Tekst: Jørn Almberg
Det er søndag formiddag, sola skinner, jeg har sykkelen klar, og bak meg har jeg et dansk nettverk med tørre morostier av en annen verden. Likevel er Stein Vegar Larsen og jeg enige om en ting: vi skal ikke sykle nå hvis vi ikke må. En kjapp sjekk av live-resultatene i arrangørteltet viser imidlertid at den seige svensken fra "Mera Lera" ypper rett bak oss på lista, etter at han har fått farten skikkelig opp på sin siste runde.
Sola steiker gjennom teltduken ned på de støle nakkene til to slitne nordmenn på guttetur til Danmark, som etter nærmere 21 timer med effektiv sykkeltid bare kikker på hverandre og nikker: her er det bare å kaste seg på sykkelen. Svensken skal jaggu få kamp til døra om den fjerdeplassen!
Bakgrunnen
Vi går ett år tilbake. Morgenen etter Nordic24 i juni 07, hvor vi begge debuterte som 24-timersryttere, ble vi over frokosten enige om at dette var noe vi måtte gjøre igjen. Først og fremst fordi det var en utrolig morsom opplevelse, men også fordi vi satt med så mange erfaringer etter debuten, som vi ville utnytte i en ny deltakelse. Så når vi står på startstreken i år, har vi til forskjell fra sist rustet oss med egen proff mekaniker (Kristoffer Kippernes); vi har en konkret plan for par-samarbeidet i løypa, samt en klarere strategi på hvordan vi skulle håndtere nattens utfordringer. I tillegg har vi med pappa Larsen som sportssjef og ernæringsansvarlig, og et lass med bremseklosser, klok av skade fra i fjor da vi gikk tom for brems.
Klokka nærmer seg 12 på lørdag, og arrangøren spiller symbolsk nok grannelandets "Final Countdown" på høyttalerne. Stemninga er veldig fin på start, og deltakere smiler og ønsker hverandre lykke til. Ingen grunn til å bruke energi på å stresse nå; det er et døgn til arrangørene finner fram Europe-plata igjen.
Pang! I LeMans-starten (400 meter løping fram til syklene) henger vi godt med, og ser bare lagdeltakere rundt oss når vi kommer på syklene.
Løypa bærer rett til skogs, og mange krappe svinger og korte bratte kneiker både opp og ned gjør at konsentrasjonen må rettes både mot underlag og andre ryttere, hele tiden. Inntrykkene strømmer på, og det er en nesten utenomkroppslig opplevelse å kunne flyte fram på de lekne stiene, mens beina nesten må bremses på grunn av alt overskuddet etter to uker med svært lite trening. Likevel fyker pulsen raskt over 80% av maks i de bratte kneikene, og vi lover hverandre jevnlig at nå skal vi gire ned et trinn, uten at det skjer. I en av de tidlige kneikene blir vi passert av Per Andreas fra det norske firemannslaget. Han er tydelig på vei oppover i feltet, og vi heier han videre opp bakken.
Vi har siden i vinter hatt ei hovedmålsetting om å sykle sammen lengst mulig under Nordic24, Stein Vegar og jeg. Startlista for i år viste at konkurransen ble mye tøffere enn den var i fjor, men vi har likevel også et mål om å greie henholdsvis topp 10 (Stein Vegar) og topp 6 (Jørn). Viktigst av alt er imidlertid å sykle med nok marginer, slik at vi unngår velt og eventuelt skader. Helsa først!
Sjøl om vi føler vi har gode marginer på innbremsinger og svinghastighet de første timene og rundene, føler vi at vi henger bra med de nærmeste konkurrentene i de tekniske partiene. Fulldemperne våre fungerer bra, og vi vurderer ikke bytte til de litt lettere hardtailene som står klar i depoet, før vi må.
En australier som også sykler i soloklassen kommer opp bakfra, og vi blir liggende som en trio og prate i en halvtimes tid før vi lar han sige fra oss. Det er 20 timer igjen, og vi lar det ikke gå for mye prestisje i hva tida blir på femte runde. Går dette som vi håper, har vi minst 15 runder igjen å fordele kreftene på.
Sykkelbytte
Etter sjette runding og nesten 4,5 timer bytter vi sykkel for å la fulldemperen få en sjekk og oppsmøring av Kristoffer. I depoet får vi høre at vi ligger på 6. plass, noe vi syns er oppløftende. Vi syns begge at det har gått helt av seg selv så langt, og legger ut på runde sju med en god følelse. Vi finner fort ut at vi vil tilbake til fulldemperne når de er klare, og kommer til å sykle så mye som mulig på dem resten av løpet. Vi sykler like raskt med hardtailene, men det er mindre komfortabelt når det er så mye ujevnt underlag. Stein Vegar får også litt teknisk plunder med kranglete giring, og et kjede som kiler seg fast innenfor kassetten.
Kveldssola blir tidvis erstatta av skikkelige regnbyger, noe som vekker utrivelige assosiasjoner til forrige års historiske regnvær med 36 millimeter på de seks første timene. Nå har vi imidlertid kommet godt inn i par-samarbeidet. Vi har delt runden i tre del-etapper, og drar en etappe hver. Slik maler vi på videre utover kvelden.
