– Begynner du å bli lei av bobilen?
– Haha, det er ikke akkurat noe luksusliv. Jeg blir jo selvfølgelig litt smålei, men det blir moro med et år til i den.
William Scheele tar på seg en ekstra jakke på parkeringsplassen på Sognsvann i Oslo.
Det var her Terrengsykkel møtte han sommeren 2022.
Siden den gang har han fullført nok en sesong med endurosykling.
Gjennom 2022 reiste han verden rundt (stort sett i bobil) for å konkurrere i enduro - en av de hardeste konkurranseformene i terrengsykling.
Han er ikke alene om å satse hardt alene.
William er det man kan kalle en privateer - betegnelsen for syklister som er med i verdenseliten, men uten støtte fra store lag med busser, mekanikere og støtteapparat.
En annen norsk syklist er også med - Oskar Omdal.
– Han har også egen bobil, så når vi skal nedover i europa reiser vi sammen, parkerer sammen og har camp sammen. Så da holder vi ikke på helt alene, og det hjelper en del.
Snart er han klar for å reise ut, og første tur går omtrent så langt unna Norge som det går an å komme: Australia og Tasmania.
Turen går hjem igjen rundt påske, hvor det blir en liten periode hjemme, før det bærer ut på tur igjen.
– Er det noe du føler du går glipp av, eller noe du savner?
– Det er jo selvfølgelig litt sånn, du går jo glipp av mye sosialt, og går glipp av en hel sommer i Norge hvor du kan dra og bade og ha det moro med kompiser. Men det her er veien jeg har valgt. Og det er det her jeg vil, og jeg kjenner at jeg har en mulighet til å kunne nå veldig langt, og jeg har litt folk som har troen på meg, og har lyst til å hjelpe meg til med det, og jeg er 100% bestemt på at det er en mulighet jeg vil ta.
Ventilblåsing
Når man blir en av verdens beste i en idrett, er det gjerne fordi man har fokus på detaljer. For noen kan det gå en litt til hodet - og flere stjerner har ritualer de må gjennom før start. Det kan være en spesiell type sokker, eller en spesiell øvelse på oppvarmingen.
– Det er kanskje min eneste tvangstanke. På de nye Fox-gaflene er det sånne små ventiler på hvert gaffelbein for å slippe ut luft som bygger seg opp. Jeg må nedom dem og trykker på dem for å slippe ut luft, slik at jeg vet at gaffelen er god før hver etappe.
Sykling i blinde
Farten er ekstremt høy. Terrenget kan være ekstremt krevende. Og rytterne får bare begrenset tid til besigtigelse før konkurransedagen.
– Når du står på startstreken, husker du strengt tatt bare de nøkkelpunktene som er, det kan være en kjempetrang sving eller et litt skummelt hopp. Det jeg prøver å tenke på er at nå skal jeg bare ha det gøy. Jeg skal sykle så fort jeg kan, det er da jeg har det mest moro. Jeg vet at jeg er en god nok utøver og at det skal gå fint. Jeg må bare sykle med litt vett, ikke være helt gæren og bare ha fokus på å ha det moro.
– Du ser gjennom på GoPro på forhånd, men 80-90 prosent av tiden så sykler du egentlig bare på intuisjon. Det er som om du skulle syklet en helt ny sti i dag, omtrent. Så du må bare tar det litt som det kommer, og det er sjarmen med enduro som jeg er så veldig glad i. Du må rett og slett være veldig god på å sykle blindt.
Mer resultat
I toppen av resultatlistene i enduro er marginene mikroskopiske. Etter en hel dag på sykkelen er det ofte bare sekunder eller hundredeler som skiller konkurrentene.
Vinteren i Norge er lite gjestmild for syklister, og denne tiden har han brukt til trening. Noe i utlandet på tørre stier, men også her hjemme på snø og is, noe inne på rulla, og de nødvendige øktene i styrkerommet.
– 2023-sesongen overgikk egentlig alle målene mine. Så målet mitt i år blir å jobbe litt mer med resultater, ikke bare erfaringer. Nå sikter jeg mot pallplasseringer, og kanskje topp 5-plasseringer.
Vil du lese mer om norske terrengsykkelproffer?