En ting som er sikkert er at terrengsykling om vinteren er en super aktivitet som både byr på flotte naturopplevelser, trening og mye moro. For ordens skyld så snakker jeg nå om vintersykling på steder der det ligger snø. Vintersykling på barmark på Jæren eller andre steder teller liksom ikke i denne sammenhengen.
Jeg har drevet med vintersykling så lenge jeg har drevet med terrengsykling. Jeg har krysset frosne vann og syklet utforkonkurranser i skianlegg. Jeg har syklet lange turer på brøytede skogsbilveier og jeg har slept gatelangs i saltslaps og sørpe. I flere år gjorde jeg dette ut i fra en tanke om det ville gjøre meg til en bedre syklist. Å sykle om vinteren var først og fremst nødvendig trening.
Inne i mellom var forholdene såpass at vintersyklingen ble så moro at treningsaspektet kom i andre rekke. Disse dagene oppstod på kalde dager etter noen dager med mildvær, eller de første dagene på vinteren da snøen fortsatt var tynn og underlaget var preget av knallhard barfrost.
Allerede de første piggdekkene fra Nokia(n) som jeg brukte i begynnelsen overrasket meg med supert grep på isete underlag. Etter hvert kom den finske gummiprodusenten med lettere og mer piggete dekk og gjorde vintersyklingen enda morsommere. Men en ting var uansett gjeldende, terrengsykling på vinterføre krevde ganske spesielle forhold for å være skikkelig moro. Å sette dype spor innover i marka fungerte rett og slett ikke, og sank jeg først gjennom ble beina fort kalde av gåturen til fast grunn.
De dagene da snøen er som hvitest og finest har det vært langrennsskiene som har blitt trukket frem fra boden. Også de kan gi supre opplevelser i skogen. Men jeg har aldri kommet meg forbi at jeg heller vil sykle, også om vinteren.
Hele forrige vinter disponerte jeg en Surly Neck Romancer Fat Bike og opplevde at denne gjorde hele vinterhalvåret til sykkelsesong. De ekstremt breie dekkene gjorde sykling gjennom snødekt sko forutsigbart. Jeg kunne være trygg på at jeg kunne komme meg gjennom en runde, uten å falle gjennom snøen. Jeg kunne dra på lange turer på stier og i skitraseer uten å tenke på smøring. På tjukk-sykkelen kunne jeg sykle like lange stiturer som på sommeren. Jeg kunne sykle rolige turer og adrenalinproduserende høyfartsturer. Jeg var solgt, hekta, overbevist. Nesten forelska? De store dekkene tilførte noe nytt. De gjorde vintersykling til noe å glede seg til, ikke noe jeg gjorde fordi jeg måtte, og kun under spesielle metrologiske forhold.
Siden da har tjukkas-sykler fått mye oppmerksomhet her hjemme. I år kommer hundrevis av ivrige syklister til å skaffe seg slike doninger. Synet av de spesielle syklene vil bli vanligere i vinterskogen og på fjellet. På Skeikampen vil reiselivet tilrettelegge spesielt for tjukk-sykling i vinterløypene.
Uansett hvor grunne spor vi lager i skiløypene vil det likevel bli kontroversielt. Skiløpere vil bli skremt og forundret, nysgjerrige, sinna og gretne. Dette må vi regne med og vi må selv gjøre hva vi kan for å begrense misnøyen. Aksepter at langrennsløpere har førsteretten på løypene. Bruk gjerne brøyta skogsbilveier der de går omtrent samme sted som skiløypene og unngå de mest trafikkerte tidene og stedene. Skiløypene er opprinnelig laget for skiløpere og vi kan fort tape mye hvis vi er for påståelige. At Skeikampen ser verdien av snøsykling er nok likevel bare en begynnelse. La oss håpe at vi ikke ødelegger for at fortsettelsen også kan foregå i mer sentrale strøk. Nyt vinteren på to hjul, men vis for Guds, eller Nissens skyld hensyn. Smil, vær glad og velg løyper med omhu. Det vil vi alle tjene på på sikt.
Dette er lederartikkelen til Terrengsykkel 46, som er i salg fra 7. november. Her finner du guide til alle fatbikes på markedet, test av Nakamura BigBob og Surly Krampus og stor reportasje fra Terrengsykkels fatbiketur fra Rena til Lillehammer.
