Den grønne

Han vokste opp i drabantbyene rundt Bergen, var blåruss, og begynte på Handelshøyskolen. Det studiet hoppet han av, og tok hovedfag i geografi, hvor han så på lokale miljøtiltak i småskala. Veien gikk videre til Naturvernforbundet, via menneskerettighetsstiftelsen Rafto, til han i 2001 flyttet til Oslo og ble sjef for Framtiden i våre hender. I 2017 stilte han til valg for Miljøpartiet de Grønne i Hordaland, og manglet bare 2400 stemmer for å komme inn på Stortinget. Nå er han valgt til nasjonal talsperson sammen med Une Bastholm for et av Norges kanskje mest utskjelte partier.

– Hvorfor tror du akkurat sykkel er blitt en av dine hjertesaker?

– Jeg tror det er fordi jeg synes det er et helt genialt fremkomstmiddel. Frem til jeg begynte med terrengsykling var det mest transport for min del. Da jeg flyttet til Oslo lurte jeg på om det faktisk var mulig å sykle til jobb. En kollega sa til meg at det hadde han prøvd, og skulle aldri gjøre det igjen. Men så fant jeg en vei som var finere og bedre tilrettelagt enn i Bergen, og begynte å sykle hele året. Gradvis har jeg satt mye mer pris på å sykle landevei, også i Oslo-regionen, se på bydeler og gjøre meg kjent. Jeg er ganske nysgjerrig anlagt til både natur og kultur, og da er sykkel helt perfekt. Sykle ned til byen om morgenen på vinteren er helt genialt, jeg blir bare i godt humør av det.

Oslo-avdelingen av MDG har gått i bresjen for å tilrettelegge for sykkel i Norge. Selv har Arild alltid vært en forkjemper for fremkomstmiddelet. Den største sykkelpolitiske seieren han selv har vært med på, var på slutten av 90-tallet da han var engasjert i Naturvernforbundet. Da var han med på å arrangere sykkelens dag i Bergen, og i den forbindelse ble kommunen med på å teste ut bedre tilrettelegging for sykler. Det stoppet opp, og siden den gang ser ikke Arild mange lyspunkt.

– Som ihuga sykkeltilhenger har det vært tap hele veien. Unntaket er Oslo de siste årene. Generelt synes jeg det er vanskelig å finne lyspunkter hvis du ser hva som skjer i Bergen og de fleste andre byer. Alle politikere snakker om hvor bra sykling er, men bevilger for lite penger. Mange steder bevilges det penger, men de klarer ikke bruke dem. Jeg mener det er en kjempemulighet til å få folk ut, og til mer miljøvennlig transport. Men det er for liten vilje til å utfordre bilens sterke hegemoni i byene. Men det er veldig mange trender som peker mot at dette kan endre seg. Oslo er i gang. Men det er byer som for eksempel København, Paris og Bogotá som leder an. Elsykkelen og transportsykler har kommet, hipsterne sykler, det blir trendy og kultur. Når man ser store transportsykler fra Schencker triller rundt i Oslo og hvor stille og fint det foregår, så tenker jeg at nå er det tid for sykkel.

– Kan vi kalle Norge en sykkelnasjon?

– Nei. Norge er en bilnasjon. Vi har snakket om å doble sykkelandelen, men den går jo døtte meg nedover. Det som er bra, er at ting som skjer i Oslo kanskje sprer seg. Nasjonalt snakkes det like varmt om sykkel som det har blitt gjort de siste 20-30 årene, mens veldig lite har skjedd. Det trengs tøffere politiske tiltak, og det må brukes penger i en helt annen skala enn det gjøres nå. Hverdagssyklismen, og det å komme seg ut i marka og oppleve naturen, er ekstremt viktig. Se for eksempel på Bergen, som nettopp arrangerte sykkel-VM. Den samme byen klarer altså ikke å tilrettelegge for hverdagssyklister overhodet. Man må passe seg for at sykling ikke først og fremst handler om konkurranse og trening. Sykling må handle om hverdagslivet for folk og hva det betyr for god helse.

