Tekst og bilder: Arild Eidset
Sunnmøre på dempere
Denne guiden tar deg på kryss og tvers gjennom Sunnmøre med utgangspunkt i Ålesund. Her finner du de beste stiene som så langt er ”oppdaget”. Landskapet på nordvestkysten av Norge er unikt. Takket være siste istiden (ca 10.000 år siden) er fjellene ville og fjordene dype. Iskappen hadde en høyde på mellom 700 og 1100 meter slik at tindene aldri ble berørt. Derfor navnet Sunnmørsalpene. Da isen smeltet ”rant” den mot havet, og kreftene var så mektige at isen ikke stoppet før den var godt på vei til Grønland. I sonen mellom innlandet og vestland var bergartene knallharde og sto i mot presset fra isen. Disse stedene har siste tusener av år blitt ytterligere polert av brutale stormer. Resultatet er aldeles utmerket til sykling. Videre mot kysten ser ved første øyekast alt for bratte fjell som tilsynelatende står til knes i fjordene ikke særlig egnet for terrengsykling. Men så begynner man å lete opp gamle stier som forbandt de avsidesliggende gardene i fjellsidene, og bortgjemte seterbruk øverst oppe i dalene med fjordene.
Les også: Rondeslottet, Veslesmeden eller Trekanten?
Komplett ved Trollstigen
Trollstigen er Norges stolteste bevis for ingeniørkunst i bratt fjell. På flatene ovenfor serpentinsvingene er berget bart og fast. Hellende sva, buktende bergpølser og spennende gruspartier. Vi skal finne den eldgamle ”Kløvstien” som Olav Haraldsson (senere Olav den Hellige) begynte på for omtrent 1000 år siden. Det må da være mulig å sykle etappen fra Valldalen til Åndalsnes i dag?
Vel 300 høydemeter over selve Trollstigen parkeres bilen og vi gjør klar. Førstemann er allerede forsvunnet langt opp til venstre. Hissige tråkk fører ham opp profilen som er tydelig mot horisonten. Han vender sykkelen og starter. Lav fart begynnelsen. Hastigheten øker og jeg følger ham gjennom telelinsa. Profilen er minst like bra som den ser ut, og etter et sanseløst run tverrer han sykkelen i bunnen. Fra 400 meters avstand ser vi hele trynet vrenge seg i et flir. Han rister på hodet og jager opp igjen. En gang til!
Planen om å finne kløvstien er utsatt på ubestemt tid, det er ufattelig mye svaberg å gi seg i kast med. Vel nede i bunnen slår pulsen faretruende høyt. I alle retninger ser man rene, tørre sider, faste torvpartier, småsteinet grus og enkelte våte forseringer. Svaene folder seg ut på begge sider av veien. Vi kunne sikkert syklet rundt her oppe i en uke uten å krysse våre egne spor.
Fra høyeste punktet av veien setter vi kursen nordover. Stien er tydelig og delvis utbedret. Steinhellene ligger som de gjorde for hundrevis av år siden. Uttrykket ”handmade” gir mening når vi ser de nøye tilpassede steinene. Kun fotografens mas gjør at man stopper. Dette er en av de fineste ”singeltracs” jeg noensinne har kjørt. Tekniske punkter og drag som frister til stor fart. Steinklopper blåser vi i og fosser over elvene i stedet. Glinsende mørke felter vitner om sleipt underlag. Utover med sykkelen, innover med overkroppen. Hjulene slipper, men man berges av myk mose i utgangen. Etter en drøy kilometer når vi starten på Trollstigen. Enda tilbyr fjellet deilige strekker og skyggen på fjellet Bispen tårner himmelhøyt over hjelmene våre. Vi svinger rundt ytterst på kanten til Trollstigen og smaker på avgrunnen fra sykkelsetet.
Fra souvenirbutikkene fortsetter Kløvstien mellom svingene ned langs Trollstigen. Først noen hundrede meter på asfalt før vi finner steinråsa. Dette er teknisk! Første partiet er kort og godt en skikkelig dårlig trapp etter dagens målestokk. Bratt er den også. Uten velpolerte ferdigheter må man ty til sparkesykkel-sporten. Råsa sammenfaller så med hovedveien et stykke, før den bryter ned til venstre rett før brua nedenfor den mektige fossen. Tanken på å falle ned i den frådende elva skremmer, og med syklene på skuldra vi klamrer oss fast til virene som er boltet fast. Vel nede finner vi stien som slynger seg nedover mot vegetasjonen. Vintertid går utallige snø- og steinskred over stien, så utfordringene er mange. Nede i bjørkeskogen er det sleipt og krevende, men gutser man flyter men over de fleste hindringene. Nederste delen i Isterdalen er flat og svingete.
Tilbake til utgangspunktet på veiens høyeste punkt. Bygda Sylte ligger i enden av Valldalen 22 km unna. Etter den første kilometeren fører stien oss inn på mykere underlag. Skjæringene er jevne og forteller tydelig hvor stien går. Uheldigvis skjuler den dype feller. Med framhjulet fastlåst og med betydelig fartsenergi i kroppen forlater man sykkelen som i sakte film. Rytteren slipper styret, frigjør pedalene og fortsetter fremover som utgangen av et basehopp. Heldigvis er landingen myk. Uheldigvis for den forslåtte, og til stor fryd for tilskuerne er den også våt. Gjørmespruten skjuler flyveren nesten i landingen. Alle ben er hele, men kroppen og klærne er klar for vaskemaskina. Slike detaljer kan en ikke la seg hefte av og Helge tar igjen teten. Jørn jager etter og bladsmøreren gjør så godt han kan som sistemann. Stien er ikke lenger like tydelig, men så lenge det går unnabakke holder vi syklene i gang. Vi finner igjen stien et stykke nede i dalen ved stedet Øvstestølen. Likevel tvinges vi tilbake på bilveien enkelte steder. På tyngste gir og med haka på styret går det unna.
