Stisykling med fatbike i Alta

Slik jeg husker det var det like deler bæring, dytting og sykling, og banning var en følgesvenn det meste av turen. Med dette premisset, skulle man tro det var i overkant masochistisk å stille på samme plass igjen. 

At forrige gang var midtsommers og at det nå er en kald aprildag skulle heller ikke gi det beste grunnlaget for at jeg i de siste fem-seks svingene har glist og hoiet på samme barnslige vis som når jeg syklet på paradisliknende stier i Sveits første gang. 

Men så har altså altaværingene fått til noe spesielt her. 

Ikke at vinterstier er noe nytt i terrengsykkelverdenen. Jeg syklet, eller forsøkte i alle fall, parallellslalåm og utfor i Hafjell en gang på midten av nittitallet, og har fortsatt hjelmen med et centimeter dypt søkk i midten som minne fra den gangen forhjulet akkurat ikke klarte å holde seg på den opptråkkede stien ned fra Voksenkollen. Hjernerystelsene og hypotermien fra begge disse vinterturene burde få meg til å sverge til noe annet i vintermånedene, men her er jeg altså.

Og har en av mine beste sykkelopplevelser noensinne.

Den meterbrede stien har svinget og bølget et par kilometer nå, og de siste fem minuttene har jeg talt sekundene mellom hver sving, hvert krøn eller hvert morsomme innslag. Og ikke kommet lenger enn fire- fem sekunder på det meste, før jeg må begynne på nytt. Og det på en sti som ikke beveger seg mer enn seks-syv høydemeter opp og ned, idyllisk og fotogent ved siden av Altaelva. Kontrasten til forrige tur i sommerhalvåret kunne ikke vært stort større.

«Slik jeg husker det var det like deler bæring, dytting og sykling, og banning var en følgesvenn det meste av turen. Med dette premisset, skulle man tro det var i overkant masochistisk å stille på samme plass igjen.» 

Akkurat denne stien kalles Glødløypa, siden Trygve Nygård fra Glød Explorer – et turselskap i Øvre Alta – er denne sesongbaserte stiens far. Dog er ikke disse kilometerne de eneste av sitt slag i Alta, de er en del av et stort nettverk. At terrengsykling har blitt populært i Finnmarks største by er én ting. At det kanskje er flere snøskutere i Altagarasjer enn samlet på hele Østlandet en annen, og kombinasjonen av disse gjør at Kristian Jakobsen, en av Altas entusiastiske stisyklister, har guidet meg gjennom tre forskjellige turer på like mange dager.

– Æ trur han e mest gira i byen.

Kristian slenger ikke fra seg overdrivelser i hytt og pine, og beskrivelsen av Alf Christian Losvar gir dermed forventninger til turen vi skal på. Etter en rask introduksjon er vi på transportetappen fra huset til Alf Christian, og etter bare noen minutter er vi ved langrennstadionen og forbi, på det som best kan beskrives som frossen flytsti.

«Kristian slenger ikke fra seg overdrivelser i hytt og pine, og beskrivelsen av Alf Christian Losvar gir dermed forventninger til turen vi skal på.»

Stien gjør en stor sløyfe, før den kommer til Losvarkollen, der Alf Christian og co har lagt traséen slik at man får gjort unna høydemetrene effektivt, men ikke så effektivt at hjertet står i halsen om man ikke går for KOM til toppen. En rask titt på utsikten bekrefter at det er uvær på vei, og vi bikker ned utforkjøringen som Kristian har snakket varmt om på veien hit. Ikke uten grunn. Vi får mest mulig ut av høydemetrene, takket være Alf Christians egendesignede slodd som er ment å gi doserte svinger, noe de har gjort i fleng på vei ned Losvarkollen.

Alf Christian har flere års erfaring med løypekjøring med snøskuter, og slodden er finjustert over tid. Losvarløypa må sies å være hans verk, selv om det er et dugnadslag som gjør arbeidet med løypa gjennom vinteren. Løypa som startet for å motvirke konflikt med langrennsmiljøet om skiløypene, er lagt slik den ligger for å unngå juling fra vær og vind. Men som det har blitt, er den også kremen av Altas løyper, siden terrenget er interessant, variert og i flott barskog. De går fortsatt opp med truger i starten av sesongen, og tar med skuteren etter hvert som snøen øker på.

