien: Nå er det satsing på landeveien som gjelder for Carl Fredrik Hagen, i Thor Hushovds lag Sparebanken Sør.  Foto: Privat