Siste del av stien finner vi før Gudbrandsjuvet. Stien er fra 10 til 40 cm bred og en liten kilometer lang. På det faste underlaget bendes syklene rundt steiner, trestammer og tuer. Solen skinner gjennom løvverket og flerrer over brilleglassene. Skyggene er dype. Utenfor kanten av skjæringene buldrer elva hissig.
I Sylte sentrum finnes en flott sti for sykler med mye demping. Garden Lingåsen har eget seterbruk oppe i tregrensen, og dit går det bomvei (kr 40,-). Den gamle råsa starter med noen fine svinger på tørt skogunderlag. Men det varer ikke lenge. Første tredjedel er svært humpete og steinsettingen er både gammel og lite vedlikeholdt. Utfordringene kommer fort på. Man kan ikke bremse seg ned til ”teknisk fart”, da mister man gjerne flyten og stopper opp.Midtpartiet er bratt og fast, og tester svingferdighetene til rytteren mange ganger. Så havner man på tunet til Lingåsen og fortsetter ned på høyresiden av gjerdene.
Transport: Åndalsnes ligger 130 km øst for Ålesund, eller 100 km Vest for Dombås langs E- 136. Trollstigen (R-63) er godt merker fra hovedveien gjennom Romsdalen.
To biler: Ja, en på toppen og en i Isterdalen. En av bilene kjøres til Gudbrandsjuvet for turen ned Valldalen. Ja, en i Sylte Sentrum og en på toppen av bomveien for sykling fra Lingåsen.
Bæringer: Ja, 50 meter nederst i Trollstigen.
Transportetapper: Ja, man må bruke asfalt en god del nedover Valldalen.
Rutens lengde: Totalt fra Isterdalen til Gudbrandsjuvet: ca 20 km
Kart: N 1319-4 Valldalen
Sesong: Snøen ligger som regel i terrenget til midten av juli.
Adresser:www.fjellfestivalen.comwww.andalsnes.net
Les også: 16 observasjoner fra Romsdalseggen
Over Ljønibba
Den Gamle Postveien mellom Bergen og Trondheim skjærer gjennom Sunnmøre. Langs denne er det flotte sykkelturer, og en av de fineste går over Ljønibba. Før tunnellen fra Herdalen ble åpnet både gikk og red man den gamle stien fra Stranda over fjellet til Hellesylt. Kjentfolk påstår også at en kar med motorsykkel har «kjørt» over.
Gamle postveien skiller lag med riksveien ved tunnellinnslaget i Herdalen øverst i Strandadalen. Fra utgangspunktet er stien bred og god, men hvis det har regnet mye siste dagene spinner dekkene i bløt og sleip gjørme. Etter første bakkene dukker Framste Herdalsvatnet opp. Stien slynger seg flat og fin langsetter fjøra, dype skygger på motsatt bredd, solen varmer den høstgule løvskogen og stien er fast. Joda, her vil man være. Likevel går det gjerne fort langsetter vannet. Flat sti, svinger og små kuler inviterer til kåte byks på pedalene.
Ved enden av vannet går et ras over veien hvert år, og steinene som ligger i veien kan hindre hjulbåren fremdrift. På andre siden en bratt bakke før stien sikk-sakker seg opp den bratte siden. Denne utfordringen setter både balanse, styrke og kondisjon på beinharde prøver. Her er stien så smal, og terrenget bratt så balansen skal være god om man skal sykle forbi møtende trafikk. Vel, vel, det er jo ikke verre enn å trille et stykke. Det kan kanskje være en oppmuntring at man ser toppen hele veien. Ingen flere høyder lenger bak.. Utsikten mot Stranda og «alpene» er flott fra kanten. Ikke dumt med en matbit og drikke, men vinden tar godt så man fortsetter gjerne litt videre.
Stien vider seg ut igjen og slynger seg ned mot høyresiden av Nykkjevatnet. Dessverre.. På motsatt styrter nemlig elva nesten rett i Sunnylvsfjorden 739 meter nedenfor. Trask bort de få hundrede meterne, et fabelaktig sted for lunch. Cruiseskipene siger sakte forbi på fjorden nedenfor.
Tilbake på setet møter man først en kort motbakke før stien stuper ned mot fjorden. Flott å hente fart, men vær obs, enkelte steder flyr man langt hvis bremsene ikke holder. Ned til den første hyttene går det greit. Så en bratt bakke før hårnalsvingene tvinger rytteren til å vende sykkelen på femøringen. En grei øvelse på P-plassen, men når stupene truer på utsiden snakker vi om noe helt annet. Stien er dessuten blitt ruskete igjen. Spennende! Men stopp et øyeblikk og nyt byggverkene nedenfor. Det er ufattelig hvilken ingeniørkunst bøndene utførte på Ljøsetra. Svære mengder med stein ble murt opp i snorrette murer. Tuftene viser hvor husene stod. Det er bare å ta av seg hatten for innsatsen den gang. Stien smyger seg gjennom et smalt skår i muren og sykkelen må løftes gjennom. Nå er det ikke langt ned til veien, men tunga skal holdes rett i munnen om man ikke skal bikke utfor kanten av stien. Siste bakken ned til riksveien rister skikkelig i kroppen.