– Når det er snakk om konflikter både på vei og i marka blir det ofte hevdet at det er syklisten som må vike. Hvorfor tror du det er sånn?

– Noen blir sint bare de ser en sykkel. Det er særlig på grunn av konflikten med bilister – som faktisk er reell. Det er kamp om areal i sentrum. Vi er få i Norge som bruker sykkel til jobb hver dag, og vi er vant til å bli skaltet og valtet med, og det er ingen hemmelighet at noen syklister blir litt anarkistiske. Jo færre som sykler, jo mer anarkistiske blir de. Når mange sykler blir det tryggere. Jeg mener vi syklister fortsatt blir en del av en fortelling, hvor vi står i veien for fremskrittet. Men nå er det jo helt andre ting som er i ferd med å skje. Lastesykler og elsykler har kommet for fullt, det er bedre tilrettelagt. Jeg er optimist og tror det kan bli færre konflikter i og nær byene. Vi syklister kan gjøre en del selv også, samtidig som det blir bedre tilrettelegging. Og så tror jeg at det er faktisk konflikter når folk går på ski også. Du har dem som skal gå fort, de som går med barn, og jeg tror det er en del stress i livet til folk som de tar ut når de er på tur. Det forsvinner sikkert ikke.

Stisykling begynte Arild først med i voksen alder. Etter noen år i Oslo ble han i 2008 med sin fetter på stitur i Østmarka på en hybridsykkel . De var ute hele dagen, og Arild var hektet.

– De første årene var det digg å gjøre det aleine, jeg var masse på tur. Selvfølgelig litt farlig, for i begynnelsen er du ikke så god. Men jeg kom meg alltid hjem uten alvorlige skader. Tirsdagsklubben var jeg mye med på i begynnelsen. Nå er vi en liten kompisgjeng som treffes for å sykle innimellom. Men jeg sykler mindre nå enn jeg gjorde før jeg ble talsperson, sier han.

Med Østmarka som nærmeste nabo, sykler Arild gjerne både i favorittstien Pioneren, og Trulsrunden, som han hevder han nesten kan sykle i blinde.

– Jeg har aldri vært en som har blitt trigget av å sykle ritt. Jeg blir bare motivert av å komme ut. Jeg leste en eller annen gang i Terrengsykkel om graut-trening, og det er vel det jeg driver med. Jeg sykler så fort jeg kan hele tiden, og så stopper jeg og puster når jeg må. Jeg trigges av å prøve å komme opp bakker, og å kjøre en utforkjøring fort.

Østmarka er kanskje et av de områdene i Norge som omtales mest når det handler om brukerkonflikter i skogen. Arild maner til sameksistens.

– Kan stisykling og miljøvern gå hånd i hånd?

– Selvfølgelig. Folk som kommer seg ut i skogen blir glade i skogen og vil ta vare på den. Enten det er å se et orrfuglkull når du er ute og sykler, eller se et rådyr på stien, eller du blir glad av å se skogen. Kjærlighet og nærhet til naturen tror jeg er veldig viktig for å bygge miljøbevissthet.

– Du er lidenskapelig opptatt av å bruke naturen, samtidig som du er leder for et parti som vil verne om naturen. Noen vil kanskje tenke at det ikke lar seg kombinere?

– I Norge har vi et vernebegrep som er bruksorientert. Vi har nasjonalparker hvor det er lov å drive med sau, hvor du kan gå på jakt, fiske osv. I USA har du et annet vernebegrep, type «her skal det ikke være noen folk», og så får folk gå på en asfaltert rundløype, og ikke utenfor den. Jeg tenker at den norske folkesjela og vernebegrepet er forenlig med bærekraftig bruk av naturen, jeg ser ikke motsetningen. Og så tenker jeg at vi kanskje kan ha noen få naturreservater hvor folk skal være veldig på besøk, nesten som i USA. 

