&color2
Kort rapport fra kvaliken i årets Megavalanche: – Fytte-rakkern!! Dette er råere enn jeg hadde forestillt meg. I dagens kvalik har jeg syklet linjer jeg ikke hadde tørt uten startnummer gitt.
Og som det verker i hendene. Hele kvalik-løypa på 2000 høydemeter var en endeløs rekke med bremse-vaskebrett og svære stein. Startet i første rekke, men var litt passiv i starten. Deretter noen heldige sporvalg i et bredt svabergparti. Deretter var det bare å holde plassen i en rekke hårnåler med masse løs stein og en del rullbare 3-meters-dropp og 1-meters hopp.
800 meter slak oppover på grus gjorde at jeg forserte 5-6 plasser før løypa gikk inn på ny vaskebrett-sti nedover en grønn åsrygg. Så inn i mørke skaugen. 10cm dypt med finkorntet støv, hårnåler og vaskebrett. Passerte to og ble passert av en.
Nevnte jeg at fingrene verket. Holdt kontrollen i de siste omvendt doserte sjikanene inn til mål og fikk høre at jeg kom inn til et sted mellom 20-25 i heatet.
Det betyr at jeg kan, og må sykle finalen på søndag. Jeg var allerede pissredd i dag. Søndag blir et helvete, men sinnsykt kult likevel.
God stemning og sykler i alle kategorier. Det er bare å bestille billett til neste år.
Fikk forresten customtuning av en kompis hos Sram i går kveld. Nytt shortcage-bakgir og prototype Monarch-bakdemper som bare Wildhaber har lik av. Fett!
Jeg har lært mer på to dager, enn på de siste fem årene med stisykling.
– Nå er liksom målet nådd. Har ikke fått syklet gjennom finale-løypa ennå og i morgen er den stengt for damerittet. Får satse på en gående besiktigelse.
– Blir vel start et stykke bak på søndag så jeg får ta det som det kommer. Det viktigste er å holde seg på hjula og forsere der man kan. Å sykle tekniske brattheng usett blir skummelt, men sinnsykt moro.
