OL i London ble en stor nedtur for Gunn-Rita Dahle Flesjå. Hun vant det siste verdenscuprittet, og det var ingen tvil om at et av Norges største medaljehåp var i kanonform. Dessverre endte det ikke slik vi hadde håpet. I resisebrevet fra Gunn-Rita forteller hun om oppkjøringen til OL, selve konkurransen og tiden etterpå.
Tekst: Gunn-Rita Dahle Flesjå
Gjennom en lang idrettskarriere så opplever de aller fleste av oss store øyeblikk som en aldri glemmer. Samtidig så er og blir nedturer en del av toppidrettslivet, men kan oppleves svært så brutale enkelte ganger. Min dag i London ble svært tøff på mange måter.Oppkjøringen til OL i London gikk mer eller mindre som planlagt og resultatene de siste månedene har vært i overkant av det vi hadde håpet på. Kenneth og jeg ankom London 5 dager før konkurransedag og forholdene var helt klart lagt til rette for at vi skulle kunne prestere på vårt beste. Likevel så gikk det fryktelig galt allerede etter bare noen hundre meter kjørt og jeg kom egentlig aldri i gang med mitt OL-løp.Verdenscupfinalen i Val d’Isere, nøyaktig to uker før min konkurranse i London, var siste generalprøve på hva vi var gode for og hva vi kunne forvente av oss selv i OL. Vi gikk helt til topps og fikk en god bekreftelse på at vi var i rute ut fra den planen som ble lagt før sesongstart. Det er hele syv år siden sist jeg vant verdenscupfinalen (Fort William, Scottland) og den smakte selvsagt helt fortreffelig. Super oppkjøringEtter verdenscupen i Frankrike reiste vi hjem til Sandnes noen dager for å trene i velkjente og passende terreng- løyper, samt kjøre noe fartstrening bak mopeden. Familien stod da klare til å passe Bjørnar hver eneste dag slik at hver treningsdag skulle bli helt optimal i forhold til trening, massasje og tilstrekkelig med hvile. Vi var da også svært så heldige med værgudene der hjemme den uken så vi fikk trent akkurat det vi hadde satt opp i planen vår.I London ble vi innkvartert i et privat hus, kun et par kilometer fra løypen, hvor både mekanikker (Ralf Tiede), fysio (Oliver Wrobel) og egen kokk (Ståle) allerede var flyttet inn og klar til å gjøre en topp innsats for oss begge. Vi var i løypen og trente onsdag og fredag som planlagt og kropp og topp kjentes bra ut. Jeg var selvsagt spent og nervøs som alltid i forkant av viktige konkurranser, men det hører rett og slett med.Jeg varmer vanligvis opp på rulle, totalt 40 minutter, og da kjentes bein og puls ut som alltid når formen er bra og overskuddet på plass. På startstreken så snakker jeg vanligvis litt med meg selv om det å fokusere på arbeidsoppgaver, ikke tresse noe unødvendig, konfrontere meg selv med hvilken form jeg er i hvordan jeg presterte i forrige konkurranse. Rett og slett roe nervene litt med å si til meg selv at det er kun et ritt og at jeg skal ut å ha det gøy på sykkelen igjen.Velten ødela altVar ikke først ut fra start, men hang greit med opp første bakke blant de åtte til ti første jentene. Men så gikk det svært så galt i første lille steinparti som egentlig ikke var vanskelig i hele tatt. Det var tre mulige linjer på den ”droppen” og samtlige jenter som var før meg opp første bakke valgte høyre linje. Jeg tenkte at da kjører jeg selvsagt midtre linje til venstre for da å unngå kø-kjøring. Det ble litt nøling og altfor liten fart, et halv sekund uoppmerksomhet, som resulterte i at jeg fikk overvekt til ene siden og lå plutselig i bakken.Dermed raste nærmest hele feltet forbi meg og jeg måtte løpe opp neste lille bratte bakke før jeg klarte å komme meg på sykkelen igjen. Jeg var da mer eller mindre i sjokk og kjørte de neste steinpartiene helt klønet. Kjente også fort at beina var totalt stive, en kombinasjon av sjokket og at jeg faktisk slo hele høyre side, fra ankel opp til hoftebein. Det var ingen lett sak å komme meg inn i