– Du er positiv til nasjonalpark i Østmarka?

– Ja, Østmarka har mange små perler. Myrområder, viltliv, gaupe, ulv, det er et rikt og spennende økosystem vi kan ta vare på. Det er ikke noen motsetning at vi skal ferdes der på naturens premisser. Det kan vi gjøre med sykkel, vi kan gå, vi kan telte. Kanskje kan det være mer styring av hvilke stier man skal sykle på inni nasjonalparken, men i utgangspunktet bør det ikke være mye restriksjoner.

– En nasjonalpark kan i ytterste konsekvens bli brukt som argument for å forby Terrengsykkelrittet, eller andre idrettsarrangement. Det går litt imot den norske tradisjonen med arrangement i naturen?

– Den konflikten kan oppstå. Hvis man er enig om noen traseer i nasjonalparken hvor det er særlig tilrettelagt for terrengsykling, mener jeg man bør kunne tillate ritt der. Jeg tror at med god dialog må man kunne få til det.

Les også: Stor test av langbukser til stisykling 

– MDG er jo et parti som er for sykkel i bybildet og transport. Er MDG også stisyklistens parti?

– Jeg vil definitivt mene det. Vi er et friluftsparti som ønsker å få folk ut. En allianse mellom stisyklister og oss kan jo være når det er utbyggingspress noen steder. Da kan stisyklister stå opp for markagrenser der det ikke finnes. Det er bare i Oslo vi har en nasjonalt vernet markagrense. På samme måte som hundeeiere setter pris på å ta hunden sin ut i naturen, så er det fint å kunne ha stisykling rett ved der du bor. Det er overlappende interesser.

– Elsykler på sti har vært og er kontroversielt, hvilke tanker har du gjort deg om det?

– Her er jeg partipolitiker også, men jeg mener at vi ikke bør ha det. Det geniale med elsykkel er først og fremst hverdagsreisene, og at det gjør dørstokkmila mye lavere for dem som sykler til jobb, og til rekreasjon. Ulempen med å ha dem på sti er at de er tyngre, har større potensial til å gjøre skade, og går fortere.

– Man kan si at de argumentene du nettopp presenterte er de samme som vi stisyklister blir møtt med når andre vil ha oss vekk fra stien? Det finnes ikke forskning som underbygger at dette er eller kommer til å bli et problem?

– Det går jo på motorisert eller ikke. Når folk går i marka, kommer de ut for egen hjelp. Den potensielle gevinsten med at folk kan bruke elsykkel på sti, er ikke stor nok til å veie opp for ulempene som kan ligge i det. Det er sikkert digg, for all del. Men da bør det kanskje være dedikerte stier til det. Nå godtar vi at stisyklister skal få være i nasjonalparker. Plutselig skal kanskje elsyklister ha samme retten, og det blir litt som å si at «på dette vannet er det lov med kano, men ikke lov med motorbåt. Men hvis du har elmotor, så er det lov». Det er noen litt prinsipielle vanskelige diskusjoner der. Vi har jo et enormt nettverk av grusveier som er tilgjengelig med elsykkel. Diskusjoner og dialog som dette, hvor man forstår hverandres perspektiver, er jeg likevel åpen for. Det har vi heldigvis en god tradisjon for.

– Har du prøvd elsykkel selv?

– Nei, ikke på sti.

– Jeg skriver om eksotiske sykkelreiser som innebærer å reise halve jordkloden rundt, og kjørte bil hit i dag, skal jeg ha dårlig samvittighet?