På riksveien heves setet slik at kroppen blir så aerodynamisk som mulig, hjelmen strammes litt til, en slurk drikke. Gi gass! G-kraften vil rive deg til siden, vinden hyler i ørene, svingene blir krappere og krappere. Tunnel! Tunnelene er mye lengre enn de kjennes i bil. Vi ble utsatt for bekmørket i den ene så lykt på sykkelen ville vært klokt. Tunnelene er for så vidt breie, men blir trailersjåførene overrasket av motlyset fra møtende bil, og en usynlig syklist kan det bli knapt om plassen.
Transport: Stranda ligger 60 km øst for Ålesund langs R- 60. Følg veien mot Hellesylt, parker rett før tunnelen i Herdalen.
To biler: Ja, en i Herdalen og en i Hellesylt sentrum..
Bæringer: Nei.
Transportetapper: Ja, man henter stor fart på asfalt nedover mot Hellesylt.
Rutens lengde: Totalt fra Herdalen til Hellesylt: ca 17 km
Kart: N 1219-2 Geiranger
Sesong: Snøen ligger som regel i terrenget til starten av juni.
Adresser: www.stranda.kommune.no http://home.c2i.net/w-228004/
Downhill i Ålesund
I fiskerbyen Ålesund bygde man likegodt en skiheis på Emblemsfjellet på 1970-tallet. En smule optimistiske snøkalkyler førte til dundrende konkurser, men så kom ildsjeler i paraglidemiljøet på banen og holdt liv i den utgåtte stolheisen. Det siste året har en annen sær gruppe inntatt heisen. Fra i fjor høst, og helt siden snøen smeltet i vår har en gruppe ivrige personer arbeidet med egen downhilltrase i skitrasèen. Tunge sykler fraktes opp på heisstolene. Fra toppen setter man utfor i en halsbrekkende fart. I bunnen ser man syklisten dekket av gjørme og skitt, men man ser ikke skrubbsårene og blåkulene under den skitne buksa.
Grunnen til klubbnavnet Svampen er rett og slett fordi det beskriver forholdene i turheisa best. Løypetraseen under heisa er fryktelig våt og ildsjelene har arbeidet hardt for å finne tørrest mulig sykling. Derfor ligger løypa i ytterkantene på hovedtraseen. Allerede denne sommeren kan hovedbanen sykles av de fleste med noe terrengsykkelerfaring. Planen er å lage en hovedløype som de fleste kan klare uten alt for dyrt utstyr eller dyktighet. Med hjelp av grafser, spett og spader og gjøvet løs på det ulendte terrenget. Så har man syklet en stund og sett hvor slitasjen er verst. Over gjørmehullene er det bygget bruer, og på lengre strekninger er det lagt stein. Så langt er hovedløypa fin. Ut fra denne hovedløypa finnes utallige muligheter for teknisk sykling, hopping og egne linjer gjennom skogen.
Andre steder i landet har forgjengere og syklister kommet i tottene på hverandre og hver især hevdet bruksrett til stiene. Styret for Turheisa har fulgt tilretteleggingen nøye. Da Turheisa i fjor fikk henvendelsen høst var de betenkte. Stiene opp til toppen av turheisa blir fort våte og slites ekstra mye av grove sykkeldekk. I samarbeid med initiativtakerne har de derimot kommer frem til at det er plass til begge brukergruppene på fjellet med noen små føringer. Man ser at det kan oppstå konflikter mellom vandrere og syklister, men løypene syklistene har laget ikke vil berøre eksisterende løyper i stor grad. Dugnadsinnsatsen syklistene har nedlagt er upåklagelig. Vedlikeholdet av skitraseene krever stor dugnadsinnsats og allerede nå ser man at vandrere begynner å bruke de nye stiene. Samarbeid mellom turheisa og syklistene oppleves til alles beste.
Syklene fraktes enkelt opp på heisstolen ved å snu setet og hekte det på karmen. På toppen stilles setet tilbake i laveste stillet før man vender hjulene nedover. I første svingen får man smake på utfordringene. Bakken heller feil vei, og det er bratt på utsiden. Neste utfordring er ”Myrtraversen”. Den gravemaskinanlagte veien samler vann på en utmerket måte, og syklistene forsøker å klamre seg til steinene de har arbeidet med på kanten. Videre ned suser man utfor ”Stolpebakken” tett ved lysstolpen, før man bender syklene ned til ”Bølgeblikk”. Fra stien mot Skothaugen jager syklistene over ”Kvitesteinen”, før de dundrer over brua i ”7-meterskogen”. Fra veien øverst i bratthenget stikker man til skogs langs ”Steintraversen”, løypas eneste motbakke. ”Svasvingen” gir syklistene utfordringer både på fart, balanse og dristighet. ”Kranksvingen” forårsaker mulige ødeleggelser på sykkelen hvis man sykler feil. Vel nede i granskogen forseres myra på ei smal bru, og nederste partiet før man kommer ned på stien fra Sommerfjøsa til ”Vinkjelleren” gir mange alternativer. For hardcore downhill’ere er granskogen i midtpartiet både ”sjokolade med marsipan”. De dyktigste finner klipper på flere meter å hoppe utfor, og styggbratte partier som krever full konsentrasjon. Men hovedløypa er ikke spesielt farlig på noen steder. Stien fra Lillegjerdet til Vinkjelleren er nydelig for de som liker å tråkke.
Den perfekte avslutningen på dagen bringer deg til villaene på Skothaugen, rett vest for turheisa. Fra toppen følger man hovedløypa til Bølgeblikk og tar ikke av mot Kvitesteinen. Første par hundrede meter byr på slett steinarbeid over de våte partiene. Fururøttene går i alle retninger. Skjerping må til for å finne flyten. Hvis man brenner energi ved dårlig flyt, og gjentatte tryningser er lagrene tomme til den videre fremdriften. Stien er forbausende tørr og variert, men steiner, tuer og de nevnte røttene gjør syklingen til en konsentrasjonsprøve. Beste tråkkestien på Sunnmøre når man finner flyten!
