Team Terrengsykkel fikk det tyngre enn forventet, slik som mange andre i rittet. Foto: Birken AS
Lesetid: 3 minutter
Med regntung grus og gjørmete stier ble det ikke satt noen rekorder i Birken i år. Det fikk også Team Terrengsykkels tre Birken-ryttere erfare.
Perset med bismak Anders Korsmo hadde ambisjoner om å sykle Birkebeinerrittet på under 3:30, og var inne på 3:30:35, men mistet trøkket etter fire mil. Da Korsmo fikk oppkjøringsplanen spolert av halsbetennelse, håpet han å kunne flyte på treningsgrunnlaget fra tidligere i sesongen.
– Jeg tenkte at jeg får bare kline til fra start og komme meg så langt fram i pulja som mulig. Jeg antok at jeg var godt nok trent nå til at jeg ville holde helt til mål, sier han.
Men selv om Korsmo gikk tom etter halve distansen, slo han sin egen tid fra i fjor med et kvarter. Persen kom likevel med bismak.
– Jeg syklet på 3:30:35, men merkekravet var 3:29:10. Så det er litt bittert. Men det kommer et nytt ritt til neste år.
Anders Korsmo perset i Birken, men merket glapp så vidt. Foto: Ingeborg Scheve
Anders Korsmo perset i Birken, men merket glapp så vidt. Foto: Ingeborg Scheve
Langt, vått og seigt Kristin Bye Weyer-Larsen kom til Kuåsen halvannet minutt etter sperretida, og fikk ikke fullføre UltraBirken.
– Stiene tok aldri slutt. Det var veldig lite grus, og få strekninger å kjøre fort på, men jeg trodde jeg vi skulle greie sperretida. Da vi kom dit, var det ikke tale om å få slippe videre, og vi måtte sykle den vanlige Birken-løypa til mål. Det var kjipt og det føltes veldig urettferdig. Jeg synes det er dårlig gjort at vi som startet 40 minutter bak de første, hadde samme klokkeslett for sperretid som de som startet først, sier Weyer-Larsen.
– Akkurat nå frister det ikke å sykle UltraBirken flere ganger, for jeg er skuffet og sur på hele opplegget. Men når det er sagt, hadde vi en fin tur over fjellet til vi ble tatt ut av rittet, og vi fikk trent masse på morsomme stier, så det var ikke bortkastet.
Kristin Bye Weyer-Larsen smilte etter UltraBirken, til tross for at hun ikke rakk sperrefristen. Foto: Ingeborg Scheve
Kristin Bye Weyer-Larsen smilte etter UltraBirken, til tross for at hun ikke rakk sperrefristen. Foto: Ingeborg Scheve
Ingen pers, men artig til siste meter – Når du er som mest sliten, så lurer du på hvorfor du må være med på de lengste konkurransene. Det er så lenge å ha det vondt. Med alt regnet som kom før rittet, ble det bløtere og tyngre enn jeg hadde trodd, men det gikk veldig bra, sier Terje Gomo etter målgang på UltraBirken.
Han gjorde unna de 112 tungtrådde kilometerne på rett under sju og en halv time.
– Tiden ble dårligere enn planlagt, men det må forholdene ta litt av skylda for. Da jeg gikk til start bare gledet jeg meg til masse morsomme flytstier. De siste fem kilometerne ble det kjørt hardt, og det gikk fort helt til mål, så det ble en artig avslutning.
