Denne artikkelen stod først på trykk i Terrengsykkel 49, 2014.

Les også: Lover forbedring av Terrengsykkelrittet

Vidar Bronken Gundersen er lei av å sykle der svært mange sykler eller går. Den erfarne stisyklisten fra Asker har siden 2007 syklet og kartlagt samtlige blåmerkede stier i hele Oslomarka, for å sørge for at alle er enkle å finne på det digitale kartverket OpenStreetMap. Nå er han i gang med å sykle og gå de eldgamle ferdselsveiene som krysser marka. Alt for å dokumentere mulighetene som finnes utenom rushtrafikken nær markagrensa. 

 

– Min tese er at moderne friluftsaktiviteter øker i de bynære randsonene, mens bruken lengre innover i marka er synkende. Der er det gjengroing av stier som er problemet. Noe som igjen øker presset på randsonene, sier Gundersen. Han har engasjert seg for stisykling og markakultur gjennom verv både i  NOTS og Den Norske Turistforening, men har ingen tro på egne stier for terrengsyklistene. 

– Det er for tidlig å dele marka mellom ulike brukergrupper, når ikke engang enkle, alternative løsninger er prøvd ut. Mye kan løses hvis syklistene ikke sykler i flokk på de samme, hardt belastede stiene – men oppsøker flere alternativer og oftere velger stier som ligger lengre unna de mest brukte områdene. Marka er full av muligheter.

DE GLEMTE STIENE: Vidar Gundersen oppsøker helst blåstiene utenfor randsonene. Foto: Kristoffer H. Kippernes

 

– Hva tror du er grunnen til at de fleste likevel ikke gjør det?

– For å sette det på spissen: Terrengsykkelmiljøet kryr av travle småbarnsfedre med en bitte liten tidsenhet til overs, som de vil utnytte så godt de kan på stisykkelen. De velger derfor en populær sti som de vet er morsom, og som ligger nærmest mulig – slik at tiden ikke kastes bort på transport. På denne stien møter de godt voksne turgåere som ikke lenger er i form til å gå særlig langt, men som fortsatt ønsker å nyte skogens ro. Det er vel der – i noen utvalgte, bynære randsoner – at dette slaget står. Samtidig er det enorme områder lengre inn med plass til alle. Der er det også verneområder der sykling er forbudt. Men der ser jeg sjelden turgåere, selv om de kan være der i fred.

 

– Hvorfor har du ikke tro på sonedeling, selv ikke i den pressede randsonen?

– Jeg liker ikke løsninger som gjør at noen kan si «du har ingen rett til å være her» ute i naturen. Det ødelegger muligheten for dialog og fredeligere løsninger. Et annet poeng er at svært mange verken leser kart, forskrifter eller skilter nøye, og ikke vil få med seg hvilke stier som er tiltenkt hvilke brukere. Dermed risikerer vi bare flere provokasjoner og økt konflikt blant de som misforstår opplegget i begge leire.

 

– Og hvis en slik ordning kommer uansett?

– Vel, hvis vi terrengsyklister virkelig mister retten til å sykle fritt på stiene i randsonen, er det vel lønn som fortjent. Da har vi ikke vært flinke nok til å bruke større deler av marka, og da har vi åpenbart heller ikke tatt tilstrekkelig hensyn til andre brukergrupper. 

Følg med videre på terrengsykkel.no for flere intervjuer fra denne større temasaken!

Les også: Trysil Bike Arena