vanlig jobbemodus igjen da hverken beina lystret og heller ikke topplokket ville tenke på stort setta annet enn hva som faktisk gikk galt i første utforkjøring!!!En kan muligens sammenligne det jeg opplevde i OL rittet mitt med en viktig presentasjon, mulig gigant kontrakt, hvor det hele blir spolert av et lite feilskjær i introen. Et stort team blir satt sammen i en prosjektgruppe et helt år i forkant med mål om å kunne presentere noe mesterlig for en potensiell stor- kunde for konsernet. Vedkommende som skal stå for selve presentasjonen gjør noen småfeil i introduksjonen og tankene blir dermed hengene ved det som gikk galt i stedet for å fokusere på det som skal presenteres og gjøres og sies. Det føltes litt ut som at jeg faktisk aldri kom inn i rittet og da jeg i tillegg fikk en punktering ut på tredje runde, nettopp fordi jeg fortsatt gjorde masse småfeil og stresset med at jeg hadde hatt en så dårlig start, så var løpet kjørt for meg.Det er nå gått vell en uke siden nedturen i London og jeg ergrer meg fortsatt over de dumme feilene jeg klarte å gjøre like etter start som fikk så fatale følger. Likevel så har skuffelsen lagt seg og i det totale bildet så klarer jeg, både å se og kjenne glede ved, alt vi har prestert og fått til i årets sesong. Terrengsykling er en idrett med veldig små marginer, det er ufattelig mange faktorer som avgjør om en klarer å nå helt til topps selv på en dag med topp motor og super form. Jeg har punktert fra en klar VM tittel i løpet av min karriere og tapt verdenscupen sammenlagt med bare noen få poeng grunnet en punktering, så dette er ikke første gang jeg opplever en brutal nedtur som idrettsperson. Det som det hele handler om, som livet generelt, er hvordan en takler slike skuffelser, hva en lærer og hva kan brukes på en positiv måte i det vi går i møte. Det å vinne et OL gull er det aller største for de aller fleste idrettsutøvere, inkludert meg selv, men jeg har ikke basert mine siste tre år på kun en dag. Det ville ikke være rettferdig overfor meg selv, heller ikke for min familien, sponsorer og Merida. Det er mange som legger både penger og mye arbeid i at jeg skal vinne store konkurranser gjennom en hel sesong og nettopp derfor må jeg rask kunne se fremover mot nye mål i min idrett.VM-oppkjøring i Livigno Vi var kun hjemom i to hele dager før vi reiste videre til Livigno hvor vi nå befinner oss. Planen var å kjøre Birkebeinerrittet hjemme før avreise til VM, men vi trengte å komme inn i godt arbeidsmodum igjen og da virker Livigno som medisin på alle måter. God erfaring med høyden her, supre treningsforhold både på veien og i fjellet, teknisk trening er og blir et eldorado her med Free-Ride løypen, samt fortreffelig mat og gjestfrihet blant folket her. Vi hadde gledet oss veldig til å være en del av og få oppleve stor idrettsglede ved å delta i Birken igjen, men det får vi heller ha til gode til neste sommer.Planen er at vi kjører til Basel /Muttenz lørdag ettermiddag og deltar i en sveitsisk cup kommende søndag. Det blir kun en kjørertur ned, konkurrer, så opp i høyden igjen. Ellers så nyter vi gode treningsdager, masse hvile og mye behandling på meg (Kenneth har alltid måttet jobbe hardere og flere timer enn meg per dag og disse ukene er ingen unntak). Bjørnar og Mosse (min far) nyter gode sommerdager her, hatt oppi 30 varmegrader hver dag siden vi kom hit, og vi utgjør kun fire personer av de tusenvis av turister som befinner seg her i Livigno nå i august måned. Ønsker både deltakere og arrangører i Birken masse lykke til. Håper turen fra Rena til Lilllehammer blir en opplevelse som frister til gjentakelse og motivasjon til at sykkelen blir brukt i det daglige både i treningssammenheng, til og fra jobb og i andre ærend :)Sykkelhilsen fra Gunn-RitaMultivan Merida Biking Teamgunnrita.com
