I nyeste TERRENGSYKKEL, som kommer i handelen i starten av juli, kan du lese om utformekkaet Whistler utenfor Vancouver. En kompisgjeng fra Trondheim har gjort det alle snakker om; tatt pause fra studier og jobb, pakket sakene og reist til Canadas vestligste provins British Columbia for å oppleve det de mener er terrengsyklingens hellige gral. Her er andre episode i guttas sykkeleventyr. Arne Radmann forteller:
- Dere er så heldige!
Siden vi begynte å fortelle om planene våre å dra hit sist høst får vi stadig tilbakemeldinger fra venner og bekjente som ytrer litt misunnelse, men også stor glede på våre vegne. Det er så herlig når noen kan unne andre, spesielt når det er noe de kunne tenkt seg selv. Spør du meg er det et godt menneske du har med å gjøre som klarer dette. Dog var det en kommentar jeg alltid bet meg fast i, “dere er så heldige”. Nei, jeg føler det ikke slik. Vi har jobbet, vi har planlagt og vi har drømt for å komme oss hit.Alle kan forsåvidt drømme, men det er det å sette det til livs mange drømmer stopper i.
Jeg har hatt mange slike drømmer, men akkurat denne er jeg så sjeleglad for at jeg gjennomførte. Det er nærmest slik at man må sette livet der hjemme litt på hold. Man må avslutte jobb, skole og nærmest all daglig kontakt med de menneskene man vanligvis omgår. Så jeg ser det ikke slik at jeg er heldig, jeg er heller en egoist. For det er det man må være for å gjøre noe slik. Man må tenke at, “nei, dette er min tid og nå skal jeg gjøre akkurat hva jeg vil!”. Og herregud hvor godt er å være egoist nå!
Like barn leker best
Whistler Bike Park er fullt av oss. En stort lekeland av småvoksne egoister. Og vi har det voldsomt morro sammen. Det jubles fra stolheisen når noen whiper over den første tablen i A-line. Det heies når noen kommer ned de stupbratte rockfacene i Joyride. Det brøles når noen kommer susende ut av skogen i Schleyer for så å forsvinne ned i bratta igjen. Det høstes stor beundring når noen setter utfor den steininfiserte Canadian Open-løypa.
Det er en stor stoka gjeng som triller rundt i skogene her på den andre siden av den store dammen. Og alle er på samme bølgelengde. Det er lett å legge merke til når noen forteller hva de har gjort med stor entuisasme, for så å se at øyene lyser opp og gliset glir frem hos de som lytter før det hele avsluttes med knuckels. De kjenner så meget godt til den følelsen som beskrives.
Ut på tur aldri sur
Vi har en uskreven regel blant oss tre; det er aldri lov å være sur. I hvertfall ikke når vi er ute og sykler. Det er rett og slett ikke lov. Det er ikke vanskelig for min del, siden de to andre stort sett er noen solstråler og elsker å fyre hverandre opp. Og snart får vi besøk av fire landsmenn som skal bo hos oss i to-tre uker. Da blir vi sju karer som antageligvis vil få kroniske kjevelås etter å ha jublet og glist for mye.
Vi tre gleder oss til de kommer. Spesielt til å vise de rundt i bike parken. Forhåpentligvis får vi muligheten til å skremme de litt også. For det er nok av ting her om du liker å skjelve i shortsen. Det skotter ikke på double black diamond løyper som er den høyeste vanskelighetsgraden de har i bike parken. De fleste av de har noen hårete elementer. I Upper Joyride finner du noen saftig bratte bergskrenter. Noen roll overs føles så bratte ut at man nærmest går vertikalt ned. Jeg er faktisk sikker på at de gjør det de siste meterne.
I Detroit Rock City har man en smal plankebru som leder ut i en dropp rett inn i en høyresving og rockgarden. Jeg har lyst til å si at den ikke er så ille, men da ville vår tsjekkiske venn med forslått hofte protestert.
Det er også noen løyper med såkalte north shore elementer, Lower Joyride og Clown Shoes er eksempel på disse. Smale, lange og svingete trebruer som blir glatte som såpe om det kommer litt nedbør. Bremsing på disse er ofte ikke et alternativ. Her har de ikke hørt om hønsenetting. Det eller bare at de ikke vil bruke det. Jeg hater de fordi de blir glatte, men først og fremst fordi klikkpedaler og bailing ikke er så lett å kombinere. Jeg har prøvd litt NS og det har alltid gått bra. Noen ganger på hengende håret, men jeg har kommet til at det ikke er min cup of tea. Jeg liker å være nærmere jorda.
