«Det går en bratt bakke ned til posten,» ropte jeg mens jeg hev etter pusten. «Vi kommer raskt tilbake hit igjen.»
Jeg kastet et blikk ned på det krøllete, sammenbrettede kartet, møysommelig festet på styret med strips, mens jeg tråkket videre i 30 km/t på grusveien. På ryggen bar jeg halvparten av et tremannstelt, en primus og gass, sovepose, kompass, fløyte, en hjemmestrikket lue, en fleece tykkere enn polartec 100 - og enda en del mer.
Hvis sekken i Birken symboliserer vekten av Håkon Håkonson, bar jeg denne helgen på Håkon, Magnus, Mette, Marit og Lille Marius.
Øverst i sekken lå en uåpnet flaske cola til bruk i nødstilfelle. Spent fast til utsiden av ryggsekken hang et laminert kart, tilsvarende det jeg hadde på styret. Brettet ut målte det én meter begge veier. På bakhjulet mitt, eller like bak, hang min lagkamerat, bestilt per postordre.
Vi var på vei mot dagens høyest scorende post, plassert i bunnen av en dyp kløft - og lengre unna mållinjen enn noen av de andre postene.
Det var andre dag av Australian Polaris Challenge 2002, og vi nærmet oss sakte slutten av våre 11 timer og 54 minutter med slit.
Polaris: Slitsom moro siden 1991
Polaris er en orienteringskonkurranse for terrengsyklister som arrangeres i England, USA, Sør-Afrika, Frankrike og Australia. Rittene fikk kultstatus allerede etter det aller første arrangementet, i England høsten 1991, og samler hardbarka friluftsmennesker, sære o-løpere og terrengsyklister til en to dagers campingtur i ukjent lende.
Det var tre britiske kompiser som i begynnelsen dro det hele i gang, som en motvekt til de tradisjonelle terrengsykkelrittene der alle sykler i kø i den samme løypa i runde etter runde.
Nå arrangeres Polaris tre ganger årlig i England, neste gang på øya Isle of Man 18. - 23. april.
Polaris Challenge foregår som sykkelorientering der hvert tomannslag må navigere seg frem til poster med forskjellig verdi ved hjelp av kart og kompass. Hvert lag må være fullstendig selvforsynt med utstyr og mat for to dager, og det er strenge minstekrav for oppakningen - som kontrolleres ved målgang.
Fordelt på to dager har deltakerene til sammen tolv timer til disposisjon for å sykle inn så mange poeng som mulig. Lag som kommer for sent til overnattingsstedet eller mål, taper poeng.
Området der konkurransen foregår er forskjellig fra år til år og blir offentliggjort kun to uker før start. Postenes plassering blir oppgitt kvelden før, mens verdien av de forskellige postene ikke blir gitt ut før etter at starten har gått.
Hvem vil arrangere Norges første Polaris?
Australsk Polaris Challenge 2002
Nærmere tre hundre par deltok i 2002-versjonen av australske Polaris, i New South Wales’ sørlige høyland, 200 kilometer syd for Sydney. Jeg hadde som semi-australier gleden av å delta, og hadde det utrolig moro på sykkel med kart på styret. Her følger min beretning fra styrke- og konsentrasjonsprøven.
Min første polarisopplevelse startet noen uker før selve konkurransen. En lokal sykkelkompis lurte på om jeg ville være makkeren hans i todagersrittet. Oppkjøringen gikk etter planen inntil to uker før start, da min medsammensvorne skadet seg og ble ute av stand til å sykle.
Jeg sto igjen alene. Som utenlandsstudent var kontaktnettet mitt begrenset. Venner som kunne tenke seg å sykle syv timer i strekk, for så å overnatte i telt bare for å sykle fem timer til, eksisterte ikke i min flaue omgangskrets. Jeg var likevel fast bestemt på å delta.
Redningen kom via arrangørens hjemmeside. Jeg forstod raskt at det var flere i Kenguruland i min situasjon.
Etter litt frem og tilbake med e-mail og telefon, fant jeg en ny partner. Vi møttes en uke før start for å signere påmeldingsslippen og så hverandre ikke igjen før dagen før rittet. Vi ble kjent på kjøreturen ned.
Da vi etter mye dårlig kartlesing endelig fant frem til arenaen ble vi møtt av en fantastisk stjernehimmel, et jorde fullt av lommelykter og det internasjonalt standardiserte overkokte pastamåltidet. Da jeg så sørkorset for første gang visste vi i hvert fall hvor nord og sør var.
Etter middagen var det på tide å oppdatere kartene. Forbudte områder ble tegnet inn, de 35 postene notert, og et område med bier skravert. Vi bestemte oss for å holde oss unna dem.
Motellet vi bodde på, i landsbyen Bundanoon, var fullt. Det hadde vært lenge siden det var slik trafikk på disse kanter. På veggen hang et avisutklipp fra Sydneys største avis, Sydney Morning Herald. Motellet hadde fått terningkast tre, men var tydelig stolt av omtalen.