I Turheisa har finnes også det ideelle området for en Northshore-park rett under stolene nederst i heistraseen. Til dette arbeidet trengs mange arbeidsvillige hender, og store mengder trevirke. Heldigvis har klubben syklister som til vanlig er snekkere og ingeniører. Dette arbeidet kan startes opp allerede på slutten av 05-sesongen.
Transport: Turheisa ligger ved Lillevannet i Spjelkavik sentrum. Ta østover ved Ica-butikken, kjør langs vannet og ta til høyre ved skilt til Turheisa.
To biler: Nei
Bæringer: Nei.
Rutens lengde: Ca 350 høydemeter i skianlegget. Ca 700 meter til Skothaugen.
Transportetapper:
Kart: N2535-Ålesund
Sesong: Terrenget tørker opp i løpet av mai/juni. Tåler man skitt og søle, og orker å trille til topps kan man sykle hele året. Heisen kjører søndager i fra mai-august. Svampen-MTB vil på sikt danne eget heislag og søke om å kjøre heisen selv. :o)
Adresser: www.svampen-mtb.com
Les også: Trekanten i Trollheimen
Topptur i Ålesund
Sukkertoppen kler navnet sitt fra både øst og vest, der den ligger på den ytterste av tre by-øyene i Ålesund. Selvsagt går det sti til toppen. Man parkerer bilen ved barneskolen på Hessa, eller trekker i stoppesnora på bussen omkring rundkjøringa på vei ut fra sentrum. Stien er godt merket og starter med pent grusunderlag. Dette varer ikke lenge, og man får puste tungt i de første motbakkene. Så flater det ut en stund før slitet begynner igjen forbi antennen. Derfra blir det bare enda brattere, og i den siste bratta før fremtoppen er det like godt å ta sykkelen på skuldra. Ut til den velbygde varden er det flatt.
Syklingen er både teknisk og komfortabel. Stiene har bredt seg utover ryggen og gir mange alternativer ned den øverste bakken. Her finnes passasjer man kan arbeide med i flere omganger, det er ikke overveiende sannsynlig at man lykkes på første forsøk alle stedene. Særlig øverst oppe. Midtpartiet sykles uten vedvarende trykk på bremsene, bare fotfolket bremser innimellom farten. I etappen gjennom skogen byr de alltid tilstedeværende røttene på problemer, og det er ofte vått her ytterst ute mot havet.
Om man beregner en drøy time med trilling kan man kose vettet av seg tett ved Ålesund sentrum, og utsikten er også fin..
Transport: Kjør gjennom Ålesund sentrum til øya Hessa. Parker ved Hessa Barneskole på sydsiden av øya, ta gamleveien et par hundrede meter, skilting til Sukkertoppen.
To biler: Nei
Bæringer: Ja, ca en times trilling/bæring til toppen
Rutens lengde: Ca 350 høydemeter, ca en km lengde.
Transportetapper: Nei
Kart: N 2535 Ålesund
Sesong: Hele året.
Adresser: www.visitaalesund.com (webkamera)
Stordalen på langs
Som navnet på dalføret indikerer er det et godt stykke fra naustrekkene ved fjorden til skisenteret på Overøye øverst i dalen. I Seljebotnen innerst i en sidedal har man fått bilvei, og denne er heldigvis lagt på motsatt side av elva i forhold til den gamle stien. Langs gamleveien finnes utsøkt ”tråkking”, og passering av en skredrenne på bart svaberg.
Beste etappen går fra garden Nakken” Man må parkere på hovedveien og sykle ned til brua og tråkke opp den stupbratte bakken til gardstynet. Herfra er stien tydelig. Ned til neste nedlagte gård passerer man et 20-talls bekker. Imellom disse gir stien alle utfordringer man kan tenke seg. Fast sti, sleipe steiner, sølepytter og ”avenyer” gjennom den tette skogen. Rutens mest tekniske punkt er nevnte skredrenne. Omtrent 10 meter bred og sider på to-tre meter. De første utforskerne gjøv løs med uegnet utstyr, og fikk laget et slags inn- og outrun som fremdeles funker. Svaberget i midten av renna heller 20-30 grader og er stedvist sleipt. Halfpipeerfaring med ski eller brett er en ubetinget fordel.
Stien fortsetter med stor variasjon de neste kilometerne. Nederst i dalen er det vanskelig å finne frem og man må regne med noe trilling gjennom myrene og småskogen. Retningen er selvsagt så det er lett å finne tilbake til stien. Så møter man hovedveien som man følger en liten kilometer. Stordalselva er svært lakseførende og på de kraftige steinsettingene langs bredden tråkker man av gårde langs stier som er beregnet for gående. Vegetasjonen er tett og hindringene kommer raskt på den hurtige rytter. Pass på bruene over sidebekkene, det er knapt bredt nok til styret.
Transport: Ca 50 minutter fra Ålesund på Fylkesvei 650. Ta av mot Overøye øverst oppe i dalen. Gården Nakken er siste stikkveien til høyre før krysset til Seljebotn.
To biler: Nei
Bæringer: Nja, noe rusk i nederste partiet.
Rutens lengde: Totalt ca 9 km.
Transportetapper: Ja, en liten kilometer på hovedvei før stien på elvebredden
Kart: N 1219-2 Stranda
Sesong: Mai-oktober.
