Utenfor kjellerinngangen på Høyskolen i Lillehammer henger skiltet hvor det står «downhill». Bjørn Ballangrud går meg i møte.
– Ja, er du spent nå?
Jo da, jeg må innrømme at jeg er det. Når samme mann bare dager tidligere inviterer meg opp til Lillehammer for et «eksklusivt møte med den nye landslagssjefen i utfor», men samtidig ikke vil si hvem det er, blir jo nysgjerrigheten pirret.
Vi følger gangene, og en fjern lyd av hevede stemmer. Når vi åpner den døra hvor det vræles som mest, ser jeg først en pågående VO2max-test. Ryggen som snart snur seg mot meg, med ei RedBull-lue trukket ned over hårtjafsene, tilhører ingen ringere enn Matti Lehikoinen.
For dere som trenger en kjapp oppfrisking før vi går videre;
Matti Lehikoinen er en 29-åring fra Finland som har kjørt verdenscup i utfor i 10 år. Merittlisten inkluderer blant annet flere podiumsplasseringer, verdenscupseier, juniorverdensmester, og han ble nr 2 sammenlagt i verdenscupen i 2007. I tillegg til alt dette, har han figurert i opptil flere filmer opp gjennom årene, både på hjemmebane i Finland og andre steder. Dessverre har karrieren hans også vært preget av mange skader som har satt kjepper i hjulene for satsingen hans.
Men hvordan har det seg at denne mannen har blitt sjef for Norges utforsyklister?
– Sondre (Norland, red.anm) og Bjørn Ballangrud tok kontakt med meg under verdenscupen i Hafjell i år, og lurte på om jeg kunne være interessert i denne stillingen, og kanskje tilføre landslaget noe nytt. Bjørn sa han hadde kommet til et punkt hvor han følte at han ikke hadde noe mer å tilføre. Jeg syns det virket som en spennende utfordring!Klar for nye utfordringer
– Hvordan ser du på denne utfordringen?
– Jeg har jo lært på den harde måten under min karriere, og hatt både medgang- og motgang. Etter å ha kjørt verdenscup i 10 år, har jeg mye erfaring. Men dette er en ny læringskurve for meg, jeg har aldri vært på denne siden av bordet. Jeg har gjort litt coaching for unge ryttere, treningsleire og sånt, men aldri noe så stort som dette.
– Jeg har vel ikke annonsert at jeg trekker meg fra rittsykling, men nå er tiden her for å gå videre. Jeg har slitt mye med skader de siste årene, og jeg har kommet til det punktet hvor jeg ikke vil kjøre ritt lenger. Men jeg vil gjerne være en del av sporten, og gi noe tilbake til sporten, som har gjort meg til den personen jeg er i dag.
– Med alt det som ligger til rette i Norge både med tanke på infrastruktur, fasiliteter og kunnskap innen trening, og et forbund som støtter rytterne, tror jeg dette blir veldig bra. Ute i verdenscupen er det nesten ingen andre nasjoner som har så bra støtte for ryttere utenfor lag, som det norske forbundet har.Ikke rock n´roll lenger
Selv om han bare så vidt har begynt i jobben, har han likevel lagt merke til de norske rytterne og progresjonen deres;
– Det var vel i 2010 jeg så de for første gang under verdenscup. Og når Isak klinka inn til 12.plass her, la jeg selvfølgelig merke til det. Det er godt å se de ute på ritt, og at de går trinnene på stigen. Alt må jo tas steg for steg. Først må du kvalifisere, så må du kvalifisere konstant. Så må du være topp 50, så topp40, topp30 og så pallplass, og når du står på pallen vil du jo vinne en av disse greiene.
– Det er en utfordrende oppgave, men jeg har full tillit til at rytterne kan klare det.For min egen del hjalp det jo å tidlig bli plukket opp på et lag, men resten skjer ikke av seg selv. Viljen til å vinne må være der. Sporten har jo forandret seg. Det er ikke som 90-tallet lenger hvor alle var rockestjerner og det handlet mer om festing enn sykling. Det er ikke rom for det lenger. Man må være målbevisst for å nå toppen.
Sporten har jo åpenbart blitt mer seriøs, så hva tror Matti Lehikoinen på? Er det vitenskapelig tilnærming, med laktat, VO2 og watt, eller er det god gammeldags trening som gjelder?
