"Først meg selv..."
Undertegnede trives på sti, og gjerne med en lett og rask fulldemper med lette hjul og dekk. Det gikk forbausende bra både på turer og på ritt i 2011. Ingen punkteringer! Jeg har nemlig steinete nedoverstier som fast avslutning på mine turer. Uansett hvor spinkle dekk jeg har, klarer jeg simpelthen ikke la være å gi gass ned her. Min "jeg punkterer jo aldri"-holdning fikk seg en drabelig knekk våren 2012: Dekk etter dekk fikk store flenger i sideveggene, og måtte gå i søpla. I løpet av våren var de lette, tynne dekka bytta til fordel for litt tyngre dekk med forsterka sidevegger. Heretter godtar jeg litt ekstra vekt for ekstra punkteringssikkerhet.
Breiere og breiere. Og mindre og mindre.
I 1995 syntes jeg at ca 52 cm "breie" styrer var toppers. Med klatrehåndtak, så klart. For få år siden var jeg kommet til at 66 cm bredde var det eneste rette på sti, og 63-64 cm på en rittsykkel (26"). Jeg så ikke for meg at jeg noen sinne ville ønske noe breiere. Nå, derimot, synes jeg et ordentig styre på en grov stisykkel skal være minst 70 cm, og på en rittsykkel med store hjul kan det gjerne være 66-68 cm for min del. Rart med det. Jeg er rett og slett blitt fascinert av lekre, breie styrer, og jubler over at markedet stadig forsynes med både lette og fine styrer med bredde på 70+.
I over ti år har jeg hatt to klinger foran på mine egne sykler. Det begynte med 32-44t foran og 34t som største bak, og jeg syntes det strakk til i de aller fleste sammenhenger. Siden SRAM dundra inn på drivverkfronten for alvor med sitt XX-system, har to klinger blitt standard. De siste åra har derfor 28-42t og 36t som største bak vært det vanlige. Nå som 29" sykler raskt har overtatt mye av markedet, har krankenes tanngarder krympa, og 26-39t eller enda mindre er det rette. Hvordan orka vi motbakkene før? Og nå kommer SRAM med én klinge foran med sitt XX1-system. Elleve gir på en moderne terrengsykkel høres ut som en selvmotsigelse, men det er den veien det går. Rart med det. XX1 blir stort i 2013, både innen rundbane, maraton og langt grovere sykling. Det blir spennende å se hva konkurrentene kommer opp med for å ta opp kampen...
Typisk norsk
Til en forandring er Norge nokså langt framme når det gjelder å henge med på nye trender. 2012 var sesongen da sykler med 29" hjul fikk sitt store gjennombrudd hos den jevne syklist. Vi lever i et land der gode tider og plasseringer i lange, teknisk lite utfordrende grusritt har tung prestisje, samtidig som kjøpekrafta er enorm, supermosjonistene mange, og lav ekvipasjevekt er gulloppskriften. De store hjula ruller lettere over ujevnheter, og mange godtar derfor mindre komfort med stive karbongafler på de lette ritthardtailene sine til fordel for lavere vekt.
Unnskyld, jeg mener halvdemperne sine. Halvdemper er det ordet leserne våre stemte fram som det beste alternative norske ordet til hardtail
En bra karbongaffel uten demping slanker fort sykkelen med omkring en kilo, og ved siden av XTR-utstyr, "ja" på innpust, allværsjakker og kjekke ryggsekker må helstive karbonvidundere sies å være typisk norsk. Asker-baserte Hard Rocx tilbød i vinter sågar en 2013 Limited Edition av sin populære Circo Volante Team SL med en stiv karbongaffel med kjøperens navn på, i tillegg til en dempende Fox-gaffel.
Hard Rocx har for øvrig gjort veldig mye riktig med sine 29ere de siste par sesongene, og fortjener skryt for både egenskaper og finish på syklene. Det er moro å se at norske merker henger med, og Hard Rocx kan definitivt måle seg mot selv det beste fra utlandet.