Adresser: www.stordal.kommune.no
Les også: Sognefjorden på langs
Vått i Langevågen
Ikke alle trekkes mot de stupbratte fjellsidene. I Langvåg tett ved Ålesund ligger et område med mange fiskevann og tjern. Veddemyra er et yndet rekreasjonsområde for vandrere og fiskere. Stiene går på kryss og tvers. Høydeforskjellene er minimale for landsdelen å regne og tråkkingen krever finslepen teknikk og sterkt hjerte. Fra Raudåvatnet går stien i slak motbakke jevnt vestover. Tekniske utfordringer på løpende bånd. Pause på klippene ved Gjølevatnet. Fortsatt teknisk sykling til rutens høyeste punkt før man kan hente fart nedover mot Vassetvatnet. For tråkkededikerte er turen rundt Vassetvatnet en høydare. Smal, tørr og svingete sti med tett vegetasjon på begge sider. Sykle forbi stien man kom på tidligere, finn en nesten usynlig sti der grusveien er brattest. Mange alternative ruter.
Om man er klar for brutale stigninger kan man i stedet parkere ved Vassetvatnet og tråkke opp på Sulafjellet. Veien til Vonhytta er gruslagt og løs på grunn av hesteklover. Utydelig sti videre opp til vardene på toppen. Mange alternativer vestover platået og ned fra toppen.
Transport: Ca 30 minutter fra Ålesund. Følg skilting til Volda/Bergen, men ta ikke av til fergeleiet Solavåg. Fortsett langs R-61, ta av mot Langevåg på Fylkesvei 657.Ta av til venstre etter et par km, parker bilen ved Raudåvatnet.
To biler: Nei
Bæringer: Nja, teknisk sykling i 70% av turen(e).
Rutens lengde: Raudåvatnet – Vassetvatnet t/rt ca 4 km.
Transportetapper: Nei
Kart: N 1219-4 Sykkylven
Sesong: februar - desember.
Adresser: www.sula.kommune.no
Bygda i fjellsida
Det virker naturstridig å bosette seg i Fjørå, bygda ved Tafjorden. Furuene vokser tilsynelatende rett opp av berget hele veien fra fjorden til tregrensa. Innimellom de blanke fjellsidene finnes likevel oppdyrket terreng, og asfaltert vei opp til platået i ca 800 meters høyde, hvor man fant rikelig dyrkbar jord. Det virker som alle de fem-seks gårdsbrukene skulle bygge sin egen vei til fjorden.
Som flere andre steder bygde moderne anleggsmaskiner veien langs andre linjer enn man kunne gjøre med dugnadsinnsats og handemakt. Fra gardene øverst oppe finnes et nettverk av tørre stier på kryss og tvers. Fjørå har enestående tørt klima. Fjellene langs Storfjorden stopper de fleste regnbygene som trenger på fra vest. Når regnet kjemper seg helt inn mot Tafjorden renner vannet ned bergsidene til fjorden uten å gå via vegetasjon. Turforeningen i området verdsetter stiene sine og har vedlikeholdt dem etter beste evne. Det finnes til og med et kart en kilometer før kaia.
Syklingen i Fjørå er teknisk. Stiene ble bygget for hånd. Hver enkelt stein ble nøye lagt til rette. Hensikten var å frakte buskap, varer og folk til fjorden. Utfordringene var å finne en rute som var noen lunde sikker vinterstid. Derfor er svingene krappe, og svabergene ble forsert kanten av stupene hvor faren for snø og steinsprang er redusert. Innimellom er stiene slakere, men hellingene er stort sett vedvarende bratte. Det går hardt ut over bremseklossene. Har du felgbrems går det ikke lange sesongen før klossene har spist seg gjennom felgene.
Fra gården lengst mot havet; Ytterli finnes to innganger. Første partiet er svært ruglete, men steinene ligger stort sett fast i grunnen. Her er det teknikken og gutsingen som gir suksess. Ellers blir det trilling. Midterste partiet går gjennom gammel furuskog og gir utmerkede linjer. Både langs stien og ned snarveiene imellom traversene. Siste delen går gjennom løvskog og byr på løsere underlag ned til fjorden.
Også fra de andre gardene finnes egne stier, men de er ikke lette å finne. Lokalbefolkningen er imøtekommende og et vennig spørsmål gir orientering av beste sort. Så langt har man funnet fire-fem spennende ruter, det er fortsatt uoppdagede sykkelstier i Fjørå.
Transport: Ca en time fra Ålesund på Fylkesvei 650. Kjør forbi Sylte sentrum og gjennom tunnelen mot Tafjord. Parker ene bilen rett etter Vika campingplass, skilt/kartplakat på venstre side.
To biler: Ja
Bæringer: Nja, tekniske partier stort sett hele veien, selv de dyktigste må sparkesykle noen meter.
Rutens lengde: Ca 350 høydemeter .
Transportetapper: Nei
Kart: N 1219-2 Stranda
Sesong: April-oktober.
Adresser: www.stordal.kommune.no
Toppen ovenfor bygda
Fra de øverste gardene i Fjørå går en privat setervei opp til Nysetra. Den er skiltet med innkjøring forbudt og man får pepper fra eierne hvis man lurer seg opp med bil. Veien stiger omtrent 200 høydemeter før man ser skiltet i enden. Følg pilen og beregn ytterligere en god halvtime til Mefjellet 1060 moh. Hvis plenen er å sykle ned til Heggen i Valldalen på andre siden vil tvilen nage hele veien opp. Stien man går på ser rett og slett ut som en drøm å sykle, og kobles lett sammen med de utsøkte stiene ned fjellsiden mot fjorden. Holder man fast på beslutningen om å sykle ned i neste dal venter 1055 kvalitets-høydemeter.
