Jeg har en kamerat som er helt motsatt. Når vi går på ski sammen, skøyter han over bakkekammene for å få mer fart ned bakken.
Jeg? Jeg ploger.
Det er litt det samme når vi sykler.
Det er mulig det har noe med genetikk å gjøre.
Han er tross alt fra Sunnmøre.
Jeg er halvdanske.
En dag kameraten min trente på langrennsski oppi åssiden, som reiser seg opp vest for byen, fikk han det travelt med å komme seg hjem.
Korteste vei gikk ned gjennom alpinanlegget. Aller korteste vei gikk via den svarte løypa.
«Det går fint», tenkte han, «jeg har gjort det før». Og det gikk fint.
I hvert fall til det ble isete.
Is og syltynne langrennsski er en dårlig miks.
Det var to muligheter: Legge seg kontrollert ned, eller la det stå til. «Farten er din venn», tenke kameraten min og lot det stå til.
Halvveis ned ble løypa til et hopp i det den krysset en snølagt grusvei og sendte ham rett ut i lufta i noe som liknet 80 kilometer i timen.
Det gikk overraskende bra. I hvert fall omstendighetene tatt i betraktning.
Alle våre saker om fatbike kan du lese her.
En dag var jeg ute og trente i de samme skiløypene. Skiføret, som hadde vært så bra for noen uker siden, var nå erstattet med steinharde løyper med et tynt dryss nysnø oppå.
Perfekt for tjukksykkelen min med piggdekk.
Helt til jeg nådde toppen av bakkene og skulle slippe meg ned i dalen på den andre siden.
Rett før bakken, du gjettet det sikkert, ville jeg justere farten.
Litt forsiktig press på bremsehendelen låste bakhjulet umiddelbart og avslørte klink is rett under det tynne snølaget, akkurat tykt nok til at piggene ikke fikk tak i isen.
Der og da tenkte jeg ikke «farten er din venn».
Verdens beste fatbikestier ligger ved Lillehammer, og du kan lese om dem her.
Jeg tenkte «nå dør jeg».
Enten brekker jeg en arm i et tilkjempet kontrollert fall, eller så slipper jeg på og pulveriserer samtlige knokler i kroppen i bånn av bakken.
Det ble en mellomløsning. Jeg fikk manøvrert et bein ned på isen uten å smelle i bakken.
Med en overmenneskelig kraftanstrengelse fra lyskemuskulaturen sklei jeg stiv som en statue nedover i vill fart til jeg til sist forsvant ut av løypa mellom naken stein og furulegger.
Med alle lemmer og tenner i behold. Det føltes nesten som juks.
Joda, farten er din venn. Helt til den ikke er det lenger.
