Akkurat der hvor grensen mellom Nevada og California gjør en knekk, ligger Lake Tahoe, en billedskjønn innsjø i fjellkjeden Sierra Nevada. Området rundt innsjøen er flittig brukt av Californiere og Nevadaere (eller hva de nå heter på den siden av fjellene), sommer som vinter.
Som en følge av dette, er noe av billedskjønnheten dempet med det som dessverre hører med i flittig brukte utmarksområder - hoteller, skiheiser, restauranter, barer og nattklubber, men det er fremdeles uendelige muligheter for godt, gammeldags friluftsliv.
På Nevada-siden ligger også, for de som er interessert i denslags, kasinoene på rekke og rad som parringssyke påfugler med utspilte halefjær i alle tilgjengelige neonlysrør-nyanser – ventende på en kort og hektisk affære med lommepengene dine. Ikke akkurat Las Vegas, men mulighetene for å bli kvitt overflødig reisevaluta er absolutt til stede.
Grei nok natur
For en som ikke er så godt vant med storslagen natur på alle gatehjørner som vi er hjemme i Norge, er Lake Tahoe som å komme til himmelen. For en nordmann, er det nesten som å komme tilbake til hjemlandet, og bevare meg vel er landskapet flott, men det er ikke noe som en middels Vestlandsfjord ikke kan banke solid ned i støvleskaftene.
Frisk, men tynn luft
Furuskogene og terrenget ellers minner mye om det vi har på Østlandet i Norge, men i det du legger kjedet på den minste ringen for å gi deg den første bakken i kast, er det med en gang noe som ikke stemmer. Plutselig er det som om lufta holder 15 prosent oksygen i stedet for de foreskrevne 21, og det føles som om hvert pedaltråkk pumper et par liter melkesyre inn i hvert lår - minst.
Heldigvis avtar blåfargen i ansiktet etter hvert som en lærer seg å ta det litt med ro, og etter noen dager med akklimatisering kan du sykle som vanlig uten å se ut som en oppfisket uer i hver motbakke. Selve overflaten på Lake Tahoe ligger omtrent 1.900 meter over havet, og det høyeste punktet du kan nå på sykkel ligger på snaue 3 000. Så langt oppe begynner skogen å bli nokså glissen, men nede i høyde med Galdhøpiggen forvirres man lett av den tette, frodige barskogen.
Sykkelforhold i verdensklasse
Nok generelt visvas – la oss ta for oss terrengsyklingen: Området rundt den knallblå innsjøen rangerer høyt i USA- og verdensmålestokk, helt på høyde med Moab i Utah og Arizonas Sedona.
For en terrengsyklist har denne plassen alt – knallvær gjennom hele sykkelsesongen, fantastisk utsikt, fysiske utfordringer så det holder, og selvfølgelig det som får siklet til å sige nedover sykkeltrøya i bøttevis – mil på mil med steinete, svingete singletrack som egner seg perfekt for sykling.
Jeg har bare vært der én gang, under MTBRs Tahoe Gathering sommeren 2002, men hadde jeg hatt tid – og mulighet - skulle jeg gjerne bodd der oppe hele sommeren, eller ihvertfall fra 1. juli, når snøen forsvinner i høyden til den kommer igjen en gang i oktober.
Mine erfaringer
Mitt opphold varte i tre dager, men jeg kastet ikke bort tiden. Innen det var tid for å vende nesa hjem til Silicon Valley hadde vi syklet over 130 km på tildels svært krevende singletrack. Konklusjon: Stort bedre enn dette blir det antakelig ikke.
Det som er så fantastisk med stiene rundt Lake Tahoe, er at man i det ene øyblikket navigerer tekniske partier der en såvidt makter å holde gårsdagens middag fra å ende i sykkelbuksa, for i det neste å klatre opp heftige, steinete motbakker, der en såvidt makter å holde dagens frokost fra å spyles over forhjulet. Men det beste er de jevnlige anledningene til å slippe seg løs i høy hastighet og ”svisj-svisj” finne rytmen i doserte svinger, nesten a là dual slalom gjennom furuskogen.
Perfekte stier
Stiene i Lake Tahoe bærer preg av at de trafikkeres på sykkel – men på en god måte. I de raske partiene har syklistene flyttet såpass mye av den løse jordbunnen slik at alle svinger har god dosering – som om de var bygget for sykling.
Her trenger du nesten ikke å bruke bremsene, bare lene deg tilstrekkelig innover i svingen og kjenne G-kreftene presse nyrer og tarmer godt ned i bekkenet et kort øyblikk før du skyter ut av svingen og dundrer inn i den neste akkurat idet du har rukket å kaste tyngdepunktet over til den motsatte siden.
Hvis ansiktet ditt stivner i et permanent, fett glis for resten av livet, ikke skyld på meg. Ikke bedre enn sex - men en god nummer to, sier nå jeg. Jeg har mine gode, egoistiske grunner til ikke å ha noen bilder av disse stipartiene. Mitt til vanlig sterke instinkt; stoppe og å ta bilder av ting som er bra, druknet fullstendig i ekstasen.
