Slik ble endurosykling populært i Norge

Skisenteret der Aksel Lund Svindal la deler av grunnlaget for karrieren har ingen stolheis som kan ta syklister til topps, men ellers er kvalitetene mange: Lange nedkjøringer, sentral beliggenhet og egen jernbanestasjon er noen stikkord for Hakadal Enduro.

– Kommunen var positive fra dag en og vi har et godt samarbeid med den lokale sykkelklubben CK Nittedal. Varingskollen Alpin, som er opptatte av å få til helårsdrift i anlegget, synes dette var en god idé som kunne være starten på Varingskollen som sykkeldestinasjon, sier rittleder Stian T. Eilifsen.

Arenaen ligger ennå i skyggen for sola, og det er friskt og kaldt.

Jeg ser små puljer av syklister tråkke avgårde, oppover grusveien som snor seg rundt og opp heistraseen til toppen.

Der skal de bryte seg løs på den første av en rekke nedkjøringer med tidtaking – eller fartsprøver som det heter i rallyinspirert enduroterminologi.

– I starten hadde vi noen diskusjoner med DNT lokalt. De var bekymret for slitasje på stiene etter det første rittet, og etter en del fram og tilbake hadde vi en befaring i det aktuelle området der både kommunen og folk fra DNT sentralt var med. De var fornøyde med de utbedringene og tiltakene vi hadde gjort, og etter det har vi hatt et godt samarbeid med Turistforeningen. Vi opplever dem som positive, og vi samarbeider om å vedlikeholde og utvide stinettverket i området, forteller arrangøren.  

Jeg går syklistene i møte, og beveger meg opp løypa med kamera i den første fartsetappen.

Høsten har så vidt fått taket på naturen, og stiene har blitt fuktige noen steder.

I et parti med en liten oppoverbakke hører jeg syklistene hive etter lufta når de prøver å vinne sekunder over små kneiker, før de må stålsette seg og forberede seg på neste nedoverparti.

Mens det mangler arrangører for norgescup i utfor, inneholder kalenderen over norske enduroritt 16 konkurranser for sesongen 2019, i tillegg til at det er en håndfull ritt i Sverige.

Internasjonalt er utbrytergrenen enduro på vei inn under vingene til det internasjonale sykkelforbundet, UCI. Chris Ball, som i jobbet med utfor i UCI før han etterhvert var med på å starte Enduro World Series, er i ferd med å slutte ringen ved å ta sporten tilbake til UCI.

Han har bedyret at dette ikke skal bety at sporten blir gjennomregulert, slik mange har fryktet, men framtidas enduro vil i alle fall på toppnivå inkludere UCI-reglement, dopingkontroller og kommisærer fra forbundet.

Allerede første året hadde vi 184 deltakere.

Her til lands har Norges Cycleforbund signalisert interesse for å samarbeide med rittene.

Enn så lenge er intet forbund representert på Hakadal Enduro, men klubbdraktene til SK Rye er godt synlige, blant moteriktige endurotrøyer fra ulike utstyrsprodusenter.

Arrangementet er ikke åpenbart nybegynnervennlig, mye av det som sykles er forholdsvis bratt og teknisk krevende, men det hindrer ikke at folk strømmer til. 

– Vi liker å være først ute med ting, og var for eksempel de første som tilbød aldersbestemte klasser for ungdom. Det ble veldig populært. Dessuten ligger vi nær Oslo, så det er relativt kortreist for relativt mange. Allerede første året hadde vi 184 deltakere. Vi har løyper som falt i smak hos mange. Selv om det er stedvis bratt og ganske lange transporter, så fungerer de både for de nye og erfarne ryttere, sier Eilifsen. 

Alle sponsorflaggene og teltene nede ved målområdet er en en viktig del av pakka.

Ingen andre norske enduroarrangører kan skilte med egen sykkelmesse, slik de gjør i Hakadal. Sponsorene legger ikke penger på bordet, med sørger blant annet for fine premier.

Vinnerne i de gjeveste klassene får disponere en bil helt gratis i en valgfri uke.  

Etter noen syklister har passert, hører jeg den umiskjennelige lyden av luft som siver ut av et lite hull i et gummidekk. En uheldig syklist kommer mot meg, nærmest sjanglende, helt til han innser at løpet er kjørt på denne etappen, og han må stoppe for å tette hullet.

Nå ryker verdifulle minutter for dagens resultat allerede på den første etappen.