Smart smått og bittesmått
For den uinnvidde kan riktig demperjustering virke like innvikla og uforståelig som riktig skismurning for god glid og godt feste kan framstå for en masai. Så veldig vanskelig er det ikke, men Specialized og Fox har sammen utvikla en kjekk Autosag-funksjon. Den lar deg enkelt finne riktig lufttrykk og utgangssig for at bakdemperen skal spille mest mulig på lag med deg underveis over steiner og røtter. Pump opp, sett deg på sykkelen, trykk på en knapp, og vips. Genialt og enkelt!
Tidligere har GPS-utstyr i hovedsak vært for dem med utforskertrang, som vil logge spora sine på kart i jakta på nytt sti-gull. Nye duppeditter som både tar tida, logger spor og måler puls underveis har på sin side kanskje vært mest i bruk blant O2-snappere som måler framgang på sine faste treningsrunder. Strava har imidlertid egenskaper som har brei appell. Ved hjelp av f.eks. en GPS-utstyrt smarttelefon eller en avansert sykkelcomputer kan du dele dine turer med hele verden. Og samtidig utfordre kompisen til en virtuell konkurranse i et såkalt segment, selv uten å sykle tur sammen: Hvem klarer å sykle flest kilometer i år? Hvem er raskest opp den lange, seige og teknisk krevende kneika i marka? Eller hvem er raskest ned en kjent og til dels frykta, lang utforkjøring ned fra toppen?
En flaskeholder er en flaskeholder. Eller..? Nei. Det fins gode og dårlige. Som resultat av de siste åras karbonbonanza har markedet blitt oversvømt av blant annet flaskeholdere av karbon. Mange av dem er fryktelig dyre, og de fleste av dem gjør oppgaven sin betydelig dårligere enn velprøvde varianter av stål. Og vi som har prøvd en King Cage-flaskeholder i titan, veit at det er unødvendig å leite etter noe annet. Men så fikk vi tilsendt et par Arundel Mandible: Lett, fleksibel, pen og med sikkert flaskegrep, og den første karbonflaskeholderen som kan yte King Cage konkurranse.
Les vår test av Arundel Mandible her.
Jeg er blitt voksen, og det innebærer både klaging og litt hytting med neven nå og da. For eksempel når det gjelder syklister som hverken har refleks eller lys i mørket. Gå nå på sykkelsjappa og kjøp for eksempel en Knog-lykt. Liten og nett, tåler en sølesprut, og sitter godt hvor du enn fester den på sykkelen. Forbausende sterkt lys også, så med en på styret og en på setepinnen kan du trygt spare batteri på godlykta på transportetappen bort til skogbrynet. Jeg sier som Radioresepsjonens karakter Supaporn på takeaway-restauranten Thailand-Land: Hvolfol ikke!?
Jeg kjøpte mine første klikkpedaler i 1995. Året etter kom den legendariske 747-pedalen fra Shimano. Jeg har prøvd mange forskjellige pedalvarianter siden, men ingen slår Shimano sine når det gjelder slitestyrke eller pålitelighet i inn- og utklikk. De er kanskje ikke lettest i verden (310 g for siste generasjon XTR-pedal), men du verden så mye juling de tåler - både lagerne og selve pedalkroppen.
Årets til topp og tå
En ETTO-hjelm var tidlig på 1990-tallet det tøffeste man kunne ha på knollen. Etter en del år litt lavere på trendbarometeret er ETTO, basert i Krødsherad i midtre Buskerud, på vei tilbake i ivrige terrengsyklisters bevissthet. Mye takket være eks-toppsyklist Kristian Torgersen (Team ETTO Høydahl/Team United Bakeries) som produktsjef. For 2012 varta ETTO opp med nye hjelmer både til dem med stramme bukser (den skjermløse, lette modellen X-Light) og for dem med mer blafrende gevanter. Med inmold-teknologi, matt finish, lav vekt, justerbar skjerm, freske farger og navn etter VM-vertsbyen fra 2011 har modellen ETTO Champery MTB et røft utseende og god beskyttelse av bakhodet uten å bli en brei sopp på hodet. Det er gjevt å ha en ETTO på toppen igjen.
