Her spilte Brage Vestavik inn sitt bidrag til X Games Real series

Bakgrunnen er kjent, men elementene er nye. Vi begynner der det stoppa, bokstavelig talt. Der ankelen knakk.

– Det som er sjukt,er at det er første elementet vi filma. Det kunne ha skjedd første dagen. Men visste at jeg var keen på å gjøre det på nytt, fordi jeg var ikke helt fornøyd med landinga på det klippet. Så fikk vi litt ekstra tid i januar. Jeg landet likt hver gang og fortsatte å prøve, og til slutt smalt det. Det endte opp som et klipp på 3 sekunder, ler Brage.

HØYT: Wallriden som er med i filmen, er langt, langt der oppe til venstre.Foto: Kristoffer H. Kippernes

Segmentene i X Games Real series er begrenset til 90 sekunder, og hver sekund teller. Brage legger ikke skjul på at han tøyde strikken ekstra langt denne gangen. På et av høydedragene stopper vi ved en wall-ride som tilsynelatende går ut i ingenting. Langt der nede ligger en landing. Den er verken for lang eller for bred. Her er marginene små. 

– Jeg var redd for å skade meg så jeg ikke skulle få fullført filmen. At det skjedde på slutten var nesten en lettelse. Da var det ferdig. På en måte var det litt bra at jeg skada meg også, fordi det hadde gått så lang tid at jeg venta litt på det. Men da føler man seg litt udødelig også. Det er greit med en påminnelse om at man må ha respekt for det man holder på med.

UT I INGENTING: Flere av droppene i filmen er av den voksne typen. Med en ankel fortsatt under opptrening, var det ingen sykling i Mysen denne dagen. Foto: Kristoffer H. Kippernes

– Blir du redd?

– Nei, det er mer som en påminnelse, og jeg blir nesten mer trygg. Man er jo litt redd for å havne på sykehus, men når man har vært på sykehus og opplever at det går fint, er det ikke så ille.

SMELL: Det var her ankelen røyk. Ironisk nok på en av de mindre elementene som ble brukt i filmen. Foto: Kristoffer H. Kippernes

Konkurransen begynte i slutten av september. Det ble endeløse dager med graving og filming i oktober, november, desember og januar.

Det føltes ut som vi bodde i skogen til slutt. 

TAPP: Brage har som vanlig tatt kreativiteten i bruk under innspillingen.

– Det ble mest graving, og mesteparten av tiden, bare graving. Det endte opp med at omtrent de eneste dagene jeg fikk på sykkel var de dagene vi filmet. Det var litt rart med så lite tid på sykkelen, men det gjorde meg også mere skjerpa de dagene det var go-time og filming. Det føltes ut som vi bodde i skogen til slutt. Selv om det var mørkt, vått og brutalt, kommer jeg nok til å se tilbake på det som en av de beste tidene i livet mitt.

SMALT: Skinnies. En legendarisk type tre-installasjon, sett med sykkeløyne. Brage ønsket å vie gamle helter litt oppmerksomhet med filmen. Foto: Kristoffer H. Kippernes

Elementene vi har rundt oss i den kalde og mørke skogen har en klar eim. En eim av fortid. Brage har latt seg inspirere av de gamle freerideheltene – noe han har drømt om å gjøre lenge.

– Det passet bra siden det første gang de har med terrengsykkel i denne konkurransen, å hedre de gamle north-shore-heltene. Det var dette jeg vokste opp med å se. I filmer som New World Disorder var det sketchy landinger, sketchye elementer. Slopestyle og freeride nå foregår jo ofte i det som nesten er shapet som betongparker. Det er ikke feil, det er bare en helt annen stil.

MYSEN: I de fuktige, mørke skogene utenfor Mysen har Brage holdt på i årevis - de utgjør også scenene for segmentet hans i X Games Real Series

SMALT: Det er akkurat så sketchy som det ser ut som.

– Hvordan vil du beskrive stilen din i denne filmen?

– Ganske brutal. Jeg har prøvd å finne flyt i det brutale. Litt for korte landinger, litt for flate landinger, noen steder var det ikke noen landing. Hardt og brutalt, rett og slett.

SMALT: ... og høyt. Konsekvensene er store på flere av elementene i filmen.

Smale trebroer, krevende overganger, og enorme dropp. Det vi har rundt oss i Mysen-skogen er stort selv etter Brages målestokk, og sammenlignet med løypa hans B-Rage i Trysil Bike Arena. På en bakketopp i sentrum ligger en dropp som får det meste annet til å blekne.

– Det er nok det største jeg har tatt. Jeg har hoppet lenger, men ikke noe så høyt.

Bak Brage er det lagt ut treplater over et jorde så han kunne få med seg fart inn, og vi står ute på en trebro. Langt, langt der nede er landingen.

UT Å FLY: Droppen i filmen er av typen som bør sees med egne øyne - den er enorm.

– Wallriden i filmen var også krevende. Denne droppen var ikke så teknisk, men den skumleste. Og det var sinnsykt mye arbeid med å rydde, det var bare masse greiner og rot. Midt i landinga stod det to stubber som vi måtte grave opp og vinsje ut.

Brage har hatt god hjelp til alt arbeidet. Sondre Goska, Elias Stubergh, Henrik Ulleland, Are Tallaksrud, og ikke minst pappa og bestefar har alle hjulpet han med byggingen. Og Blur Media, som han har jobbet med i flere år nå. Kompiser, som han kaller dem.

LANGT DER NEDE: Ser du den grønne presenningen nederst i høyre bildekant? Det er landingen.

– Vi er med på alt, alle sammen. Når vi filmer føles det som jeg filmer selv om jeg sykler, og motsatt. Vi blir alltid enige om vinkler og redigering.

Så fort Brage har en ankel som fungerer bra igjen, begynner de på et nytt prosjekt. Målet er en film som skal slippes våren 2022.

UT HER: Merkelig nok føler Brage seg langt mer komfortabel på vei ut denne plankebroa på sykkel, enn til fots.

Frem til da skal det letes fram nye områder, og bygges nye hopp. Men Brage er opptatt av å få fram én ting.

– Man må få tillatelse av grunneier til å bygge på området. Det lærte jeg i tidlig alder. Det er også lurt å bruke terrenget, finne naturlig flyt. Det er fett å bygge, men man må ha tillatelse fra den som eier området. Kanskje folk tror at jeg bare stikker ut og bygger og gir F, men jeg har tillatelse og har snakket med grunneier, sier han.

GOOD TIMES: Brage Vestavik er i opptrening etter ankelbruddet - nå handler alt om å komme seg på sykkelen så han kan begynne med et nytt filmprosjekt.