– Jeg gir jo ikke bort gullet

–I Birken var du aktivt med helt til godt forbi Kvarstad. Men så skjedde det noe ganske plutselig, hva var det? 

– Da vi kom til Rosinbakken begynte jeg å kjenne at det skulle holde hardt å henge med så veldig mye lenger med den farten vi holdt. Og de andre i teten satte opp tempoet der, da fikk jeg så krampe at jeg ikke kunne gjøre noe annet enn å sitte. De fikk en luke med en gang, og jeg kjente at jeg bare måtte sykle mitt eget tempo. 

– Du kom alene til mål, drøyt seks og et halvt minutt bak vinneren og halvannet minutt foran røkla. Hvordan var turen etter at du måtte slippe teten? Vurderte du aldri å slippe deg ned til feltet for å få en mer behagelig reise? 

– Jeg visste at hvis jeg ble tatt igjen av den store gruppa som jaget bak, så var det flere der som hadde fått en billigere reise enn meg, og jeg ville komme så langt opp på resultatlista som mulig sammenlagt. Målet var å komme blant topp ti totalt, og det var motivasjonen til å holde unna for de som kom bak.

– Du har dominert juniorklassen i to år. Neste år er du senior, hvordan tror du overgangen blir? 

– Det blir garantert en overgang. Det blir lengre ritt, flere runder, raskere rundetider og tøffere konkurranse. Men du får en bedre ide om hvordan du ligger an når du kjemper mot alle de beste i seniorklassen. Det har vært jevnt og høyt nivå i toppen i seniorklassen de siste årene, så det blir nok tøft å hevde seg helt der oppe første sesongen. Men jeg føler at jeg har så godt utgangspunkt som mulig. Jeg bor på Lillehammer og går på NTG. Der har vi et veldig godt miljø med mange gode utøvere som alle vil bli best, og vi pusher hverandre på trening hele tiden. Det er avgjørende for meg, og det hadde vært veldig vanskelig å få den utviklingen hvis jeg skulle trene på egenhånd.

Se også: De dramatiske bildene fra Ultrabirkens tiårsjubileum