Hvordan komme seg dit?
Enkleste flyplass er helt klart San Francisco, som kan nås på utallige måter fra Norge. Det tar rundt 4 – 4 ½ time å kjøre til Lake Tahoe herfra, hvis du ikke treffer fredagsrushet. I så fall; legg til femti prosent, minst. Avhengig om du skal til sørenden eller nordenden, kjører du henholdsvis Highway 50 eller HIghway 80 for å komme dit. Kjøp et godt veikart, og bruk Internett-tjenester som MapQuest for å finne fram.
Overnatting
Hotellprisene i Lake Tahoe er lavere om sommeren enn om vinteren, men det er også muligheter for å leie hytter, eller campingplass dersom man orker å drasse med alt utstyret på flyet. Vær oppmerksom på at praksisen med å slå opp telt hvor som helst, som vi gjør i Norge, er ulovlig mange steder - og av den grunn fungerer tildels dårlig i USA. Nettsiden www.tahoeadventuresports.com er et godt utgangspunkt for planlegging av en komplett tur. Bestill i god tid - det vil si flere måneder i forveien.
Når?
Juli er aller best. Da har all snøen smeltet og støvplagen er fremdeles moderat. Lake Tahoe får mesteparten av nedbøren i form av snø om vinteren, så på slutten av sommeren er mange av stiene dekket av et 30 cm tykt lag pudder som gjør det fryktelig plagsomt å ikke kjøre først nedover bakkene. Den eneste trøsten må være at går en over styret, er landingen myk.
Stier
Lake Tahoe har mye sykling å by på. Hele innsjøen omkranses av stien Tahoe Rim TrailKlikk her for å se bildene.Etter at du nesten har gjort i buksa på toppen, går Toads plutselig over til å bli en helt annen sti. Nå er det tid for å ta fram Jedi-ridder instinktet, for den nederste delen går fort! Toads er nemlig åpen for motorsykler, og bakhjulene til våre motoriserte venner har spadd opp høye doseringer som innbyr til vanvittige hastigheter. I tillegg er det mengder av små hopp og andre artige lekeapparater langs sidene av stien, som du kan ta med deg i farten. Her er det bare å slippe på og ikke la seg affisere av at sykkelkomputeren blafrer med sifre på femtitallet mens solide furutrær passerer farlig nær styret på begge sider! May The Force be with you...TRT tur-retur Spooner Lake – Kingsbury GradeDenne delen av TRT kan sykles 99%, og har stor variasjon i terreng - samt veldig mye fin utsikt. Turen er omlag 20 km hver vei og rundt 1.100 høydemeter til sammen. Stien er ikke veldig teknisk eller veldig rask, men sånn medium på begge fronter. Hvis du har shuttle-muligheter og bare sykler én vei, pass på å starte ved Spooner Lake. Nedkjøringen til Kingsbury Grade er veldig artig.Armstrong Pass og Freel PeakDisse kan kombineres med Toads dersom du er i god form og har god tid – begge deler er påkrevd. Dersom du oppfyller disse kravene, og skaffer et godt kart, kan du prøve turen som tre av oss gjorde under MTBRs gathering. La meg bare advare igjen om at dette er en veldig tøff tur. Jeg trener ca 500 timer i året og regner meg som klatrespesialist – likevel var dette mer enn tøft nok for meg: Slik finner du fram:Parkér bilen ved Department of Agricultures inspeksjonsstasjon på Hwy 50. Sykle sørover og ta av til venstre på noen småveier til du kommer til Christmas Valley Trail. Klatre denne opp til TRT, men ta den lille avstikkeren inn til Round Lake. Ta TRT nordover til Hwy 89, sykle over Armstrong Pass og helt opp til Freel Pass (3 000 moh). Snu her og sykle tilbake over Armstrong Pass og ta Mr. Toads ned fra fjellet. Herfra er det en kort asfalttur tilbake til bilen. Turen er totalt 73 km og jeg garanterer at effekten av over to tusen høydemetre vil sitte i låra til en stund utpå kvelden.NordendenDet er mange fine stier i dette området også, men jeg husker ikke navnet på noen av de vi syklet. Det er problemet når du guides av kjentfolk – du glemmer å tenke på hvor du er og bare nyter opplevelsen. Her oppe finner du Northstar, et sommeråpent skianlegg, og noe som enhver gravitasjonsrytter bør ha med seg. Ved Northstar går heisene hele dagen, og området byr på utforkjøringer i alle vanskelighetsgrader. Dersom du føler deg som en av de tøffe gutta, kjør ned Sticks ’n Stones eller Karpiel for å få en bekreftelse om så faktisk er tilfelle...Til sluttDette er bare en liten smakebit på alt det som Lake Tahoe har å by på. I tillegg er det andre ting i nærheten, som Hole in the Ground, som skal være veldig bra. Den har jeg ikke prøvd, men derimot har jeg vært i Downieville, som ligger et par timers kjøring nordover fra Lake Tahoe. Jeg har lovet redaktør Geir Anders at det blir neste reportasje fra denne kanten av kloden.