Innen terrengsyklinga fins det flere underkategorier, og den stilbevisste veit at de ulike kategoriene har sine egne kleskoder. Mange reindyrker stisykling, gjerne på fjellet og/eller på nye og ukjente stier. Det innebærer ofte litt trasking. Til denslags bruk passer stive, lave rittsko dårlig. Klikkpedal-kompatible sykkelsko til slikt har vært på markedet i noen år. Ofte blir slike sko et dårlig kompromiss mellom tur-/fjellsko og sykkelsko. Den franske hjul- og klesgiganten Mavic lanserte sin halvhøye sko Alpine XL foran 2011-sesongen, og i 2012 var Mavic Alpine XL å se på svært mange stisyklisters føtter. Denne skoen er den vi har prøvd så langt, som treffer best til den beskrevne bruken. Litt bedre vanntetthet i og rundt sålen, så blir den perfekt.
Årets sykkel
Gary Fisher har vist seg i å få rett i mange av sine påstander om framtidas terrengsykling, til tross for en viss skepsis hos mange andre. Blant annet den om at 29er-hjul er det rette for mange. Nå er riktignok merkevarenavnet Gary Fisher blitt kjøpt opp av Trek, men under nytt navn ivaretas fippskjegg-Fishers filosofi på beste måte, tydeligvis. Et eksempel på det er de fulldempa, storhjulte Superfly 100-syklene. Vi testa en fabrikkvarm Superfly 100 allerede høsten 2009, og lot oss begeistre. Sist vinter var 2012-utgaven med i en gruppetest av rittfulldempere med 29" hjul, og sjelden har testpanelet vært mer enige underveis: Trek Superfly 100 Pro var både morsomst, lettest og raskest av alle - uansett underlag. Trek-en noterte seg for en rekordhøy poengsum i vår test.
Noen skuffelser
London-OL 2012. Nybygd, publikumsvennlig rundbaneløype i Essex, hele verden følger med. Norge har gjennom gode prestasjoner fått en kvote på to syklister i dameklassen. To av 30, tenk det! Dette takket være gode prestasjoner av både Gunn-Rita Dahle Flesjå, Lene Byberg og Elisabeth Sveum. Sistnevnte har aldri hatt det apparatet som de to andre norske jentene, men har ambisiøst investert mye tid og egenoppsparte ressurser til å få internasjonal matching. I 2011 etablerte Sveum seg som en av verdens beste i U23-klassen, og oppnådde også sterke resultater i store startfelt som førsteårs senior i 2012. Lene Byberg var dessverre ute med skade før OL, så da skulle de to norske kvoteplassene tilfalle Gunn-Rita og Elisabeth. Trodde alle. Men neida, Sveum, i begynnelsen av en lovende, internasjonal karriere, fikk ikke være med på moroa. Da startskuddet gikk i Essex, gikk Dahle Flesjå over ende i første tekniske utforkjøring, og Norge fikk ingen i mål i OL-rittet. Når får vi to plasser blant de 30 i et OL igjen? Aldri?
Les mer om OL-uttaket her.
Crank Brothers kalles gjerne sykkelindustriens Apple. Det legges store ressurser i design, og både Crank Brothers' nettsider og produktenes påkosta, lekre innpakning synes tydelig inspirert av nettopp Apple. Mest kjent er Crank Brothers for sine pedaler, men har både verktøy, systemhjulsett, setepinner, styrer og styreframspring - mange av disse med serienavnet Cobalt. Og de fleste av dem, for eksempel karbonstyreframspringet Cobalt 11, er direkte pene å se på. Det fins egentlig generelt mange flotte sykkeldeler på markedet. Mange er både flotte og bra. Nevnte Cobalt 11 er altså flott, men dessverre ikke så bra som vi forventer til den prisen. Vi er riktignok ikke så glade i å løfte fram enkeltkomponenter som ikke svarer til forventningene, men Crank Brothers Cobalt 11-framspringet har under våre sykkeltester vist seg å være skuffende lite vridningsstivt. Den manglende stivheten går hardt ut over styrepresisjonen i teknisk krevende terreng.
Det er ingen direkte kobling mellom karbon og karakteristikker som "lett, "stivt" og "sterkt". Noen ganger, akkurat som med en mengde overprisa karbonflaskeholdere, er det bedre å gå for et annet materiale.
Velkommen til framtida. Unnskyld, jeg mener nåtida
Siden 2013 allerede er godt i gang, er det - i sykkelsammenheng - ikke spesielt vågalt å "spå" om den kommende sesongen. Men likevel...
