Vi tror liksom at vi vet hvem Gary Fisher er. Siden det er hans navn som står på tusentalls sykler verden over, er det lett å tro at mannen kan snakke i timevis om aluminiumslegeringer, og rammegeometriog girutvekslinger. Det kan han helt sikkert. Men da vi møtte hanunder bike-festivalen i Italia, snakket han mest om biler.
Ikke overraskende hater han dem. Særlig fordi General Motors tok rotta på bestefaren hans.
Men først litt om gutten med gullbuksene, fyren som står bak en av de sterkeste merkevarene innen terrengsykling. Den hengslete 50-åringen har solgt hundretusener av sine sykler til over tretti landog skulderklappes som guru hvor han enn går.
Til og med hovedfiguren i Erlend Loes «Naiv.Super» ser på GaryFisher som en venn. Slik blir det når du liksom er terrengsykkelensfar. Den fregnete tobarnsfaren har kort sagt stukket av med æren for åha dratt i gang historiens største sykkelbevegelse - etter at han midtpå 70-tallet sluttet å røyke, satte seg på en blytung herresykkel ogskranglet rett til skogs.
- Det var ikke meg!
- Nei da, nei da.Han slenger en langfingret hånd til værs. Sommerkvelden er blå og sval, vi sitter sammen på to campingstoler - og Gary Fisher har tilbrakt dagen som stjerne på en italiensk terrengsykkelfestival ved Gardasjøen. Nå er han sliten og har gjemt seg innerst i et sponsortelt. Utenpå teltet står navnet hans med svære bokstaver. Som logo.
- Selvfølgelig var det ikke jeg som oppfant terrengsyklingen, fortsetter han.
- Det har jo folk alltid drevet med. Andre enn meg «fant opp»terrengsykkelen lenge før, men tida var vel ikke inne. Jeg var bareden første som bygde og solgte sykler som var spesialkonstruert forterrengsykling. Og den første som kalte dem «mountain bikes». Såenkelt som det. Jeg var på rett sted til rett tid, akkurat som alleandre som tilfeldigvis har fått til noe her i verden.
Downhill anno 1974
Det er 27 år siden Gary Fisher satte fartsrekord ned den bratte ogsvingete fjellveien fra Mount Tamalpais, like ved San Francisco.
Rekorden står fortsatt, selv om Gary og gutta måtte nøye seg medskranglete, gamle herresykler uten gir. Noen ganger gikk detbra. Andre ganger brakk både rammer, styrer, hjul og setepinner påveien ned - særlig hvis bremsene ga opp like før en sving.
Oppover måtte gutta haike med lastebiler: De blytunge syklene var mareritt i motbakker.
Unge Gary ble fort lei av deler som brakk. Han ville ha grommereredskap, og syklet hjem til garasjen for å skru. Snart hadde hanmontert kraftigere bremser, feitere dekk og lettere gir. Delene hentethan fra både racersykler og motorsykler. Og søppelcontainere.
Lånte av foreldrene
Han var altså ikke den første sombygde om sykkelen sin på denne måten. Men da naboene i det trendyCalifornia etter hvert tente på de nye, kraftigere tråsyklene, var detingen av de andre gutta som tenkte business.
Det gjorde Gary.
I 1979 lånte han penger fra foreldrene - en arkitekt og en nattklubbsangerinne - og startet firmaet Mountain Bikes medhybelkompisen Charles Kelly. Da hadde han jobbet natt og dag i årevis med lysshowene sine.
- På 60- og 70-tallet var lysshow en stor greie pårockekonsertene. Jeg fikk jobbe med Grateful Dead og Jimi Hendrix og ville være best i verden. Sveiset sammen mitt eget utstyr og fantstadig opp nye spesialeffekter. Men det var masse slit og ingenpenger. Jeg bodde på hybel nede i Fairfax, jobbet svart i flyttebyrå og sto i en spritsjappe på kveldene. Så da jeg skjønte at folk faktisk ville betale for syklene vi skrudde sammen, var det bare å satse.
- Men mange av de som sto deg nær den første tida har du ikke myekontakt med i dag?
Fisher slår ut med hendene. Tom Ritchey bygde de første rammene for ham og Charles Kelly, men de røk i tottene på hverandre når det begynte å bli business.
Merker misunnelsen
- Det er mange som åpenbart er misunnelige. Jeg har fått mer makt,mer penger og mer innflytelse - og jeg selger mer sykler enn mange avde andre pionerene. Jeg merker tydelig at enkelte ikke liker det, mendet er lite jeg kan gjøre med det, sier Fisher.