Noe for enhver smak
For slike som meg er det nok av andre løyper. Man finner for eksempel fem parkløyper med store doseringer, tabletops, step-ups, step-downs og gaps. De heter B-Line, Crank It Up, Heart of Darkness, A-Line og Dirt Merchant i stigende vanskelighetsgrad. De to sistnevnte er såkalte single black diamond løyper og vår favorittløype for tiden, når vi vil sveve litt, er å kombinere de to. For å kjøre disse løypene krever det at man ikke er ukjent med litt lufttid og høy fart.
Man har også en løype for de som skulle ønske at de hadde vinger, den heter Crabapple Hits og er en double black. Her finner man fem hopp på rad der størrelsen øker i takt med farta di. Skal man over alle er det bare å ta styret i et death grip. For å gi dere et bilde av størrelsen kan man sammenligne de med EM-hoppene i Hafjell og de to største gir deg en følelse av å bli spyttet ut i lufta.
Blå og grønn
Liker man ikke hopp og sprett får man den samme følelsen med Ninja Cougar og Karate Monkey. Disse to blå løypene har ekstremt thighte og høye doseringer som nærmest skyter deg fra sving til sving. Og innimellom doseringene er det spedd på med litt stein, røtter og noen breie plankebruer. De ligger slik til at de er naturlig å kombinere der de slynger seg mellom grantrærne. Herfra kan man dra videre inn på World Cup Singletrack eller Samurai Pizza Cat, som byr på flowy singletrack i henholdsvis grønn og blå vanskelighetsgrad. Men sku ikke hunden på hårene, alt blir vanskelig bare det går fort nok.
Noen løyper er dog laget for kun en fart. Fade to Black er slik. Den går av midtveis i Ninja Cougar og begynner med to små steindrop før man dropper over en vei og lander nærmest i en 90 grader dosering om man feildømmer farta litt.
Deretter må man pumpe over noen kamelpukler som leder ut på en ny dropp. Her står det hittil største treelementet vi har prøvd. En 3 meter høy og fire meter lang bru som verken har en start eller ende. Eneste måten å komme opp på den er en step-up og eneste vei ned igjen er droppen på nedsiden av den. I helgene står turistene ved siden av, litt skremte og beundrende av at noen kan være gjøre noe sånt på en sykkel. Jeg synes det er ganske greit, for da slipper vi at de kommer og lager kø.
Flukt fra parken
For køkjøring er det nok av om man forviller seg inn i de feil løypene, spesielt når folk kommer opp fra Vancouver i helgene. I bunnen av bike parken snevrer alle løypene seg inn og det blir ofte til at man blir liggende bak noen førstegangsreisende. Man har ikke så mange andre valg veimessig. Det er derfor vi forsøker å legge turene til Squamish og Pemberton i helgene for å shuttle.
Nylig ble vi tatt med på en ny sti av vår lokale kompis Paul. Stimulus er en forholdsvis ny sti i Pemberton. Den går vekselsvis mellom bratte bergskrenter og doserte svinger med løs jord og stein. Den har faktisk ganske bra flyt, men det krever at du kjenner løypa litt og det er ikke så enkelt når det tar over en halvtime å komme til bunnen. Og når du er kommet i bunnen er det minst ett kvarter med paddling tilbake til bilen. Etter turen ned Stimulus dro vi til Resurectum hvor Petter stilte seg til med sitt nye DSLR-kamera og filmet noen snutter.
God karma
Senere på dagen fikk vi en telefon fra Paul. Han hadde vært litt uheldig på Stimulus og konstanterte nå en kraftig blødning og dertil hevelse i låret. Til tross for dette inviterte han en liten uke etterpå til stirydding på hans egen hemmelige sti. Vi stilte opp, uten verktøy og særlig erfaring med bygging av sti. Som byggentreprenør utstyrte han oss med egnede verktøy og viste vei til stien, noe haltende.
Vi fikk bygd noen doseringer, et par med litt mindre hell, men vi plukket i hvertfall litt opp om å bygge sti. Først og fremst at det er mye jobb. For det andre at godt jordsmonn er veldig viktig. Og for det tredje at riktig verktøy er avgjørende. Vi var seks stykker og brukte nesten fire timer bare på å rydde, reparere og utbedre den allerede eksisterende stien som tar rundt en halvtime å sykle ned. Paul trøstet oss med at det gir god karma å bygge sti. Vi får håpe vårt lille bidrag gir en karmaboost og holder oss fra noen skader.
Snart skal vi tilbake til den samme stien, men denne gangen med sykler. Og fotograf. Og ikke hvilken som helst heller. Han er kjent for å ha tatt forsidebilder for flere kjente skimagasiner. Hvem det er skal jeg ikke røpe nå, det får vente til i neste reisebrev. For det kommer flere.
Tog i A-Line, Whistler Bike Park
Sommer-edit fra Resurectum, Pemberton
