Etter fire dagers kryssing av kontinentet i Costa Ricas jungel, med 14 000 høydemeter klatring i løpet av 36 mil fra Stillehavskysten og helt østover til Det Karibiske Hav, skulle man tro Ole Kristian Silseth var grundig sluttkjørt for en stund.
Men neida. Bare kort tid etter at han nå er tilbake i Molde, røper han at slitet ga så mersmak at han ikke utelukker en tur neste år også – når rittet skal utvides til fem dager.
Silseth har en rekordlang historie som norsk terrengsyklist på elitenivå. Han var blant pionérene som konkurrerte i toppen allerede på 1980-tallet, har siden vært proffsyklist og landslagstrener og en ildsjel i det norske miljøet.
Nå dyrker han en ny karriere som livsnytende maratonsyklist, med sterke resultater fra mange av verdens tøffeste etapperitt – senest da han vant TransRockies sammen med Christian Stabell Eriksen i fjor.
Fredag i forrige uke syklet han i mål til en ny seier – denne gang solo i det som kalles verdens hardeste terrengritt. Også denne gang var makkeren Stabell Eriksen med, men denne gang kjørte de i hver sin klasse.
Eriksen endte på en sterk 9. plass blant de 98 som fullførte i Master B-klassen, mens Silseth toppet veteranklassen med en halvtime bedre totaltid enn Eriksen etter fire dagers dyst.
Les også vårt intervju med Stabell Eriksen om bl.a. hans tanker om rittet før start ved å klikke her.
- Dette var første gang du deltok i La Ruta - hvordan var det?
- Det var fantastisk tur gjennom et fantastisk landskap – selvsagt tøft og fysisk krevende, men også variert. Vi nordmenn blir jo veldig lett fascinert av natur som er annerledes enn vi er vant til, og det fikk vi her – da konkurranseløypa gikk opp på en vulkan i 3100 meters høyde, der vi kjørte på lavastein og sand, forteller Ole Kristian.
- Men det er mye jungel og gjørme også?
- Det også. Første dagen gikk stort sett jungel og regnskog med mye sølete forhold, mens andre dagen bød på råere klatringer enn jeg noen gang har vært med på. I Italia ville det vært 15 serpentinersvinger på en gitt strekning opp fjellsiden, her gikk fjellveien bare rett opp – som en strek! En italiener mente det måtte være fordi de lokale veibyggerne hadde regnet på hvor mye de ville spare på å droppe svingene. Det var sjukt bratt, jeg lå i 22-klinga framme og på 34-drevet bak – og skulle gjerne hatt et lettere gir!
- Hva ventet på toppen?
- Der bar det over kanten, og så stupte vi like bratt rett ned igjen, mellom unger og bikkjer og geiter og ståk, helt ned til bånn, gjerne over ei bru, og så rett opp igjen på den andre siden. Det er et slit, men samtidig så mye mer. Når du er med på slike ritt, er det en kombinasjon av oppdagelsesferd, fine møter med hyggelige folk og selvsagt tilfredsstillelse av konkurranseinstinktet.
- Hvor mange deltakere er med?
- I La Ruta i år var det ikke helt fulltegnet, det var noen få ledige plasser igjen ved start, og de har et tak på 400 deltakere – mer har de ikke logistikk til. Det blir en veldig fin atmosfære i sånne små ritt. Mindre forhold gjør at stemningen blir litt annerledes enn på de store kjempearrangementene.
- Hvordan var temperaturen underveis?
- De siste dagene var det oppe rundt 40 varmegrader på det verste! Halvveis ut i siste etappe, da vi jobbet oss ned mot den karibiske kysten, var det som å dukke ned i en pizzaovn. Helt sykt. Et parti av løypa går langs ei jernbanelinje, rett fram i fire kilometer i stekende varme, uten vind, i godt over 40 grader – da fikk jeg god tid til å regne på hvor mye jeg drakk.
- Og?
- Drøyt åtte liter drikke i løpet av etappen, kom jeg fram til. Likevel pissa jeg sennep etter målgang. Varmen var helt utrolig, men jeg lærte også litt om hva slags drikke du må holde deg unna.
- Fortell!
- Du kan se på resultatene etter første dag at jeg lå godt bak i feltet. Den dagen hadde vi utallige elvekryssinger, og de fleste var møkkabrune etter noen voldsomme regnskyll. Jeg lå i en gruppe på sju da vi kom til ei elv med vann like krystallklart som i Moldemarka. De to foran meg fylte flaskene, jeg spurte dem om dette virkelig var greit, og fylte på da de bekreftet. Et kvarter senere begynner han ene å spy.
- Ups.
- Ikke bra. Like etterpå blir nummer to helt elendig også, og da kjenner jeg plutselig at det er som å ha glødende kull i magen. Jeg fikk kramper overalt, ble helt satt ut, og måtte ta pauser hele tiden. Kom i mål som nummer 75.
- Men det ga seg åpenbart etterhvert?
- Jeg tror det som berget meg var at jeg fikk noe Alka Seltzer-liknende drikke på nest siste klatring, og kjørte i meg noe som tilsvarte et helt saltkar. Dagen etter hadde jeg gangsperre som om jeg skulle løpt to mil på asfalt før start, men jeg kjørte iskaldt, tok det sakte og rolig hele veien – og da gikk det seg til. Dag tre tok jeg inn en halvtime på lederen i de ville klatringene, og kom inn halvannet minutt bak.
- Da jeg dro fra med nesten ti minutter på siste etappe, var jobben gjort – det var utrolig kult å ta klasseseieren, etter en så elendig start. Men hele trikset var å sykle lurt, ta det jevnt, ikke stresse, spise og drikke, spise og drikke, spise og drikke. Jeg merket at de som tok i hardt fra start måtte betale dyrt mot slutten hver dag.
- Hva er premien?
- 500 dollar og gratis deltakelse neste år!
- Drar du?
- Nå skal jeg la alle inntrykkene synke inn, det var en stor opplevelse – og jeg må innrømme at det frister til gjentakelse. Vi får se. Nå er jeg bare glad for å ha fått oppleve det for første gang.