Fra varden følger man toppryggen mot nord. Det finnes ingen sti, for dette fjellet tilhører folket fra syd. Underlaget er fløyelsmyk mose på rygger av berg med steinheller imellom. Først ganske flatt. Så nærmer man seg kanten av fjellet og fallretningen viser vei. Underlaget er fortsatt mykt, men større områder med stein under mosen gir spenstigere sykling. Gynge, gynge, bremse, bremse, hoppe over og smyge seg rundt. Man ser snart stien som forbinder Valldalen med Fjørå. Sikt på stien som går rett nedover bakken. Et godt tegn, for motbakker som er fine å gå rett opp er som regel utmerket å sykle ned. Støvlene til gangerne har avdekket mye småstein som stikker opp, og man får ristet skikkelig løs ned mot sidemorenen. Herfra blir stien bredere og jevnere, og fast grus spruter under dekkene, den som gutser får brutalt høy fart mot bunnen. Elven forseres med trilling, terrenget flater ut, og vips fyker man inn på en liten voll foran en idyllisk hytte ved elven. På kartet heter plassen Heggesetra. Deilig å legge seg på ryggen i gresset og høre på bokfink og andre med tynne bein.
Fra hytta begynner stien fint, men stadig tettere løvskog krangler seg opp mellom stadig større, runde steiner. Hellingen er svak nok til at man kan holde fart nok til å finne flyten. Bort til neste seter går stien flatt langs fjellsiden, og man får gjerne tre-fire minutter trilling. Helt grei avveksling, for så langt har man fått sykle ca 600 høydemeter. Fra Hjelmesetra begynner den mest utrolige granskogen jeg noen gang har fått kjøre. De neste 200 høydemeterne er bratt nok til at stien snor seg i serpentinersvinger. Med hylende felgbremser (burde vært forbudt med slik dritt), bendes og brytes sykkelen rundt trestammer og steiner. Mellom tett gran skjuler det seg snarveier, shit; feil snarvei!! Stien følger så forsenkninger i terrenget og man sykler i en ”bane” med doserte vegger. Helt vilt! Stien fører også ut på en rygg med tilstrekkelig avstand til bakken nedenfor til at hjertet hopper opp i halsen hvis ubalansen inntreffer. Terrenget flater noe ut, trærne står like tette og man kan slitte seg enda litt mer løs. Med ett havner man på seterveien. Gresskledd og jevn. Full fart mot strømgjerdet noen hundrede meter senere. Etter nok et strømgjerde forandrer seterveien seg til grusvei, før den til slutt møter asfaltveien gjennom dalen på sydsiden av elva. Gratulerer; du har kommet til Heggen, omtrent 1000 høydemeter lavere enn Mefjellet.
Følg asfalten et par små kilometer og hold øye med skogen på venstre side. Gravemaskiner rydder ny jordbæråker ved Døving. Her stikker man til skogs igjen, hever setet og tråkker på mellomtungt gir. Stien/skogsveien er tørr og fin, og byr til og med på noen hyggelige unnabakker. Når man nærmer seg grustaket får man en kort motbakke. Siste bakken ned mot Sylte sentrum kan sykles så fort man våger, ulempen er en trang avslutning mot asfalten ved hotellet Fjellro. Her er man omtrent 5 moh, for et par timer siden var man 1055 meter høyere.
PS: Som nevnt er sannsynlig vis turen fra Mefjellet til Fjørå minst like bra, i skrivende stund er den ikke syklet enda. Kanskje i mårra?
Transport: Ca en time fra Ålesund på Fylkesvei 650. Parker ene bilen i Sylte sentrum. Kjør så gjennom tunnellen mot Tafjord. Parker andre bilen ved øverste gården i Fjørå
To biler: Ja
Bæringer: Kort travers hvor man sparkesykler/triller noen meter.
Rutens lengde: Ca 1055 høydemeter, ca 20 km.
Transportetapper: to km asfalt fra Heggen til Døving
Kart: N 1219-2 Stranda
Sesong: April-oktober.
Adresser: www.stordal.kommune.no
Svaberg ved Geiranger
Det harde berget gir suverent grep for dekkene. Formasjonene på svabergene stiller syklisten på prøver hele tiden. Opp bratte felt, utfor små knauser, forsering av bekker, ned stupbratte hellinger. Isen skurte området ved Djupvasshytta ren gjennom noen 10.000 år. Klimaet er strengt nok til at kun centimeterhøy vegetasjon kan klamre seg fast i revnene på ”det velslitte kjøkkenbordet”
Jørn Giskemo fra Sjøholt jobbet i billettbua til Dalsnibba den sommeren. I ledige stunder leste han skiblader. Når skibladene var utlest og ingen turister var i sikte gikk Jørn med nevene dypt i lomma, sparket småstein og filosoferte over eksistensielle spørsmål. En dag hadde han ubetenksomt sparket seg opp på en høyde, over 40 meter fra bua. Ingen turister i sikte, så nysgjerrigheten drev ham videre. «Hårre!» sier Jørn når han blir opphisset. Jørn glemte sparkingen. Kildene sier han gjentok «Hårre!» flere ganger, at føttene forlot bakken i rask rekkefølge, og han viftet med armene.
Jørn tittet ut over området som strekker seg fra grusveien opp til Dalsnibba, og frem til den første hårnålssvingen ned mot Geiranger. Raske beregninger gir området drøye tre km. lengde, og dalbredden i utstrekning. Utfordrende og teknisk sykling, og langtrukne sva for «hårete» fartsetapper. Mellom den knallharde gneisen vokser kompakt mose og torv. Isen som grov ut Geirangerfjorden fikk antakelig god fart over denne harde terskelen. Lik en elv styrtet den ned i dalen og skrubbet svabergene blanke og fine. Som i hengivne syklisters drømmer.
