– Jeg tror jeg er smart redd. Jeg er ikke sånn at jeg bare sykler utfor alt. Jeg vet jo selv hva jeg kan og ikke kan, men samtidig klarer jeg å pushe meg litt. Jeg sykler ikke utfor store dropp jeg er usikker på. Kanskje står jeg heller og ser på det litt og får noen andre til å sykle foran meg, sier Mille Johnset.

16-åringen fra Oslo virker stillferdig og beskjeden nå. Men denne jenta setter seg i respekt i de tøffeste utforløypene i verden. I fjor ble hun tatt under vingene til superstjerna Rachel Atherton på laget The Atherton Academy.

Annonse

– Først fikk jeg en kommentar på Instagram. Det var ganske stort, at Rachel Atherton kommenterte bildet mitt. Så spurte hun om jeg kunne sende henne en e-post. Og litt senere kom det en mail med tilbud om å bli med på utviklingslaget de driver, forteller hun.

Det finnes et bilde av de to sammen fra 2013. Vesle Mille på 12 år har på seg bunad.

Rachel er i Norge for å kjøre verdenscup i Hafjell, og det norske talentet deler ut premier.

De mest observante tilskuerne legger merke til skrubbsårene i ansiktet og at hun har FiveTen-sykkelsko under stakken.

Noen timer tidligere har den samme 12-åringen vært i aksjon i løypa, som prøvekjører. Året etter er hun tilbake som prøvekjører for verdensmesterskapet. Den spinkle jentungen flyr over de største hoppene og dundrer ned Råbølstien tilsynelatende uten frykt. 

Stjernefotografen Sven Martin tar henne med i sitt fotogalleri fra mesterskapet. Dette er altså jenta som sier hun er «smart redd».

– Når sier du at dette tør jeg ikke?

– Buldredroppet i Hafjell. Jeg har vurdert det, men jeg får en sånn klump i magen når det blir så stort. Nesten litt samme følelse som med målhoppene i Fort William, som er veldig store. Jeg har kanskje ikke så lyst, men når jeg kommer dit går det så greit.

– Er det noe i en løype du ikke har turt?

– Jeg tar kanskje ikke ting første turen, men jeg har nok syklet det meste. Man må bestemme seg litt for det, sier hun.

Det er snart tre år siden VM på Hafjell. Mens klassekamerater har tilbragt vinterferien i Hemsedal og på Sjusjøen med ski på beina, har Mille syklet i Wales, sammen med treningskompiser fra Rye Sykkelklubb.

Planen var egentlig å trene med søsknene Athertons i Wales, men utforsyklingens superstjerner dro til California. Det ble litt mye styr for Mille, så da ble det plan b.

Hun ankommer Terrengsykkels lokaler nesten direkte fra Gardermoen, sammen med pappa Håvard og lillebror Julian på seks år.

Det hele startet da hun var 10.

– Jeg sykla sti, og så var Mille med ut og skulle prøve. Da fant vi begge ut at det var veldig gøy å sykle nedover, snarere enn flatt og oppover. Det inspirerte oss til å dra til Hafjell og prøve det. Det var egentlig ganske tilfeldig, jeg drev ikke med heisbasert sykling selv. Vi gjorde det for at vi skulle kunne sykle sammen, forteller pappa Håvard.

Lille Mille var ikke den som måtte mase for å få prøve spennende aktiviteter. Hun begynte med alpint før hun var to og var med i Gummiskogen (kjent sted for frikjøring på ski i Hemsedal, red.anm.) da hun var seks.

Klatring og padling ble også testet ut i svært ung alder. Men da hun var 10 år, oppdaget hun sykkel.

– Jeg prøvde å komme like fort ned som pappa. Jeg hadde ikke noe teknikk, men ville bare få opp farten. Men jeg tror jeg hadde ganske aggressiv kjørestil, det har jeg for så vidt ennå. Jeg husker ikke så mye av hvordan jeg syklet, bare at det var kjempegøy, sier Mille.

– Jeg prøvde å komme like fort ned som pappa. Jeg hadde ikke noe teknikk, men ville bare få opp farten.

Hun ble meldt inn i Sportsklubben Rye og fikk sin første utforsykkel. Med pappa bak rattet begynte hun å helgependle til Hafjell. Hjemme i Oslo syklet hun Grefsenkollen. Når faren ikke hadde mulighet til å bli med, syklet hun med guttene i Rye.

Mange av dem måtte pent venne seg til å få juling av ei jente. I nesten alle norgescupritt hun stilte i, var hun inne blant de beste guttene i samme aldersklasse. Guttene i aldersklassen under syklet hun som regel fra.

Jentene i seniorklassen bare måpte over denne nykommeren.