Mens mange av de andre gründerne fortsatt driver i det små i sineegne garasjer, sitter Gary Fisher her i sitt eget reklametelt iItalia. Han har mye å takke industrigiganten Trek for: Etter at den ikke spesielt økonomisk begavede Fisher nærmest ble lurt av enasiatisk forretningspartner, så det meget dystert ut for firmaet hanstidlig på 90-tallet. Men Trek så at de kunne gjøre nytte av idémakeren Gary Fisher, og kjøpte opp firmaet med hud og hår.
Det ble en så stor suksess at Trek gjorde det samme tre ganger til: Med Keith Bontrager, Gary Klein og Greg LeMond.
Keith Bontrager var på bike-festivalen året før. Da bodde han i telt med datteren og laget mat på primus.
Sykler fortsatt aktivt
Gary Fisher foretrekker hotell. Men han er en harding påsykkelsetet likevel: På den åtte mils maratonstrekningen han syklet med Paola Pezzo tidligere i dag, kom han bare tre minutter bak i mål.
Det viser først og fremst at sjefen er en seig fyr påsykkelsetet. Han sykler imponerende mye, og konkurrerer i VM for veteraner. I tenårene gjorde han det stort i landeveissykling, før reglementet stengte ham ute fordi han nektet å klippe håret. Det varda han begynte med showbiz og sluttet å trene. Som 21-åring prøvde han sykkelen igjen for første gang etter bruddet med sporten.
- Jeg syklet en strekning på to mil og var så utslitt av jeg sov hele resten av dagen!
Men som sagt: Fisher snakker ikke bare om sykler. Han snakker også gjerne om biler. Rettere sagt: Han snakker gjerne stygt om biler.
Bestefaren knust av GM
- Bilindustrien i USA, knurrer Fisher.
- De utnyttet at amerikanerne var livredde for kommunistene og atombombene deres. Tidlig i den kalde krigen gikk folk fra GeneralMotors rett til president Eisenhower, og insisterte på at han straksmåtte legge motorveier over hele landet. Premieargumentet hentet defra det militære: Dersom Sovjetunionen skulle fyre av gårdeatomrakettene sine, hadde vi bare 30 minutter på oss før smellet. Og hvordan skulle vi rekke å komme oss hjem til tilfluktsrommene våreuten raske biler og brede motorveier?
Fisher lar spørsmålet henge i lufta, albuer seg lenger opp icampingstolen, rister på hodet og gliser et«harru-hørt-på-makan-til-sprøyt»-glis.
- Hva gir du meg? Og det var bare én ting. Bestefaren min eidealle trikkene i San Diego. Så kom General Motors og kjøpte opp heleruklet, bare for å legge det ned. Folk skulle tvinges til å kjøpebil. I dag råtner halve Amerika i timelange bilkøer hver dag! Dendovne livsstilen er blitt vår tids mest alvorlige sykdom.
-Det er det mest geniale med sykkelen: Den lurer deg nærmest til åkomme i form! Du sykler fordi det er gøy, og så oppdager du at dukommer i bedre form av det. Det er suverent.
Og nå: Kim Basinger....
Fisher kommer på noe:- Har du forresten sett filmen «L.A. Confidential»?- Nei.- Synd. Da kunne du sett huset til bestefaren min. I filmen bor Kim Basinger i hans hus i Beverly Hills!
Fisher humrer fornøyd. Bestefaren ble script director i filmselskapet Warner Bros etter fadesen med trikkene. Barnebarnet hopper tilbake til saken:
- Jeg foreslår at vi lager egne P-hus for sykler, at vi lagersykkelstier innkapslet i plexiglass-rør, hevet over biltrafikken -pluss at vi bygger tak over sykkelveiene inn mot byene. Vi må fjerne alle unnskyldningene folk har for ikke å sykle! Og vi må gjøre det uten å krige mot bilistene. For det nytter ikke likevel.
Orker ikke krige lenger
En korsfarer for sykkelens plass i samfunnet kaller Gary Fisher seg. Men han vil ta hevn over bilindustrien med fredelige midler. Han gidder ikke krangle med rattmafiaen.
Ikke så lenge hans egne ler ham like opp i fjeset hver gang han kommer trekkende med sine gjennomsiktige sykkeltunneler tre meter overbakken. Oppfinneren smiler bestefarklokt i sin campingstol.
- Jeg er forut for min tid. Jeg er sikker på at ettertida ikke ville. Min egen historie kan godt bli en historie om suksess, og den kanbli en historie om fiasko. Uansett vet jeg at sykkelen vil vinne. Den må vinne. Folk må gjerne glemme meg, så lenge de sykler videre.
Deler av dette intervjuet sto første gang på trykk i Dagbladet i 1999.
