William er det man kan kalle en privateer - betegnelsen for syklister som er med i verdenseliten, men uten støtte fra store lag med busser, mekanikere og støtteapparat.
En annen norsk syklist er også med - Oskar Omdal.
– Han har også egen bobil, så når vi skal nedover i europa reiser vi sammen, parkerer sammen og har camp sammen. Så da holder vi ikke på helt alene, og det hjelper en del.
Snart er han klar for å reise ut, og første tur går omtrent så langt unna Norge som det går an å komme: Australia og Tasmania.
Turen går hjem igjen rundt påske, hvor det blir en liten periode hjemme, før det bærer ut på tur igjen.
Italia, Østerrike, Italia igjen, og to runder i Frankrike. Det blir lite tid hjemme.
– Er det noe du føler du går glipp av, eller noe du savner?
– Det er jo selvfølgelig litt sånn, du går jo glipp av mye sosialt, og går glipp av en hel sommer i Norge hvor du kan dra og bade og ha det moro med kompiser. Men det her er veien jeg har valgt. Og det er det her jeg vil, og jeg kjenner at jeg har en mulighet til å kunne nå veldig langt, og jeg har litt folk som har troen på meg, og har lyst til å hjelpe meg til med det, og jeg er 100% bestemt på at det er en mulighet jeg vil ta.
Ventilblåsing
Når man blir en av verdens beste i en idrett, er det gjerne fordi man har fokus på detaljer. For noen kan det gå en litt til hodet - og flere stjerner har ritualer de må gjennom før start. Det kan være en spesiell type sokker, eller en spesiell øvelse på oppvarmingen.
For William er det enkelt: det må slippes ut luft.
– Det er kanskje min eneste tvangstanke. På de nye Fox-gaflene er det sånne små ventiler på hvert gaffelbein for å slippe ut luft som bygger seg opp. Jeg må nedom dem og trykker på dem for å slippe ut luft, slik at jeg vet at gaffelen er god før hver etappe.