Etter ti runder har klokka passert åtte på kvelden, og vi går i restaurant-teltet for en ti minutters middag. På denne tida har de to raskeste solorytterne passert oss med to runder! Vi måper over den vanvittige farten de holder. Greit at Allan Carlsen og Lars Eghoff er gode, men hvor lenge kan de holde i det tempoet? Vi konsentrerer oss om kylling og pasta, og konstaterer at en tredjedel er unnagjort.
Vi tar en ny runde på hardtail, mens Kristoffer monterer lys på fulldemperne. En god del av sti-partiene går i tett bøkeskog, og det har allerede blitt skikkelig mørkt noen steder. Det er derfor godt å komme inn til ny runding og få byttet til sykkel og hjelm med godt lys før vi drar ut på den tolvte runden. Like festlig er det ikke at regnbygene fortsetter å komme med jevne mellomrom og økende styrke. I noen deler av løypa begynner føret å minne faretruende om fjorårets gjørmebad: i et par bakker må vi nå trille sykkelen, mens den klebrige gjørma fester seg til dekkene og bremser mot gaffelbrua.
Natta kommer
Rundene kommer ikke like lett lenger; lettkjøpte rundetider rundt 50 minutter økes nå med et kvarter. Både Stein Vegar og jeg har nok fjorårets tunge natt, med rundetider som på det verste var langt over halvannnen time, lurende i bakhodet nå. Vi snakker imidlertid minimalt om den sida av saken, men forsikrer derimot hverandre om at det tunge føret helt sikkert er minst like tungt for de andre. Det er nå, i de tunge mørke timene, at par-taktikken virkelig skal komme oss til gode: Dårlige vitser, usaklige kommentarer og i det hele tatt verbale funderinger som ikke egner seg på trykk, slenges lettsindig mellom to slitne nordmenn blant regnvåte danske bøketrær.
I perioder blir det stille fra en av kantene, og da blir hengehodet sendt fram for å sykle foran. Dette var avtalt på forhånd: har man en down, får man sykle i front, i stedet for å henge bak og kanskje slite med tempoet til den for øyeblikket litt sprekere kameraten som ligger foran. Noe har vi da lært av å ha henholdsvis tre og fire unger: enkle sjeler på tur i skogen fungerer best om de får ligge foran i feltet. Blir de liggende etter blir det mye mer sutring!
Vi har passert midnatt, og er dermed halvveis. Regnbygene fortsetter, og jeg vil ha værprognoser. Olav, som dessverre måtte gi seg på ettermiddagen etter å ha skadet seg i en velt, kan fortelle meg akkurat det jeg ønsker å høre ved neste vending: det meldes om oppholdsvær, og dermed håp om at løypa tørker opp ut over natta! Jeg begynner å lufte muligheten for en time pause til Stein Vegar, og bestemmer meg etter hvert for å stoppe etter runde 14, som er tredje runde med lykt.
Vi er gjennomvåte nå, temperaturen har sunket, og vi blir gjennomfrosne så snart vi stopper. Planen er derfor å gå rett i dusjen, få på tørre klær, og få en halvtime i soveposen før jeg tar fatt på de siste ni timene med tørt på kroppen, og forhåpentligvis tørrere løype. Stein Vegar blir med på stoppen.
Nå er vi ganske virrete, og Kristoffer og Sverre (far til Stein Vegar) er veldig gode å ha til å ta vare på sykler og lys og mat og frosne trøtte gutter. Dusjen er god, og soveposen er enda bedre. Jeg ligger og prøver å skru av bryteren mellom ørene, og plutselig blir jeg vekt av Sverre. Jeg har sovet i et kvarter, klokka er 2:30, og jeg ber om et kvarter til og får det. Stein Vegar sier også ja takk til det ekstra kvarteret.
Klokka er 2:45, og det er på med rene tørre sykkelklær, og ut i kulden og mørket for å spise nye runder. Det har ikke regna siden vi gikk inn, og stjernehimmelen lover godt for fortsettelsen. Samtidig er det kaldt å begynne å sykle med en urven kropp i en temperatur på fem grader midt på natta. Stein Vegar har vært påpasselig med å smøre sykkelbuksa fra start, mens undertegnede har satset på ”naturell”.
Første halvtimen etter pausen tyder på at kremen kan ha vært lurt, siden jeg knapt er nedpå setet i denne perioden. Det går derfor ganske pent, men så blir det bedre,og vi er i gang igjen. Når vi kommer til ny runding begynner det å lysne såvidt i horisonten, noe som er utrolig motiverende, og vi dropper hjelmlyset. Vi beholder styrelykta en runde til, til ære for de mørke partiene inne i skogen. Neste delmål blir å droppe styrelykta, kanskje kan vi skru den av allerede ved neste vending!