Rett ved billettbommen er berget rent og jevnt. Mellom feltene skaper nivåforskjeller vanskelige hindre. Dessuten er man ikke skikkelig varm enda, så snerten i frasparkene og balansen er ikke finstilt. Forbi vegvesenhytta er det best å passere riksveien og søke sydover. Følg gjerne anleggsveien inn mot grustaket. Jippi; en elv! Videre mot vest blir det mer torv og mindre markert svaberg hvis man holder seg i dalbunnen. Bedre hvis man søker opp i dalsiden til venstre. På kanten før avgrunnen åpner seg mot dalen er bergene igjen rene og fri for vekster.
Svabergen ved Djupvasshytta gav sanseløse sykkelopplevelser, blåkuler, skrubbsår og bading i de små dammene. For en tilfeldig tilskuer vil syklistene forsvinne og dukke opp lik småbåter på opprørt hav. Alle, minus en uheldig sjåfør avslutter med den knappe 20 km. lange og 1.500 meters høye nedfarten fra Dalsnibba til Geiranger sentrum.
Transport: Ca to timer fra Ålesund. Kjør gjennom Geiranger og opp til Djupvasshytta.
To biler: Nei
Bæringer: Nei.
Rutens lengde: Ubegrenset sykling på området som måler ca 1,5 x 3 km.
Transportetapper: Nei, ikke på svabergene. Jo, turen ned til Geiranger sentrum går på asfalt.
Kart: N 1319-3 Tafjord
Sesong: August-oktober.
Adresser: www.geiranger.no
To topper fra Sjøholt
For mange er Sjøholt dessverre bare et stykke langsom fart i bilen. For fullblods terrengsyklister er stedet et aldri så lite mekka. Siden fjellene omkring verken hører hjemme i Saunnmørsalpene eller i Romsdalsfjella står de som puslinger i forhold til sine naboer. For mountainbikere er høydene omkring ”Stoppen” (”Stopp 69”, bensinstasjonen på Sjøholt) både gull, og marsipan på brødskiva. Denne beskriver to av toppene, skaffer du deg kart finner du selv veien til Verahornet i umiddelbar nærhet, og et stykke mot nord Frostadtind…
Giskemonibba
Postveien fra Bergen til Trondheim (eller var det motsatt?) skjærer rette strekninger over Ørskogfjellet ved bygda Sjøholt. Svinger som reduserte farten var ikke nødvendig i dette terrenget. Sikkert deilig for postbudet som det siste døgnet hadde slitt seg fra Nordfjord, gjennom Sunnmørsalpene til Sjøholt. Kanskje jager han skrekkopplevelser ned fra Ljønibba på andre siden av Storfjorden ifra seg i strak galopp mot Molde. (Nå red forresten akkurat Kevin Costner forbi vinduet mitt..) MEN! For å komme til Giskemonibba skal man finne grusveien som er anlagt på postveien på vei opp Ørskogfjellet. Man kan selvsagt kjøre bilen frem den flotte grusveien, men da tar man høy fart i flott natur bort fra sykkelopplevelsen. Parker heller bilen og tråkk fremover den langsomt stigende dalen. Tre kilometer lenger og et par hundre høydemeter høyere, finner man en liten parkeringsplass før Kvanndalsetra. Herfra er stien godt merket og fører opp mot nibba langs elva.
Med god konkurranseglød i bakbeina lar det seg gjøre å trille rokken opp på nibba på en halvtime. Samtalen flyter mye lettere hvis man bruker tre kvarter til toppen fra man forlot grusveien. Nibba er en skikkelig ”luretopp”, på vei opp dukker den egentlige toppen opp bakenfor den nærmeste flere ganger. Slike topper skjuler ofte utmerkede nedkjøringer. På vei opp memorerer man de vanskelige partiene. Fra toppen nyter man utsikten et øyeblikk, en uvanlig flott kyststripe med fire fjorder som strekker seg mot øst mot Giskemonibba, før man fester hjelmen. Utfordringene dukker opp etter første pedaltråkk. Ingen tid til oppvarming, finjustering av sete, eller sekk. Fra Giskemonibba henger man med rumpa over bakdekket umiddelbart. Stien går som nevnt langs flere fjellrygger, og gir eksotisk sykling på tørr, svakt hellende sti langs ryggene. Imellom ryggene er utfordringene overkommelige med brukbar teknikk og gode bremser. Fullt håndterlig på hard hekk. Hvis derimot jernet har dukket opp fra gummien på bremseklossene sliter man. Hvorfor i svarteste dommedag lages egentlig terrengsykler med felgbremser!!!
Omtrent halvveis faller stien sammen med ei lita elv og blir svært kronglete. Det ryktes at enkelte syklister har kjørt over myrene på høyresiden i stedet, men slik adferd sliter på vegetasjonen og gjøres selvsagt ikke. Etter at man har passert elva blir det enda mer myr, og man rekker å bli skikkelig skitten før grusveien.
Farten nedover veien i dalen kan bli fryktelig høy på den løse grusen. Bakketopper, svinger og trær hindrer sikten, og pirrer angsten for møtende traktor. Eller annet med fire bein. Elva som renner rett til høyre for hansken er billedskjønn, og brua over elva bent frem malerisk.
Om man var ekstra lokalkjent ville man brukt to biler til denne ekspedisjonen. Den siste ville man nå passere der postveien krysses av bilveien. Den første bilen ville stått parkert ved den øverste gården på Gjerdet. Skikkelig lokalkjente får på denne måten ytterligere et par kilometer terrengsykling. Først 28 høydemeter opp fra bilveien, før man atter legger balansen i bakre leget og myke fingre på bremsespakene.