Midtveis i alpinbakken treffer jeg noen tilfeldige som har stoppet opp for å se på. En familie er ute og går tur, og synes det er spennende å se hva som foregår.

Jeg prøver å forklare dette konseptet, de har aldri hørt om denne formen før, og lurer på om dette er veldig forskjellig fra Birken.

Arrangementskomiteen i Hakadal har vokst fra fire-fem til 11, og selv om det i perioder blir vel mye jobb, er de klare til å fortsette.

– Vi må være et ritt folk snakker om, og vi er bevisste på å være godt synlige i sosiale medier. Vi liker å komme med nye ting og bidra til å utvikle sporten, men samtidig prøver vi å ikke endre for mye rundt konseptet heller. Det er vi fornøyde med, og vi føler vi har landet på en modell som folk liker. Men vi har vært veldig uheldige med været begge de to første årene, så i år har vi flyttet rittet to uker fram. Nå håper vi det vil gjøre at vi får bedre værforhold i år. Vi tror også at det nye samarbeidet mellom NOTS og Østafjells Enduro Serie, som vi er en del av, vil bidra til at vi får flere deltakere, sier rittlederen i Hakadal.

Rittet som starter Østafjells-serien foregår rundt Skien,  Telemark Enduro. Det startet med at Mads Nyegaard, Are Pedersen og de andre i Herkules Heildemparlaug ville lage et event som var noe mer enn et ritt. 

– Det skulle være et arrangement der du både hadde følelsen av å være ute og sykle med kompisene, med lave skuldre og god stemning, og med lav terskel for å delta. Samtidig som det skulle være en ordentlig konkurranse, der du skal være av de beste i Norge for å vinne. Vi trodde at det i beste fall kom 30-40 stykker, litt sånn venners-venner event, og ville lage en kul dag for dem. Men da vi så at det eskalerte med påmeldinger, så måtte vi skalere det opp. Vi brettet opp ermene og gikk all in og bygget en del løyper. Den løypeparken vi bygget har vi gravd med kjærlighet, og det tror jeg folk merker. Andre året vi arrangerte så hadde vi allerede hatt 200 deltakere første gang, så da ville vi være størst i landet. Vi følte at vi gjorde noe riktig i 2016, og bygget videre på det, forteller Are Pedersen. 

Derfor går vi hele tida rundt og kikker etter steder vi kan utvikle og bygge mer.

Han rapporterer om et ganske intenst slit for ildsjelene, som først må håndtere papirmølla av søknader, for så å grave sti fram til midnatt kveld etter kveld fram mot ritthelgen.

Og til de som lurer på om det blir lønn for strevet, er svaret at det vesle overskuddet de får inn går til barneavdelingen på sykehuset i Skien. 

– Vi ser at det å donere overskuddet er noe som deltakerne setter pris på, og at det har gitt oss en del goodwill blant annet i kommunen, legger han til. 

Noen tilreisende rynker på nesen over at Telemark Enduro ikke har de lengste nedkjøringene, men mangel på høydemeter har slett ikke stått i veien for å skape en endurosuksess.

– Er det nesten flatt her? Vi synes ikke det selv, i hvert fall. Men vi legger mye jobb i løypene, og det går unna her også. Våre etapper er kanskje litt kortere enn i en del andre ritt og det er litt tråkking, men vi synes ikke vi blir mer slitne fra tråkking i Telemark Enduro enn i andre norske enduro-ritt. Det krever imidlertid mer logistikk og vi må grave og bygge mer enn en del andre arrangører for å få mest mulig ut av de høydemetrene vi har når vi ikke har naturlige blåstier som går rett ned. Derfor går vi hele tida rundt og kikker etter steder vi kan utvikle og bygge mer.

Blant krumspringene til Telemark Enduro er egen showman-premie for det avsluttende hoppet og åpningsetappe som gikk gjennom et kjøpesenter.

Når Are Pedersen får spørsmål om hva som driver dem, er det ett ord som dukker opp: 

– Humor. Det er mye humor. Herkules Heildemparlaug er en kameratgjeng som startet en klubb. Når vi er ute og jobber i skogen, så er vi gutter. Det er kort vei fra idé til gjennomføring. Vi klikker godt og vi kan prate rett fra levra til hverandre. Vi er folk som har familier og stress, og det er våre hoder som ligger på hoggestabben når det kommer til arrangementet. Det blir mye jobbing, og jeg kjenner at det er godt å være ferdig i mai og kunne sykle sjøl. Men i september, så kribler det igjen og jeg har lyst til å begynne å grave igjen.