Uten å motsi den ovennevnte kritikken: For noen år sida var stive rammer ensbetydende med gode mottakelser blant sykkelpressen. Siden blei "horizontally stiff, yet vertically compliant" en beskrivelse som nærmest alle produsenter klistra på sine sykler. I mange tilfeller var dette en sannhet med modifikasjoner - i alle fall sammenligna med dagens ledende merker. Halvdempa sykler med store hjul og vridningsstive karbonrammer med blyanttynne, komfortgivende sete- og kjedestag har blitt redninga for nettopp de halvdempa rittsyklene.
Her anser vi fortsatt Cannondale som ledende, men mange andre er i ferd med å kappe innpå Cannondales forsprang. Blant dem er sveitsiske Stöckli, et hyggelig, nytt bekjentskap for redaksjonen under testing av 2013-modeller for publisering i vårens blader. Mange av forbedringene vi ser på rammer og komponenter hos de markedsledende skyldes blant annet økt kunnskap om karbonfibre og deres anvendelse i produksjonen. Slik sett kan også selve rammematerialet karbon sies å være like delaktig som hjulstørrelsen når det gjelder å blåse nytt liv i det vi en stakket stund trodde var en utdøende "rase"; den halvdempa rittsykkelen.
Et annet tiltak som bidrar til å holde halvdemperkategorien i live, er komfortable setepinner. Her er Syntace, PRC (Meridas husmerke), Cannondale og Canyon blant de ledende.
For øvrig er jeg personlig spent på om vi snart får se helt nye rammematerialer som kan yte karbon, stål og aluminium konkurranse...
Som mange sikkert har fått med seg, har 26" og 29" vært de to gjeldende hjulstandardene de siste åra. Nå er imidlertid mellomstørrelsen 27,5"/650b på full fart inn. Riktignok tror jeg personlig at 2013 blir sesongen da folk blir kjent med den nye hjulstørrelsen, mens salgstallene på 650b-sykler først vil skyte i været fra 2014. Da vil tilgangen på både hjul, dekk og gafler være merkbart større enn nå. Selv om tyske merker ikke var de første til å kaste seg på 29er-bølgen, vil de europeiske stormaktene Cube og Ghost trolig være toneangivende her, og tar opp kampen med andre store merker som Scott, Trek, Cannondale og Specialized.
Dyre sykler går som vanlig raskt unna her til lands. "What is it with you Norwegians?!", er et spørsmål vi har fått flere ganger fra produsentene når vi snakker med dem om toppmodeller til flere titalls tusen kroner. I 2013 vil nye, dyre sykler med topp utstyr rulle ut av butikkene i Norge. Mange av dem vil være fulldempa stisykler med store hjul og mye vandring. For få år siden sleit produsentene med å få til velfungerende 29ere med mer enn ca 100-120 mm vandring. Det gjelder ikke lenger.
2012 var også sesongen da konkurranser i enduroformatet slo an hos oss. Disse er den kanskje viktigste nyskapningen på konkurransefronten siden de joviale fast ride-ritta poppa opp for noen år sida. Vi har allerede sett ett endurolag, Team Endurfin, som viser at det satses på enduro også i Norge, og flere lag vil - etter hva vi kjenner til - presenteres utover våren. Flere nordmenn vil også reise utenlands for å delta i enduroarrangementer i 2013. Den breie appellen til disse ritta vil øke ytterligere, og Forbundet har meldt seg på for å følge utviklinga. Det er positivt!
Men: Vi skal slutte å kalle enduro for noe nytt, for det er det slett ikke. Formen på disse arrangementene ligger tettere enn noe annet opptil terrengsyklingas barndom på Mount Tamalpais i California på tidlig 70-tall. Her blei terrengsyklingas "founding fathers", med navn som Joe Breeze, Gary Fisher, Keith Bontrager, Charlie Cunningham og Tom Ritchey, kjørt opp for så å være førstemann ned fra fjellet. På sykkel, altså.
---
Helt avslutningsvis oppfordrer vi folk til å kjøpe stæsjet sitt i norske sykkelbutikker. Og du? Det har aldri vært meninga at folk skal bruke underbukse under sykkelbuksa. Aldri! Heller ikke i 2013.