Etablissementet var fylt til randen av sykkel-orienterere. Det lå kart overalt. Biljard-bordet, bordtennis-bordet, rommet i TV-stuen, var alle dekket med Polaris-kart. De siste forberedelsene ble unnagjort.
Australias første Polaris i 1997 ble også avholdt i dette tåkefylte høylandet. For 2002 hadde arrangørene egentlig et annet område i tankene, men skogbrannene som herjet New South Wales rundt nyttår utelukket det for denne gang.
Neste morgen ble mange planer skrinlagt.
Et hovedpoeng med Polaris er at man ikks skal kunne legge opp ruten på forhånd. Likevel er det mulig til en viss grad å forutsi hvilke poster som vil score høyt. Poster som er vanskelig å finne eller kronglete og komme seg til, gir igjen i form av høye poengsummer.
Vi forventet at to poster som lå alene på en motorvei helt øverst på kartet ville score høyt. At det ville ta to timer bare å hente de postene var også noe vi kalkulerte med. Da vi fikk poengoversikten etter start ble våre antagelser bekreftet. Hva vi ikke merket oss var at postene vi plukket opp før vi la ut på langturen på veien, ga minimalt med poeng.
Sporvalget fra start delte vi med mange lag. Vi tok retning mot tre utsiktpunkt som hvert hadde en post. Problemet var at man måtte angripe ett og ett. Etter å ha kjørt utfor ned til det første måtte man helt tilbake til veien før man kunne sykle ned igjen til neste.
Fra alle utsiktspunktene kunne man skue flotte panorama. Hvis man hadde tid til slikt. Nedenfor punktene lå en gigantisk canyon overgrodd av regnskog. Dype elveraviner snodde seg gjennom Morton National Park. De tre postene gav tilsammen 40 poeng.
Opp fra den første posten gikk lagkameraten min, Vincent, overende i et gjørmehull (han var ikke noen utpreget tekniker, den gutten). Det ville ta syv timer før han fikk renset kuttet han pådro seg i kneet.
Klatringen opp fra utsiktspunktene ble av de fleste forsert gående. En tung sekk blir veldig sjenerende i bratte klatringer. Vi hadde allerede vondt i ryggen.
På vei til neste post passerte livet revy. Vi var nær ved å bli drept av en klin gæern cowboy. I noe som minst måtte ha vært en V12 pick-up kom han sidelengs rundt grusveisvingen med håndbrekket i armhulen. Posten ble likevel hentet og vi dukket inn i Penrose State Forest til noen flotte stier.
Her inne i stihimmelen plukket vi fire poster. En var pussig nok oppført med beskrivelsen, yacht. Ganske riktig, midt i skogen lå det en svær båt. Rusten var den og en pen forsikringssum var nok utbetalt for en stund siden.
Her tok vi avgjørelsen. Ut på veien bar det. Alene tilbrakte vi de neste timene på jakt etter de to alt for øde postene. Vi brukte masse energi og hadde ikke noe særlig moro i prossesen.
Senere gjorde vi større feil.
De neste postene så enkle ut, men var det stikk motsatte. For å komme til to poster, midt ute på beitemarkene, måtte vi forsere så mange piggtrådgjerder at jeg mistet tellingen. Vekk fra postene fulgte vi en usynlig sti gjennom det uendelige beitet, forbi sinte okser og sløve kuer godt i gang med dagens drøvtygging.
Jeg måtte finne frem kompasset. Og som det vinnende veteranlaget senere fortalte meg: «Kompasset er et sikkert tegn på at man har rotet seg bort». Vi visste ikke hvor vi var. Da høylandståken ble til regn var krisen komplett.
Etter å ha blitt jaget av en galloperende wombat (massivt griselignende dyr), kom vi endelig tilbake til sivilasjonen. Vi hadde dårlig tid.
«La oss plukke opp denne posten, ved fjellet, før vi drar til overnattingsstedet,» foreslo jeg. Vi satt fra oss syklene ved et gjerde og gikk på leting etter et skur posten skulle være på. Skuret var lenger unna enn beregnet. Da vi fant det og posten, måtte vi løpe ned til syklene igjen bare for å sykle rett tilbake opp den glatte, bratte gressbakken. Vi visste at vi måtte ha med oss syklene til alle postene, men når man har dårlig tid er det lett å glemme.
Vi hadde en halvtime igjen. Vi trengte rundt 35 minutter til overattingstedet. Det var ingen tid å miste. Med Vincent på hjulet mitt presset vi melkesyregrensen til et nytt nivå. Tiden gikk ut 16.40.
16.37 fosset vi inn på teltplassen.
Ettersom vi var de siste startende, var vi også blant de siste som kom inn. Hadde vi ikke klart fristen ville vi tapt poeng for hvert minutt vi var sene. Etter en dags blodslit var det forsinkede lag som slukøret stod igjen uten annet enn minner og sår.
I leiren:
Dagens høyeste poengsum kom i veteranklassen. 325 poeng var 45 poeng mer enn det beste laget i herreklassen. Vincent var fornøyd med våre 200 poeng. Likevel visste jeg at våre 105 kilometer ikke hadde vært så effektive.