– Jeg har alltid konkurrert mot dem som er eldre. På en måte har det vært bra å ikke ha andre jenter å konkurrere mot, for da sammenligner man seg jo mot gutta og de som er eldre. Og hvis man hadde hatt en annen jente på min alder, hadde jeg kanskje ikke pushet meg like mye, sier hun.

Fram til hun ble tatt opp på laget The Atherton Academy, har Mille Johnset vært hundre prosent avhenging av innsatsen til faren Håvard.

– Pappa har ikke pushet sånn at jeg ikke ville, men han har hjulpet veldig til, spurt meg, og støttende og stilt opp. Han har kjørt meg på treninger og samlinger. Det er ikke alle som har mulighet til å kunne reise bort så mye, kjøpe sykler og sånn, sier hun.

Støtten inkluderer et utallige timer mekking, gjerne av det kreative slaget. For spinkle jentunger er ikke kundegruppen sykkelprodusentene har i tankene når de dimensjonerer utstyret.

– Problemet for Mille, var jo at hun var så lett, sier Håvard.
–Hun veide jo bare 30 kilo, og alt av dempere på markedet er jo satt opp for 60 kilo, og kanskje mer. De første årene var det mye spesialtilpassede dempere, og jeg la ganske mye penger i at hun skulle få det. Jeg vet ikke hvor mye Mille tenkte over det, men jeg mente at det var viktig at dempegaffelen ikke skulle være en hoppestokk. Vi fikk spesiallagd innmat til demperne fra Avalanche (kjent spesialprodusent av dempere og deler, red.anm.) i USA til alle gaflene hun brukte. Jeg tror de syntes det var kult. Craig (Seekins, eieren av firmaet, red.anm.) hos Avalanche var veldig engasjert, og vi sendte videoer frem og tilbake slik at han kunne følge utviklingen.

Pappa Håvard snakker seg fort varm om utstyrsdetaljer. Med Mille blir utstyrspraten kortfattet.

– Hva er det viktigste på sykkelen?

– Demperne. Eller. jeg er ikke så veldig nøye på hvordan ting er. Mange er veldig sære på bremser og dempere og sånn, men så lenge bremsene bremser og demperen demper er jeg fornøyd, sier hun.

Når han ikke mekket sykkel, filte pappa stålkanter på storslalåmski. Mille Johnset har nemlig markert seg som alpintalent også.

Etter hvert har syklingen overtatt helt, men en del av tilnærmingen til trening er overført. Mens utforsykling var helt uorganisert, så Håvard hvordan alpinklubbene jobbet systematisk for å bygge opp utøverne.

Team Youngsters ble startet i 2013, av foreldrene til sykkeltalentene Mille Johnset og Brage Vestavik. Det ble puttet en ganske bra sum med penger i potten for at de to skulle få sykle så mye de ville i tre år.

Med seg fikk de mer eller mindre kjente personligheter i sykkelmiljøet som Bjørn Ballangrud og Snorre Pedersen.

Hafjell har stått sentralt helt siden begynnelsen. Hadde ikke Hafjell vært der, er det ikke sikkert jeg hadde oppdaget, og begynt med utforsykling. Det er bra at de har enkle løyper, så alle kan sykle. Jeg har det like gøy der nå, som da jeg var 12 år, sier Mille.

Etter Instagram-kommentaren fra Rachel Atherton, gikk det flere e-poster fram og tilbake. Mille fikk tilbud om å bli med på laget, og sykle med Atherton-familien, som på den tiden var sponset av sykkelprodusenten GT.

Men Mille hadde allerede ordnet seg en sykkelsponsor, og det hele ble lagt litt på is. Kontakten ble dog opprettholdt, og året etter kom tilbudet på nytt. Nå klaffet det, og Mille ble innlemmet i The Atherton Academy, et utviklingslag for unge ryttere som ikke er gamle nok til å sykle verdenscup.

Familien Atherton, med søsknene Rachel, Dan og Gee, har de siste 10 årene håvet inn seiere i verdenscup og verdensmesterskap.

Spesielt Rachel har utmerket seg, ved å vinne 10 verdenscuprunder på rad, 33 verdenscuprunder totalt, og verdensmesterskapet flere ganger, både som junior og senior.

Dette, kombinert med hennes jordnære holdning og engasjement overfor publikum og media, har gjort henne til en av sykkelsportens best likte utøvere. Det var en noe starstruck Mille Johnset som møtte opp på første samling med laget i Portugal, vinteren 2016.

Atherton-familien var der for å gjøre testing av dempere med Fox Racing Shox. Mille ble inkludert fra første stund.

– Jeg merket egentlig ingen forskjell når mekanikerne gjorde alle disse justeringene. Da jeg kom ned og mekanikerne forventet jeg skulle si masse og beskrive hvordan det fungerte, klarte jeg bare å si «bra, liksom, jeg kjenner ikke så mye forskjell». Det var helt surrealistisk å sitte på med dem i bilen, spise lunsj sammen, og bli invitert til bursdagsmiddagen til Gee Atherton, forteller hun.