– Jeg vil nok si litt av begge deler. Selv har jeg alltid hatt fokus på å være i god form. Jeg trente så hardt som jeg kunne gjennom vinteren for å være i form, så jeg ikke hadde noen fysiske ulemper. Når sesongen kom i gang, fikk jeg gradvis bedre resultater fordi basen var der. Er man ikke 100% forberedt foran et løp, kommer tvilen over seg selv lett. Alle prøver å spare tid her og der, og det koker ned til de minste detaljene for å være bedre enn andre.
– Rittene er så korte, og det er så lite rom for feil. Du vil jo ikke begynne å svikte formmessig 3 minutter ut i ei løype når du har igjen 1 minutt og hele rittet er på 90% av makspuls. Jeg vet det er en klisjé, men jeg tror på kvalitet fremfor kvantitet. Når du sykler utfor, er det ikke noe poeng med 20 timer i uka på landeveissykkelen. Det er viktigere med spesifikk trening. Fysisk styrke er selvfølgelig én viktig del, men så har du også mental styrke, som både kan- og bør trenes. Det kan ikke være noen svake ledd. Når alle disse små tingene er på plass, bør topplasseringer være innen rekkevidde. Inntil jeg nådde enkelte punkter i karrieren, trodde jeg aldri jeg ville se meg selv på noe podium.
– Rytterne får vel kanskje en ekstra motivasjonsboost nå, hva forventer du av rytterne på det norske landslaget?
– Vi er enda i en tidlig bli-kjent-fase. Jeg må jo bli bedre kjent med de, men en ting er jeg klar på;
Jeg vil ikke at de skal gjøre akkurat det jeg har gjort. Bare fordi det har fungert for meg, betyr det ikke at det nødvendigvis fungerer for de. Det viktige er å bruke informasjon fra det riktige jeg har gjort, og hente inspirasjon. Alt i fra å plukke linjer i ritt, til å velge strategier for ritt. Hvor du skal ha hvilepunktene dine i løypa, hvor du skal gi gass.De må lære seg å dele opp løypa i forskjellige deler, og få på plass hver del under treningen, ikke bare kjøre komplette runs. Mitt ultimate mål, er å få én eller flere av rytterne på et profflag, helt klart. Det ville vært en stor bragd også for min egen del.
Vil fortsatt bo i Finland
– Jobben du har foran deg er jo omfattende, har du selv noe tidsperspektiv på stillingen?
– Selv vil jeg gjerne se på dette som et toårsprosjekt. Det første året blir en innkjøringsfase hvor jeg må lære mye nytt. Bjørn fortalte meg at det første året hans var en enorm læringskurve. Det første rittet deres i Champéry var jo en katastrofe, hvor det ikke var planlagt godt nok. Jeg så de der, og tenkte liksom ”hva er det dere tenker på?” Siden da har jo både rytterne og støtteapparatet utviklet seg. Jeg har vært på noen lag, så jeg vet hva som må til for å holde rytterne glade, hva rytterne trenger fra meg og av laget, og hva jeg bør kunne forvente av de.
– Det er en balansegang man må finne, og det tar tid. Den balansegangen er viktig, fordi den påvirker rytternes prestasjoner. Jeg ønsker å være så organisert som mulig, men samtidig ha det moro, det er jo det det handler om!
– Utforsyklinga er en livsstil. Misforstå meg rett her; man tar det jo ikke like seriøst som XC, men man tar det seriøst på en helt annen måte. Jeg mener det er viktig å huske på den grunnleggende motivasjonen om å ha det morsomt.
– Men betyr dette at det blir flytting til Norge?
– Hehe, nei, jeg kommer nok fortsatt til å bo i Finland. Jeg kommer til å reise til rittene med rytterne, og ha treningssamlinger gjennom året. Det vil nok også bli en samling her på hjemmebane før verdensmesterskapet. Det blir en del flyturer, men jeg bor rett ved flyplassen i Helsinki, og har reist mye tidligere, så det tror jeg ikke vil bli et problem. Mye av arbeidet mitt kommer uansett til å være basert på utveksling av e-post, siden jeg skal følge opp ryttere som er spredd utover landet.
– For å oppsummere, gleder du deg?
– Helt klart! Fra hvor de har vært, til hvor de er nå, gjør meg imponert. Det er en stor hjelp for både meg og rytterne at de har et så bra utgangspunkt for dette samarbeidet. Jeg håper de er takknemlige for det de har, for det er ganske unikt.