– Poenget med den er at den skal slette og avrunde profilen. I svinger skal den følge ytterlinje slik at den ikke kutter svingene, forklarer Alf Christian.

Slodden er en artig samling bestanddeler. Ikke akkurat et kirurgisk instrument, men det er klart at den har en finslepen funksjon. Løypa er omtrentlig like bred som mitt vidstrakte 800mm styre, og ligger naturlig i terrenget. Nesten hele tiden i sving, men ikke krappere enn at flytfølelsen er nærmest konstant. Komplimentene jeg overengasjert slenger ut ved hver pause følges av et beskjedent smil fra Alf Christian, som hittil bare har skrytt av de andre som har hjulpet til med løypa.

Neste dag, i mer grisgrendte Tverrelvdalen like vest for Alta by, finner vi en intrikat løype, hvis konstante kursendring gjør at retningssansen min forsvinner totalt. Jeg klager ikke, siden det varierende terrenget byr på utfordrende sykling. At forhjulet mitt repeterer den tidligere nevnte krasjen, der stien går fra fast dekke til plutselig puddersnø, gjør ingen skade. Her er det litt mer plass mellom trærne, og jeg slipper unna både hjernerystelse og nedkjøling denne gangen. Løypa her er omtrent like smal som Losvarløypa, men ikke fullt så bra driftet. Men bevares, så bra sykling den byr på allikevel. Jeg stortrives, men sliter med å holde følge med Kristian, som har mange timer med tunga rett i munnen på smal snøsti. Jeg hyler skrekkslagent hver gang forhjulet sniker seg utenfor den hardpakkede snøen og ut mot løssnøen på siden, nok til å overdøve bråket fra snøskutertraséen i nærheten.

«Ambivalensen ved at snøskuteren åpenbart er det forløsende verktøyet for moroa jeg nettopp har hatt er til å ta og føle på hos meg» 

Jeg har ikke så mye til overs for snøskutere, jeg hører til i gruppen som synes motorisert ferdsel ikke er friluftsliv, og er dermed sikkert på kant med tenåringene som ruser skuterne sine frem og tilbake ved parkeringsplassen når vi er tilbake ved bilen. Ambivalensen ved at snøskuteren åpenbart er det forløsende verktøyet for moroa jeg nettopp har hatt er til å ta og føle på hos meg. 

Men her hvor skuterløypene går milevis rundt byen, må jeg si meg enig med Kristians takknemlighet for det som gjør at vintersesongen ikke bare er noe som man må overleve mens man venter på bare stier. Dette er åpenbart annerledes, men i stor grad like morsomt som en god dag på sykkelen sommerstid. Og at skuterførerne som har kjørt opp løypene er syklister selv eller har en svært god forståelse for hva syklister finner morsomt, er tydelig. Skulle man sammenlikne disse med noe sommerstid, ville det blitt perfekt formede flytstier med kuler, doseringer og håndlaget underlag.

Alta er en by med mange entusiastiske stisyklister, og det bygges stier som supplerer de allerede mangfoldige stiene som omgir byen. Terrenget har et svært potensiale for terrengsykling, og klimaet er gjerne triveligere enn de andre, større byene i nord. Men det er altså syklingen vinterstid som får meg til å rope superlativer etter de lokale. Og det uten en gang å ha fått kommet meg opp på snaufjellet og vidda, der hundekjøringsløypene tillater sykling i noe av den villeste naturen Norge kan by på. Jeg gleder meg til vinteren hver høst, men nå for første gang også for å kunne sykle. I Alta.

Alta

Finnmarks største by er ikke en stor by, men er ­velegnet for opplevelsesturisme. Om vinteren er ­turistene glade i nordlysturer og turer med ­hundespann eller snøskuter. For de med sans for alpine gleder, er det mange muligheter for isklatring rundt Alta, og rundt nærliggende Øksfjordjøkulen er det flust med seriøse fjell i verdensklasse om toppturer på ski låter godt. Alta når du med bil, men for de fleste vil det være raskere og mer komfortabelt å fly. 

Det går daglige avganger fra Oslo og Tromsø.

Takk til Sport1 Alta for lån av Trek Farley.