Transport: Ca 40 minutter fra Ålesund. Kjør gjennom Sjøholt sentrum, postveien skjærer over bilveien ca fire km fra ”Stoppen”.
To biler: Njaaaa, har man to biler slipper man å tråkke langs E-139 de første to km’ne. Ene bilen parkeres på Gjerde, den andre ved starten av grusveien.
Bæringer: En liten time fra grusveien til toppen.
Rutens lengde: Ca 8-9 km lengde, ca 600 høydemeter.
Transportetapper: Nei.
Kart: N 2537 Ørskogfjellet
Sesong: Mai-oktober.
Liafjellet
Fra Sjøholt går veien over til Solnørdal. Omtrent på høyeste punktet på denne veien ligger en god parkeringsplass på ene siden og skilt til Liafjellet på vestsiden. Resten av gjøremålene er selvsagte, og en times tid senere står man ved en liten hytte med fornem utsikt i tregrensen langs stien til Liafjellet.
Når man står her er man ivrige etter å komme i gang. Selv om svetten svir i øynene og pulsen enda ikke er falt til ro, frister stien til fart. Knotten hjelper også til så godt den kan. Terrenget er slakt. Ryggene er tørre. Partiene mellom ryggene er våte, eller utbedret for vandring med steinheller. Svabergene er skrapet rene av gode vandrere, og gir innimellom anledning til max-fart. Det første droppet er ikke særlig høyere enn to meter. Man lurer seg utfor kanten med bitteliten fart, holder bremsen så kort tid man våger, slipper opp og ruller ut. Marginene er små med kun fremhjulet i myra nedenfor, og farten fortsatt øker. På nytt hentes tempo og flyt samtidig med at furutrærne river flenger i skjorta. Neste dropp går ned langs et smalt svaberg. En vegg av ei furu spiser seg inn fra venstre, og bekken sidrer søtt tre meter nedenfor på høyresiden. I bunnen av den knudrete og skjeve ”nakken” ligger en to meter lang firetom’s bjelke til bru! Verste av alt er at den er lagt ut av en syklist!
Terrenget veksler hele tiden. I nederste tredjepart av stien blir myrhullene stadig dypere, og i teorien bør man forsere hullene etter hvordan man planla fra oppturen. I praksis er instinktet og refleksene styrende. Jeg kan forsikre at det aller, aller nederst myrhullet er skikkelig dypt og vått!
Transport: Ca 35 minutter fra Ålesund. Ta til venstre i Sjøholt sentrum, kjør opp bakkene mot Solnørdalen, stopp ved skilt til Liafjellet
To biler: Nei. Jo: Det er også mulig å fullføre ryggene på begge sider av toppene, i så fall parkeres ene bilen øverst oppe på Apalset.
Bæringer: En liten time fra bilveien til toppen.
Rutens lengde: Ca 1.5 km lengde, ca 300 høydemeter.
Kart: N 2537 Ørskogfjellet
Sesong: Mai-oktober.
Les også: UTE sin guide til Rallarvegen
Tivoli Stette
All honnør til trimgrupper rundt om i det ganske land. På hver en knaus og høyde finner man postkasser med penn og papir. Noen skriver seg inn kanskje et par ganger i året, andre fyller navnet sitt inn for hver topptur både 100, 200 og endog 300 ganger. Disse folkene digger ”fjellet sitt” og steller sannsynligvis godt med stiene. På ryggen mellom Ellingsøyfjorden og Tennfjorden finnes en tur- og sykkeljuvel. Høyden heter Støråkfjellet og rager 243 moh. Stien ender i Engesetdalsvatnet (43 moh), og man kan like godt parker ved enden. Først strekker stien seg snorrett oppover blandingsskogen og frister til seide tråkk. I enden av bakken ligger et svært sand-/grustak, men stien er lett å finne videre. Herfra til toppen er det hovedsakelig trilling, men siste stykket innbyr til tråkking.
Fra den nevnte postkassa kan man fortsette videre mot vest, og finne bra sykling på smal sti gjennom gammelt kulturlandskap og på milde fjellrygger. Hyggelig sykling, midt på skalaen. Vender man derimot syklene rundt og kjører ned samme vei man gikk opp, stiger sykkelopplevelsen betraktelig. Den kalles ”Tivoli Stette” etter barndommens tivolibesøk hvor de velkjente ”tekoppene” gjorde en svimmel. Men litt fantasi stien tilbake til bilen gi tilsvarende svimmelhet. Svinger og kuler, doseringer og bratte bakker på løpende bånd. Granskogen står tett på alle sider, og våger man litt fart blir syklingen en test på reflekser og teknikk. Det kommer ingen varsel om neste utfordring, man farer rett mot en vegg av skog før stien bryter av 90 grader til venstre. Man skjønner at stien bryter av rundt et hjørne, men forstår ikke at den samtidig faller tre meter kun kort tid før man er i luften. I bunnen av bakken er kompresjonen kort, og man burde holdt en aning til høyre. Smil!
Ved grustaket avsluttes stien med 200 raske meter til hovedveien (661). Turen kan gjøres på en time.
Transport: Ca 35 minutter fra Ålesund. Følg skilt mot Vatne på fylkesvei 661. Parker på siste lomma før Engesetdalsvatnets utløp
To biler: Nei.
Bæringer: 30 min trilling fra bilvei til toppen.
Rutens lengde: Ca 1.5 km lengde, ca 200 høydemeter.
Kart: N 2535 Ålesund
Sesong: April-november.
