Marianne Ruud imponerte alle da hun syklet inn til 11. plass under verdenscupavslutningen Hafjell der alle de beste seniordamene deltok.
- Da var jeg ikke nervøs, for kjente hver stein og rot, forteller hun.
Terrengsykkel.no tok en prat med Norges beste utforsyklist på kvinnesiden.
Fart og spenning fremfor rosa dill
Utforsykling er ikke akkurat en jentesport. Hva fikk deg til å begynne?- Da jeg var rundt 13 år tok jeg skolesykkelen en tur i terrenget etter at jeg hadde fått høre av en kamerat at det var kult. Det tok ikke lang tid før jeg kjøpte jeg meg en hardtail og dro på terrengtrening i Kristiansand sykkelklubb, forteller Marianne.
På treningen møtte hun utforansvarlig Øyvind Østvedt, og den unge jenten hadde ikke syklet mange nedoverbakker før hun fikk høre at hun burde prøve å sykle utfor.
- Jeg hadde aldri hørt om downhill og visste ikke hva det var. Østvedt tok meg med på utfortrening i Drammen, og jeg ble hektet.
Hadde kyssesyken
Etter å ha hatt kyssesyken i et halvt år, hadde ikke Marianne store forhåpninger til årets sesong. Juniorjenten ble ikke friskmeldt før i februar, og da fikk hun bare trene helt rolig. Utgangspunktet foran sesongstarten var heller dårlig, og i det første norgescuprittet fikk hun et helt greit resultat, som hun selv sier.
Debuterte i verdenscupen
Seieren i nordisk mesterskap i juniorklassen var begynnelsen på en sesong full av internasjonale konkurranser som VM og verdenscup, i tillegg til norgescup og NM på hjemmebane.
- I Val Di Sole debuterte jeg i verdenscupen og fikk en grei gjennomkjøring, men jeg var skikkelig nervøs. Da fikk jeg et innblikk i hvordan verdenscupen fungerer.
Under NM i Bodø ble Kristiansands-jenten offisielt norgesmester for første gang, og sikret seg dermed en hel sesong i norgesmestertrøyen.
- Under VM i Leogang ble jeg nummer syv i juniorklassen. Det var en liten nedtur, men jeg vet at jeg kommer sterkere tilbake under neste års VM i Sør Afrika, forteller Marianne.
Årets høydepunkt var uten sammenlikning 11. plassen i verdenscupen på Hafjell der alle seniordamene deltok.
Marianne mener at årets sesong har gitt henne mye nyttig erfaring.
- Jeg tror jeg kommer til å være mer selvsikker og mindre nervøs neste år når jeg skal delta i de internasjonale rittene.
Savner konkurranse på hjemmebane
Marianne er den eneste juniorjenten i Norge som satser på utforsykling.
Savner du flere jenter?
- Ja! Selvsagt savner jeg jenter å konkurrere med i Norge. Jeg var temmelig ensom i 15-16 klassen i to år. Dessuten finnes det jenter der ute, men som aldri tør å konkurrere. Dette gjelder kanskje mest i seniorklassen. Jeg får jo god motstand i verdenscupen, så føler jeg har god motivasjon der.
Marianne er den eneste jenten på landslaget. På spørsmålet om det ikke kan bli litt ensomt, svarer hun:
- Jeg har egentlig ikke tenkt så mye på det. Foreløpig er jeg jo den eneste jenten i klubben også, og ettervert blir man vant til å trene å være sammen med gutter. Men det hadde vært fint med flere jenter på landslaget.
På den andre siden blir treningene tøffere og hun blir pushet mer enn hun hadde blitt dersom det hadde vært en gjeng med jenter.
- Er det et hopp jeg sliter med, er jeg alltid den eneste som ikke har hoppet det, og da må jo jeg bare få det til!
Da slår pulsen ekstra raskt, og hun er temmelig skjelven.
- For å unngå frykt prøver jeg å gjøre ting så simpelt som mulig. Jeg vil ikke være redd for å skade meg, og tenker at ting går sikkert fint. Det funker som oftest, men ikke alltid.
Unngår chicken runs
Hva er det som får deg til å pushe grensene når du vet at det kan ende ganske ille?- Ofte handler dette om chicken runs, altså en omvei for pingler. Da er jeg klar over at jeg kommer til å tape tid. Det er motivasjonen for å ta et skummelt parti. Jeg har også store forventningertil meg selv, og ønsker å kjøre utfordrende partier eller hopp.
Treningsvilje
Neste år ligger hovedfokus på verdenscupen, i tillegg til VM i Sør-Afrika. Det er vanskelig å si hva som kommer til å skje i fremtiden, men Marianne mener at hun har gode sjanser til å etablere seg blant de fem aller beste kvinnene i verden dersom hun ønsker det. Og hun vet hva som skal til:
- Det krever fokus og treningsvilje for å nå langt. Jeg mener jeg har viljestyrke til å trene for å nåmålene min. Jeg prøver å leve opp til forventningene mine uansett hvor mye det krever, og jeg gir aldri opp, selv om ting kan virke nærmest umulig. Jeg satser seriøst på denne idretten og gjør alltid mitt beste.
Fikk stipend
Tidligere i høst fikk Marianne utdelt et generøst stipend på 40.000 kroner fra Hovedutvalget for kultur og utdanning i Vest-Agder fylkeskommune å bakgrunn av de prestasjonene hun har vist så langt.
Hva skal du bruke det til?
- Jeg er veldig takknemlig for stipendet og åpner sesongen med økonomisk lettelse. Jeg skal brukestipendet på utstyr og sykkelutgifter.
Har sans for matte og fysikk
Marianne Ruud sykler ikke bare grisefort nedover, hun har også hodet med seg. For i tillegg til å være blant verdens beste utforkjørere på sin alder, går hun realfagslinjen på Kristiansand Katedralskole Gimle. På det klassiske spørsmålet om hva hun skal bli når hun blir stor, svarer Marianne:
- Jeg er ikke 100% sikker, men jeg ønsker å ta sivilingeniørstudiet i energi og miljø på NTNU i Trondheim.
Les intervjuet med utfor-syklisten Isak Leivsson her!Les intervjuet med norgesmester Heidi Roasasen Sandstø her!
