Selv om terrengsykling er en populær sport i Norge, og rekrutteringen øker, er det lenge siden vi har sett noen hevde seg i toppen på samme nivå som Rune Høydahl gjorde i sin tid, og som Gunn-Rita Dahle-Flesjå gjør nå. I en serie intervjuer med flere personer i terrengsykkelmiljøet ønsker Terrengsykkel å bidra til debatten. Hva mener du? Del din mening i denne tråden på forumet.
Vi begynner runden med han som tok opp emnet i en gjestepost på bloggen til Team Sepura, Rune Høydahl.
– Har vi talenter nok i norsk terrengsykling, Rune? – Ja, det syns jeg egentlig vi har. Talentene er der, men utfordringen ligger vel heller i å beholde talentene, slik jeg ser det.
– Syns du ordet ”talent” er oppbrukt eller overvurdert? Det er ikke bare godt gammeldags arbeid som må til? – Jeg tror ikke vi skal være redde for å bruke ordet talent. Men sykkelsporten, og idrett generelt har også forandret seg mye med årene. Når jeg vokste opp var ikke idretten så organisert som den har blitt nå. Når idretten er mer organisert tror jeg det vil bli lettere å oppdage talentene, men det gjør det ikke nødvendigvis enklere å holde på de, og utvikle de. Presset med organisert idrett tror jeg gjør at vi får en veldig enten-eller-holdning. Enten så driver man aktivt med en idrett, eller så er det TV-spill og inaktivitet. Det finnes jo talenter som modnes sent, og for de vil jo en slik prestasjonskultur passe dårlig. Så det er både positivt og negativt, sånn sett.
Feil fokus – Tror du syklistene og NCF sitter på kompetansen, og vet hva som må til? – Jeg tror mange av oss som har vært proffsyklister vet hva som må til. Om dagens ungdom vet hva som må til, er et annet spørsmål. Det var noe jeg tok opp i bloggposten hos Sepura også. Det handler om prioriteringer, sult og tålmodighet. Det finnes syklister med god innstilling, men jeg tror vi har det litt for bra i dette landet. Etter bloggposten fikk jeg kommentarer på at det ikke er penger som er motivasjonen, men det er jeg ikke enig i. Unge idrettsutøvere har som mål å komme seg på et lag med godt opplegg, og at de kan tjene bra med penger. Det tror jeg er litt naivt. Terrengsykkel er en idrett med veldig små budsjetter. Sammenlignet med andre idretter er nåløyet for å ”klare det” veldig lite. Da kan ikke motivasjonen alene være å tjene penger. – Vi har jo noen som har vært, og som er på et veldig høyt nivå som Håkon Austad og Gunn-Rita Dahle Flesjå, er vi flinke nok å bruke disse personene som ressurser? – Gunn-Rita tok jo skjeen i egen hånd, ordnet alt selv, skaffet sine egne kontakter og sponsorer, og har lykkes godt med det. Hun er helt rå, og vet hva som må til. Håkon hadde også et potensiale til å bli en av de beste i verden. Nettopp fordi han er en fyr som har trent vanvittig mye, og er knallhard i huet. Det er mange unge syklister som sier de skal satse, men jeg lurer på om de egentlig vet hva som må til. Skal du bli verdensmester, må du trene så du kommer på et nivå som er tilsvarende de beste i verden.
– Men tror du mer input fra disse rytterne være nyttig? Norges Cykleforbund hadde jo blant annet en samling i Stavanger i fjor høst med Gunn-Rita ?
– Foredrag og sånt er vel og bra det, men jeg tror det er viktig å gjøre hverandre gode med trening. Den norske terrengsykkelfamilien er liten, og vi må gjøre hverandre gode. Å bare sende noen juniorer avgårde på ei samling har jeg ikke helt troen på. Har man flere eldre ryttere der som kan gi de matching, lærer de også mye mer. Men slike samlinger koster jo. Det kan være et hinder, tror jeg.
Begynn hjemme
– Er vi for ivrige på å komme oss til utlandet for å kjøre ritt?
– Jeg tror det viktig å komme seg ut en gang i blant, for å skjønne hvor høyt nivået er internasjonalt. Jeg mener at ressursene har blitt brukt litt feil når nivået ikke har vært bedre enn det har vært de siste årene. Samlinger, og mer fokus på treningsarbeidet tror jeg hadde vært like lurt. Bredden i sykkelmiljøet bygger vi med å sykle mer hjemme, få samlinger med god matching, og kvalitetssikre arbeidet. Og de rytterne som sier de satser, må få god oppfølging. Først da kan vi begynne å se på utlandet, mener jeg.
– Ser du positivt på framtiden for norske terrengsyklister?
– Selvfølgelig er jeg positiv, men jeg tror det kommer til å ta en del år før vi tar steget opp. Vi må prøve å få terrengsykling til å bli så attraktivt at rytterne har lyst til å fortsette med det. Da må Norges Cykleforbund mer på banen, og kommersielle lag må mer på banen. Rytterne må kunne øyne en framtid, og at det er kult å sykle terreng. Det er beinhardt å nå toppen i terrengsykling, men langt i fra umulig. Bare se på Matthias Wengelin, som hadde en vanvittig prestasjon på Hafjell. Det var et resultat av langsiktig og hardt arbeid fra han selv, og det svenske forbundet.
Det opprinnelige blogginnlegget finner du her.