Nå er det utrolig stemningsfullt ute på runden; fuglesangen øker i volum og omfang; vi ser konturene i landskapet igjen, og rundt på alle kanter hører vi lyd av nedbremsing med våte bremseskiver, supplert med ildflueaktig lys fra lykte-utstyrte sykkelryttere, alle med en ny dag i sikte. Selv om dette unektelig ser stadig lysere og lysere ut (også bokstavelig), holder vi tunga rett i munnen, og beina godt planta på jorda, med seks timer igjen.
Det var nemlig på denne tida vi krølla det til i fjor. I år er mål klokka 12, ikke før!
Ny runding, og av med styrelykt. Nå kryper rundetidene ned mot timen igjen, i takt med lettere utstyr og tørrere løype. Våre folk forteller at vi ligger på femteplass, og det vises tydelig på dem at de syns det for øyeblikket gode resultatet er like morsomt som vi sjøl gjør. Allan Carlsen og Lars Eghoff, de to som jagde hverandre i starten, har begge for lengst gitt seg. (Det morderiske åpningstempoet deres skyldtes antakelig at de aldri hadde til hensikt å kjøre i 24 timer.?)
Vi holder fortsatt stimen godt, men begge har vi våre stadig kraftigere downperioder hvor vi sendes i front, og praten avtar. Behovet for energi-gel veies stadig opp mot hva magen er villig til å ta i mot, og for meg er det stadig brødskivene til Sverre, samt de hjemmebakte energibarene som er favorittene. Stein Vegar kicker derimot bra på protein-shaker med melk, så her gjelder det å lytte til sin egen kropp og finne ut hva som funker for en selv.
Vi spiser nye runder utover morgenen, og vi når et uuttalt mål på 20 runder drøyt klokka 10. Nå er vi egentlig veldig fornøyd. Vi syns i grunn vi har sykla nok, og det frister mest med en dusj. Vi setter derfor fra oss syklene og rusler i arrangørteltet, med håp om at det ikke vil spille inn på resultatet om vi gir oss nå. Det er da denne svensken fra "Mera Lera" dukker opp, rett bak oss på lista. Det viser seg at han er bare noen få minutter bak oss i løypa. Stein Vegar og jeg kikker på hverandre, trekker på skuldrene og går rett i depoet. Det var nok for tidlig på formiddagen til å ta kveld enda.
Nå er det tid for raske karbohydrater, og raske beskjeder til Kristoffer i depot. Og i det vi står i depoet, triller svensken forbi på sin 29-er. Vi har sett han før, ute i skogen. Nå er han foran oss. Vi gjør oss ferdig med spisinga, kaster nedpå en Red Bull og triller ut på ny runde. På vei ut ser vi at svensken er innom sitt depot-telt. Nå er vi oppe på fjerde igjen.
Hei, dette er jo spennende! Etter et par rolige minutter, setter Stein Vegar i front opp farten, og vi kjører raskere enn vi har gjort de siste 12 timene. Vi skjønner at vi må ta to runder til, og så passere målstreken før svensken for å være sikret fjerdeplassen.
Jeg syns det går fort, og ber Stein Vegar roe ned fordi jeg er redd jeg ikke vil holde to runder i den farten han har satt opp. Nå er det jeg som henger med hodet, og blir dermed etter hvert dytta i front. På hver bakketopp kikker vi bakover etter den gul-blå trøya til svensken, men ser ingen ting til han.
Vi sykler runden på godt under timen, og får likevel beskjed om at han de tror er vår konkurrent nå ligger bare to minutter bak oss!
Bekreftelsen
Siden vi nå har sykla så mye raskere enn han har gjort tidligere, har vi litt vanskelig for å tro dette, men tar ingen sjanser og drar ut på det som helt sikkert blir siste runde, uansett. Nå er det min tur til å være sterk, mens Stein Vegar sliter mer. De siste timene har formen vår vært som to sinuskurver i motfase, ganske besnærende. Vi avslutter med en ny rimelig rask runde, og før den siste fire kilometers sløyfa på runden får vi kontrabeskjed på den forrige sekunderingen: det viser seg at vi egentlig hadde kjørt fra svensken med et kvarter på nest siste runde, og tok med det antakelig motet fra ham siden han ga seg etter den runden!
Dermed kan vi endelig roe ned, og bruker de siste fire kilometrene av det som er vårt andre, og kanskje siste, 24-timersritt, til å starte oppsummeringa av det som har vært en utrolig flott sykkeltur.
I det vi svinger ut av skogen og ned mot stadion, utbryter Stein Vegar "jeg æ'kke bedre enn detta". Den kan gjelde også for meg. Og jeg kan også legge til: "det bli'kke bedre enn detta". Javisst er det tøft til tider. Javisst blir du sår både her og der, og rimelig stiv og støl i noen dager etterpå også. Det kommer også til å ta ei stund før jeg vurderer ei intervalløkt. Men opplevelsen går utenpå alt jeg har opplevd med startnummer på en sykkel. Så hvis du kaller deg terrengsyklist, er et 24-timersritt av dette kaliberet noe du absolutt bør vurdere å få med deg i løpet av karrieren.