Treg var også vannkøen. To kraner slukket tørsten til alle deltakerene. Øl var selvfølgelig, i australsk ånd, tilgjengelig hvis man hadde med penger. De fleste aussie blokes hadde penger. I hvert fall til leirbaren åpnet.
På kveldens program stod de første høylandslekene. Hjulkasting var første øvelse. Utøverene fant frem oppfinnsomme teknikker for å unngå den forhatte bakspinnen som er så ødeleggende for et vanlig hjulkast. Overarmskast og baklengs overarmskast viste seg å være de mest effektive teknikkene. Med et krigersk brøl ble luften og jordet fullt av ringer med dobbelt reduserte, rustfrie ståleiker.
Tilbake i leiren sto flere hundre sykler uten forhjul. Enda mer strippet var syklene i rammekasteøvelsen. Heldigvis bidro arrangements-sponsoren, Trek, med disse.
Etter solnedgang gikk samtalene rundt leirbålene løst. Alle var blide og hyggelige. Stemningen var like positiv som vi opplevde den hver gang vi traff smilende konkurrenter ute i skogen.
Til slutt hørte jeg min superlette, supertynne og bikkjekalde sovepose rope.
En tåkete morgen i høylandet
Neste morgen gnistret solen i sørlig høylandsdugg. Etter en natt med regn var det tid for å nullstille klokkene og gjøre seg klar for en ny dag i setet. Jeg var en ispinne, der jeg skrellet av mitt papirtynne skall av en sovepose. Gjennomfrosset som jeg var, hadde jeg ikke sovet stort. Dette skulle liksom være sommer i Australia.
Havregrøten til frokost tinte opp en skjelvende kropp. Jeg savnet det daglige glasset appelsinjuice, men erstattet det med litt vann og en halvliter pulverkaffe.
Heldivis hadde vi et ordentlig telt. Noen overraskende blide par tilbragte den regnfulle høylandsnatten, bare dekket av en duk, spent opp mellom to sykler. Kanskje smilte de fordi det minimale dekket gjorde ryggsekken deres lett?
Leiren som bestod av nærmere tre hundre telt og teltliknende konstruksjoner, var full av aktivitet allerede klokken 6. Vi, Vincent Moreau og meg selv, startet igjen i den siste gruppen som dro avgårde 9.40.
Erfaringer fra lørdagen var glemt. En ren sykkelbukse ble fisket frem fra sekken og våte sykkelsko tatt på igjen.
Planen for dagen var åpen. Vi besteme oss for å dra rett til en avsidesliggende post som scoret høyt. For så å se hva vi kunne plukke opp på vei mot mål. Vi tok oss tid til å plukke opp to poster på veien, før vi la oss i selen inn til dagens toppscorende post.
Første post lå rett ved leiren og var i følge statistikken den posten som flest lag hadde funnet. Vi lette og lette. Etter en halvtimes resultatløs leting trakk vi frem det store kartet. Vi var sjanseløse. Det var mange løyper i skogen som ikke var på kartet og enda flere på kartet enn i skogen.
Da vi ga opp, hadde vi kastet bort mye tid. Det er siste gang jeg stoler på statistikken.
Likevel var vi i mindre problemer enn duoen vi møtte nede på topscorerposten. De hadde en halvtime på seg til å tilbakelegge den time-lange turen til mål.
En annen stakkar la igjen sekken sin nederst i kløften ved posten. Da han merket det på toppen av bakken måtte han ned igjen for å hente den. De fleste hatet den bakken den første gangen. Jeg er sikker på at den var enda verre den andre.
Veien tilbake
Tilbake fra toppscorerposten prøvde vi oss igjen på posten tilsynelatende alle andre enn vi hadde funnet. Vi ble igjen stående å klø oss i baken. «Denne posten er forhekset» bannet Vincent på sin fransk-australske engelsk. Jeg kunne ikke vært mer enig.
Vi hadde dårlig tid, igjen. De planlagte postene på veien mot mål var ferdigfrankert , men ble aldri verken hentet eller sendt. Vi hadde nok med og komme til mål innen fristen.
14.37 rullet vi ned gressbakken til mål. Vi var igjen tre minutter innenfor tiden. På to dager hadde vi syklet 11 timer og 54 minutter av de 12 mulige. Vi innså at vi ikke kunne ha gjort mye mer.
I målområdet var plastikkdoene fulle. I utstyrskontrollen ble sekkene våre tømt. For 8 lag ble dette det avgjørende øyblikket. Reglene er nådeløse når det gjelder å ha med seg foreskrevet, overlevelses-utstyr. Etter to dager med smerte var det ikke mer enn en manglende fløyte som skulle til for at lag ble disket.
Heldigvis ble ikke vi spurt om å ta frem luene våre. Vincent hadde ikke lue. Hodeplagget jeg laget av en sammenrullet beinvarmer ville nok vært tvilsomt.
Endelig kunne vi med god samvittighet fylle magene med gratis middagen. Krumbøyd over måltidet satt vi igjen med ryggsmerter og minner fra to flotte, slitsomme dager i New South Wales’ sørlige høyland.
