Leadville Trail100 er et av verdens tøffeste maratonritt. Starten går i Leadville i delstaten Colorado i USA som ligger omtrent 3100 moh. Deretter sykles det opp til toppen av Columbine Mountain (3852 moh). Tilsammen klatrer syklistene over 3840 høydemeter i løpet av det 104 miles (167 kilometer) lange rittet.
Leadville er ikke et vanlig maratonritt tilsvarende de vi har her i Norge. Det er mye lengre, brattere og går mye høyere enn de fleste ritt i verden. Jeg var mest spent på hvordan jeg skulle takle høyden for har aldri tidligere vært så høyt som det jeg var på rittdagen, forteller Manengen som reiste sammen med Børre Gjerdsvik. Gjerdsvik gjennomførte Norseman dagen før de to dro over Atlanteren. Og det ble en rimelig bra treningsuke for ham, med både Norsean og Leadville 100 i løpet av seks dager.
Når du kommer til Leadville er det ikke langt unna som å ri inn i en cowboy-by. Tror ikke så mye har forandret seg siden det var “Gold-rush”, skriver Lars Ragnar Manengen på bloggen sin.
Godt forberedt
Leadville 100 er ekstremt hardt, og det gjelder å være best mulig forberedt.
- Jeg hadde prøvd å finne ut så mye som mulig om løypen. Etter å ha sett filmen Race across the sky“ fikk jeg ganske godt inntrykk av løypen. Jeg skjønte at det ikke var den mest tekniske løypen, men man trengte demper og utveksling man kunne sykle bratte bakker med, forteller norgesmesteren i maraton.
Leadville 100 går stort sett over 3000 moh og rytterne startet klokken 06.30. Da kunne de være kaldt, og syklistene måtte være forberedt på både kaldt og vått vær.
- Men vi som er vant med Birken-vær takler vel det meste.
Lars Ragnar landet i Denver mandag 6. august, og på bloggen hans kan du lese mer om hva han gjorde i dagens før rittet.
- Jeg hadde kontroll
Da lørdagen kom, var beina gode og Manengen forteller at han stile til start till før klokken 06:00, men da stod han allerede bakerst i sin startgruppe. Og kunne like gjerne ha kommet like før start.
- Jeg stod i gruppe to, så var litt usikker på hvor lett det ville bli å komme seg fram før vi begynte på dagens første klatring. Ut fra start går det jevnt nedover så det går veldig fort, men kom meg lett fram og satt på bakhjulet til Lakata inn i første bakken. Jeg hadde bestemt meg for å kjøre i mitt eget tempo opp denne bakken, skulle ikke tette noen luker for ikke å kjøre meg stiv. Dette gikk veldig bra, jeg kjørte jevnt og lå bare noen sekunder bak Lakata og Sauser. Jeg havnet i gruppe to, og vi kjørte bra sammen. Jeg følte at jeg hadde kontroll på høyden og tempoet inn i neste bakke. Opp til dagens andre klatring, Sugarloaf-pass, ble det litt strekk i gruppen min og stort sett alle mann kjørte sitt eget tempo. Jeg visste jeg kunne gi de andre noen meter, for kunne hente en god del ned Powerline, som er en rask utforkjøring med en god del stein og en del steder der det er blitt dype renner etter vann.
Måtte snu
- Da vi kom ned på de første flatene etter Powerline var jeg litt alene, men teten var bare 20 sekunder foran. Jeg ville ikke klemme ut for mye saft av beina så valgte å vente på de som kom bak. Vi ble etterhvert vist inn til høyre der løypa hadde gått i fjor. Vi så jo at teten kjørte der så vi fulgte etter, men etter en god stund så ble det stopp og vi måtte snu.
I etterkant av rittet var ikke arrangørene sikre på om det var markeringene i løypen som var feil, eller om noen ønsket å sabotere rittet med vilje. Dermed syklet hele tetgurppen feil, og mulighetene for å sette ny løyperekord var utenfor rekkevidde. Feiltakelsen var utrolig kjedelig for alle det gikk utover:
- Det var fryktelig kjedelig for min del fordi jeg lå sammen med en god gruppe jeg virkelig var klar for å presse på i, forteller 31-åringen.