– Det er et kjempedilemma, som veldig mye annet friluftsliv. Folk drar hele verden rundt for å fiske også. Jeg mener det er en politisk oppgave å regulere det. Man må ha internasjonale avgifter for å begrense flytrafikken. Ja, det betyr at de som har aller mest penger kan fly likevel, men samtidig så er det over 80 prosent av jordens befolkning som aldri har satt seg i et fly. Vi har hatt en elitedebatt nå, men jeg mener jo at de 20% som har flydd, de tilhører en elite. Så jeg tenker at man kan ikke si nei til flyreiser sånn prinsipielt. Og at man må være villig til å si at det er et problem, og som følge av det må vi ha tøffere regulering, som gjør at vi flyr litt mindre så lenge det gir så store utslipp.

Akkurat når det gjelder bil, mener han at løsningen allerede er her. Den neste bilen din bør være elektrisk. Selv får han sitt bilbehov dekket gjennom medlemskap i et bilkollektiv.

– En god måte å unngå reisefristelsene på, er å la være å surfe på internett og se hvor kult det er å sykle i for eksempel Squamish i Canada. Jeg synes ikke dette skal handle om nulltoleranse, jeg flyr jo selv. Det er et politisk spørsmål først og fremst, og så må vi få folk til å bidra der de kan. Det handler ikke om at man skal stå til rette for alt man gjør. Får man god samvittighet for å gjøre én ting, så sprer det seg kanskje til andre ting. Og ja, jeg har syklet i Squamish, og det var digg. Men jeg har ikke samvittighet til å dra dit ens ærend for å sykle.

– Har du andre miljøsaker du brenner for utenom sykling?

– Jeg er opptatt av å skape grønne næringer som vi kan leve av, og så må vi ta bedre vare på havet. En forutsetning for at vi har det så bra som vi har det på denne kloden, er at havet fungerer. Klimautslippene havner også i havet, og forsurer det. Vi dumper mye kjemikalier og plast i havet. En ting er at vi gambler med atmosfæren og klimaet, men havet er virkelig... hvis det skjer store endringer i havstrømmene og fiskestammer og dyr forsvinner, kan vi gjøre uopprettelige skader. Og så er jeg personlig opptatt av folk som av ulike grunner havner utenfor, og behandles urettferdig. Jeg har jobbet i Rafto-stiftelsen mot kommersiell seksuell utnyttelse av barn, og det er sånn som jeg virkelig blir forbanna og deprimert av. Jeg tror mye av det vi snakker om nå, må løses gjennom globale avtaler.

– Det høres ganske dystert ut?

– Jeg er optimist. Jeg ble miljøengasjert på begynnelsen av 90-tallet, og da fantes det ikke en elbil som funket. Solcellepaneler var en vits. Vindmøller var noe bare danskene drev med. Selv om det ikke var så mye høyrepopulisme, var verden dårligere rigget for samarbeid. Vi har en del mekanismer internasjonalt nå hvor vi klarer å samarbeide. Vi har mange av løsningene på plass, folk er med og skjønner problemet. Vi trenger mer politisk vilje. Det var derfor jeg gikk inn i politikken. Jeg mener det trengs noen som tør å stå på i forhandlinger, og ikke forhandler vekk livsgrunnlaget vårt. Jeg har veldig mange meninger om politiske områder, men jeg er villig til å inngå gode kompromisser på mye av det. Men å kompromisse med atmosfæren eller havets overlevelse, det mener jeg er en veldig dårlig idé.

Bollene er for lengst fortært, og Arild må sette kursen mot partikontoret i Oslo sentrum. Dagen etter venter avreise til Vestlandet for å se på grønne næringer, og rassikring av veier.

Når vi sykler ut fra Rustadsaga prater Arild ustoppelig om sykling og reising. Han har nettopp vært med på en tur i et elektrisk fly. Det gjorde inntrykk.

– Det var helt sykt. Flyet hadde et like stort batteri som en Nissan Leaf og kunne fly. Og tenk på det – et vanlig fly må ha vedlikehold så ofte som hver 50. time. Dette flyet trengte bare vedlikehold hver 1000. time. Da begynner det virkelig å monne. Da kan man kanskje reise til Squamish med god miljøsamvittighet

Les også: Pudderløping