Langs hovedgaten står det parkert slanke, klassiske, ettgirede stålrammer istedenfor enorme monstertrucks. Sykkelbutikkene ligger tett i tett kun avbrutt av espressobarer og et par organiske sandwichkafeer. Ikke en junkfoodrestaurant å se i den lille landsbyen. Enhver selvrespekterende terrengsyklist får vann i munnen når Moab nevnes. Et sant sykkel-Mekka, der terrengsyklister ønskes åpenhjertig velkomne i det enorme stinettverket i nasjonalparken langs Colorado river, snarere enn å jages vekk av parkrangers.
USAs største tjuefiretimersritt, 24 hours of Moab 10-11. oktober, var for anledningen USA-mesterskap i tjuefiretimers terrengsykling. Rittet feiret 15års-jubileum og hadde i år tidenes største påmelding. Terrengsykling.no hadde kranglet seg til en plass i herrenes pro par-klasse og stilte med norsk-australsk lag, tomannstelt og kliss nye, fulldempede tjueniere fra Gary Fisher.
Løypa besto av 25 knallharde, tekniske kilometre, med bratt, teknisk klatring, superrask dosert utforkjøring, og lange støvete sletter i kronisk motvind. En fantastisk krevende løype på sandstein, en porøs bergart som etter måneder uten nedbør, kan karakteriseres som vel så mye sand som stein.
I overkant av 2500 deltakere spredt sto til en klassisk Le Mans-start kl 12 lørdag formiddag. Lars Eftang la seg ambisiøst langt frem la ut på den første runden sammen med tetfeltet på ca 15 mann. Det er definitivt stor stas å sitte langt fremme i et amerikansk mesterskap sammen med verdens beste tjuefiretimersryttere, og ufornuften tok dessverre overhånd alt for tidlig. Selv om ikke toppfarten var avskrekkende, ble det fyrt av alt for mye krutt i de lange tekniske klatringene opp til 7 km. Den San Francisco-baserte australieneren Benjamin Egger med flere solo tjuefiretimersritt på baken var uheldig og fikk en punktering på den andre runden og mistet feltet. Deretter var det meste bare sorgen.
Kaldt i ørkenen
Etter 150 km og tre runder hver ble klart som prærieluft rundt nullpunktet at en fadese var iferd med å inntreffe. Magesmerter og muskelkramper sloss om oppmerksomheten på de påfølgende rundene. Den knusktørre Utah-luften holdt særdeles dårlig på varmen, og etter solnedgang var temperaturen i fritt fall og la seg til rett over frysepunktet. I et forsøk på å restituere med mat, søvn og litt hvile, ble det kjørt 2-runder av gangen, men etter ytterligere 5 mil hver i kulda, bekmørket og sandkassa, var det meste slutt for terrengsykkels pro-lag som langt ifra følte seg som proffer, men heller nokså forkomne og amatørmessige i fosterstilling i hver sin sovepose.
En siste tvungen runde hver ble presset gjennom på morgenkvisten, og man kan virkelig se dypt inn i sjelen på solorytterne på dette tidspunktet. Lars Eftang tok igjen den amerikanske mesteren Josh Tosdado (33) fra Colorado på sisterunden, og slo av en prat. Man undres virkelig på hva som er drivkraften for slik selvpining, og etter 23 timer på sykkelen var ikke Josh riktig sikker selv heller. Det eneste han visste sikkert var at han skulle ha seg en en stor, feit cheeseburger så fort han kom seg i mål.
Mental trening
Terrengsykkel.no-laget karret seg inn til en ikke så solid 19-plass i pro-klassen, men fikk tilgjengjeld gullmedalje i lærepenge. Oksygenopptak, anaerob terskel og toppfart er virkelig sekundære krav i slike ekstreme utholdenhetsprøver. Mental innstilling og logistisk forberedelse er langt viktigere faktorer. Å stille til start uten et støtteperson som tilrettelegger ernæring, mekking og hvile er et også et definitivt handicap.
Det var meget imponerende å se så mange, ekstremt godt trente amerikanske terrengsyklister, med en så knallhard psyke, banke gjennom runde, etter runde, etter runde. I det dette skrives er ønske om gjentakelse riktignok ikke definitivt, men så smått økende hvertfall. Men tjuefiretimers konkurransesykling etter happy-go-lucky-prinsippet, gjøres aldri igjen!