- Det var syklister i gruppene bak Manengen som også hadde blitt vist feil, og som hadde funnet ut at det var lettvint å heller ta en snarvei over et gjerde og over en elv. Men tetgruppen valgte å kjøre helt tilbake og inn på en riktige løypen. Dermed tapte den norske maratonspesialisten minst 15 minutter i forhold til mange av konkurrentene.
Det ble litt tungt å motivere seg til å kjøre fort, men jeg måtte jo komme meg til mål, skriver Manengen. Etterhvert fikk han likevel opp dampen og kom seg til Twin Lakes aid station.
Feid ned
- Noen ryttere var ikke like trygge på sykkelen, så en jeg tok igjen her klarte å kjøre meg rett ned.
Dette var en dårlig start på den lengste klatringen. Lillehammerrytteren forteller at han ble litt stiv her og der. Men han måtte jo bare fortsette.
- Opp til Columbine Mine, der løypen snur og rytterne er halvveis, var det bare å begynne og presse på å satse på at jeg klarte å holde trøkket oppe.
3850 meter over havet
Leadville 100s høyeste punkt ligger hele 3850 meter over havet. Dette er en høyde de færreste er vant til, og for mange kan det by på store utfordringer når luften blir så tynn. Men Manengen taklet de ekstreme forholdene godt, selv om det, etter hans målestokk, ikke gikk fort.
- Nedkjøringen er veldig spesiell, for du møter alle andre som er på vei oppover. Det er ganske spennende når man kommer i 60-70 km/t. Jeg kom meg trygt ned, og da var det bare 40 miles igjen. Det var bare å tråkke på, se framover og prøve å psyke seg opp til klatringen opp Powerline på vei hjem.
- Det var ikke mye spurt over mål
Etter å ha kjørt sammen med en litt svakere gruppe i motvinden tilbake mot Leadville, gledet Manengen seg til å komme inn i bakkene. Der slapp han å være avhengig av andre.
- Opp Powerline fant jeg ut at det var lettere å løpe enn å sykle, men kastet meg på sykkelen mot toppen og kjørte jevnt opp resten av bakken, skriver han.
Derfra til mål kjørte han mye alene. Og i likhet med de andre rytterne tenkte han mest på én ting: å komme meg i mål.
- Opp Boulevard kunne jeg høre speakeren annonsere at de foran meg kom i mål. Men klatringen tok jo aldri slutt, og de siste fem minuttene inn mot mål gikk jeg tom. Det var ikke mye sprut da jeg trillet over den røde løperen inn til mål.
Imponerende resultat
Lars Ragnar Manegen syklet inn til en sterk 18.-plass i det tøffe maratonrittet, og i aldersklassen 30-39 ble han nummer to. Lillehammer-rytteren var 43 minutter og 21 sekunder bak vinneren. Dette lover godt med tanke på at han skal være med og representere Norge i VM i maraton i Frankrike senere i høst.
Vant tross ekstrasløyfe
De fire første rytterne over målstreken i Leadville, hadde alle vært med i gruppen som kjørte feil. Mest krefter hadde verdensmesteren i maraton fra 2010 Alban Lakata fra Topeak Ergon. Østerrikeren kom i mål på tiden 6:32:23. Han var 2 minutter og 27 sekunder foran den regjerende verdensmesteren i maraton, Christoph Sauser, som ble nummer to. Amerikaneren Jeremiah Bishop fra Cannondale sikret seg den siste pallplassen 9 minutter og 36 sekunder bak vinneren.
Fire seiere på rad
Blant jentene tok Rebecca Rusch sin fjerde strake seier i det knallharde maratonrittet. Verdensmesteren fra 2010 slo den gamle rekorden med to minutter, og hun i mål var hun ikke mer enn 55 minutter og 43 sekunder bak vinneren i herreklassen. Amerikanske Sally Bigham fra Topeak Ergon åpnet friskt, men sammen med en gruppe menn syklet også hun feil. Da hun kom tilbake i riktig løype, lå hun som nummer fire. Men den britiske jenten ga ikke opp, og syklet tilslutt inn som den nest beste jenten 6 minutter og 29 sekunder bak Rusch. Pua Mata fra ShoAir Specialized ble nummer tre.