– Jeg skjønte ikke helt hva som foregikk. Det var helt spesielt hvor godt jeg ble tatt i mot. Det er jo en søskenflokk fra før, men de tok i mot meg som en del av familien.

Hvordan det var å være en del av Atherton-familien, fikk hun erfare under en invitasjonskonkurranse i Wales i fjor høst.

– Vi dro ned på RedBull Fox Hunt. Med over 200 damer. Og så kom ikke sykkelen min med flyet. Jeg fikk nesten litt panikk, fordi jeg ikke fikk syklet. Men det var ikke noe problem, jeg fikk låne stisykkelen til Gee. Etter konkurransen skulle vi sykle utfor i Wales, og sykkelen var fortsatt ikke kommet. Da fikk jeg bare bli med inn i boden hjemme hos dem og velge hvilken sykkel jeg ville bruke. Plutselig syklet jeg rundt på den babyblå ritt-sykkelen til Rachel.

I konkurransen Red Bull Fox Hunt, fikk Mille best seedingtid av samtlige i kvalifiseringen, bortsett fra Rachel Atherton.

Selve finalen fikk hun ikke syklet. Red Bull kontaktet henne, og ga beskjed om at hun var for ung, i finalen var det 16-års aldersgrense. Men det var kjempekult å kunne være der, og se så mange damer og jenter sykle.

– Litt uvant?

– Hehe, ja.

– Du skal tilbake til den konkurransen?

– Ja, hehe.

Det er nye tider for pappa Håvard. Da bakramma knakk under en konkurranse på Oppdal sist sommer, klarte ikke den norske importøren å skaffe deler hurtig nok. Da var det én telefon til laget i Wales, og to dager senere lå en ny bakramme klar til montering.

– Alt vi ber om, kommer bare. Det er sprøtt, og fantastisk for oss som vet hvor vanskelig det kan være å skaffe deler.

I det norske sykkelmiljøet har Mille vært en snakkis lenge. Hun synes det er inspirerende.

– Det er kult å se at det er folk som har trua på meg. Og så har jeg lyst til å gjøre det bra både for dem og meg selv. Jeg setter meg vel mål om å ikke skuffe. Jeg blir lei meg og skuffet over meg selv når det går dårlig. Det er mye fint som blir skrevet, sier hun.

Hvor langt hun kan nå, fikk vi trolig en indikasjon på i Fort William i fjor. Rittet i British Downhill Series gikk i en av sportens mest ikoniske løyper. I seedingomgangen vinner hun klassen 15-17 år med over ett minutt, foran jenter som er to år eldre.

Finaleomgangen går ikke like knirkefritt. På vei ned tar hun igjen en annen rytter. Når hun kommer mot de siste hoppene i løypa, holder hun nesten på å lande oppå den andre jenta, med det resultat at både Mille og sykkel ryker rett til skogs.

Fortumlet må hun dra med seg sykkelen opp en skrent igjen, og triller ned mot arenaen, hvor hun krysser mållinja.

Hun vinner klassen med 17 sekunder. 17 sekunder, i en sport hvor seiersmarginene som regel blir beskrevet med tideler og hundredeler av ett sekund.

Ennå er det over et år til hun er gammel nok til å konkurrere i verdenscupens juniorklasse. Men tiden fra seedingomgangen i Fort William, hadde holdt til en topp 10-plassering i seniorklassen for kvinner i verdenscup det samme året.

– Jeg prøver bare å sykle og ha det gøy. Det er vanskelig å si at man vil satse topp 10 eller pallen. Jeg vil jo gjøre det bra. Det hadde vært kult med pallen første året, men kan ikke bli skuffet hvis man ikke gjør det, sier hun.

I utforsykling er det kort vei mellom suksess og sykeseng. I fjor brakk kompis og tidligere lagkamerat Brage Vestavik ryggen.

Mille fikk den ufrivillige pausen sin da hun dro til løypa i Aron skisenter i Drammen, for å lage reportasje med NRK Sportsrevyen. Under oppvarmingen falt hun stygt, og fikk indre blødninger i leveren. Det ble tre måneder uten konkurranser for Mille, men det var ikke det verste.

– Jeg hadde endelig kommet på et større lag, og følte at jeg skuffet dem siden jeg ikke fikk syklet.

– Du tenkte ikke så mye på at du fikk en skade som kunne vært livsfarlig?
– Nei, egentlig ikke. Jeg trodde egentlig ikke at det var så ille. Fallet var egentlig ikke så stort, og så var det ikke store smerter i magen. Jeg hadde mer vondt i skuldra, og mistet pusten da det skjedde, det føltes verre.

– Du har ikke blitt mer redd siden det?
– Egentlig ikke. Sånt skjer. Du må regne med å få noen slag når du driver med dette.