Kartet mitt viste ”Steep hiking trail, randonnée” i nærheten, og den måtte utforskes. For å komme seg ut av Las Américas må mange turistmaskiner og ringveier forseres. Nærmere bestemt vestover langs kysten til Costa Adeje, La Caleta, opp forbi golfbanen mot Adeje, så nordvestover til avkjøringen til Taucho.
Utbyggingen er enorm, og det er lastebiler og gravemaskiner hvor enn du drar langs Teneriffes kyst. I høylandet, derimot, lever folk som de har gjort en stund. De gjeter sauene sine og pusser hundene sine på nysgjerrige sykkelturister. Mer om det senere…
Til passets munn
Taucho ligger på ca 1000 moh, og nåes gjennom å forsere en hel del serpentiner på god asfalt. Underveis er det mange hus langs veien med hunder som kjeder seg eller er hjemme alene. De bjeffer nesten vettet av seg i inngjæringene sine og jeg gliser til dem under solbrillene så de skal tro jeg er skikkelig farlig…
Ved Taucho tar man av inn på en grusvei mellom åkerlapper og vinranker før man tar inn på en sti inn i en liten canyon frem til La Boca del Paso, passets munn. Turen opp hit er ca 25 km, og tar ca to timer.
Her oppe ved åskammen er det fin utsikt ned mot sørkysten mellom stupbratte klipper og furukledde åser.
Paraglidere tar av i nærheten og flyr ned mot havet når de blir tissetrengte… Det er god oppdrift og de må bare passe på å ikke fly inn i skyene som henger over oss i rundt 1200 meters høyde.
På lavasti
Stien går på lavastein og - grus oppover. Den er ikke spesielt krevende, men turen så langt har satt sine spor. En annen vanskelighetsfaktor er kaktus langs stien, som for all del ikke må sneie borti hjulene eller leggen.
Stien går videre opp til ca 1200 meters høyde inne i skogen, holder høyden og tar deg inn og ut av små dalsøkk.
Etter ca 7 km på sti åpenbarer det seg en fantastisk utsikt ned i slukten. Stien er lett teknisk på kanten av stupet, og gamle råd om å se dit du vil, ikke se dit du ikke vil, kommer til nytte.
Jeg møter et spansk par på vei ut av det dypeste dalsøkket, og gjør mitt beste for å holde meg på sykkelen ned gjennom noen trange hårnålssvinger mens de ser på. De må jo få inntrykket av at jeg har syklet alt sammen…
Noen steder er myk stein erodert bort, og bobbaneaktige renner som denne står igjen som autovern på kanten av slukten.
1,5 km senere kommer jeg til utkikkspunktet ved Ifonche. I det fjerne er sørkysten med turismagnetene Los Cristianos og Las Américas.
Utsikt ned i Barranco del Inferno, eller Helvetesslukten. Det er 400 meter fritt fall ned i bunnen hvis du tar tilstrekkelig sats.
Lunsj med Los Locos
Det er tid for en café con leche og aqua minerale sin gas på den lokale kafeen Rifugio El Dornajo. Restene etter 20 års familieliv med bildeler, båthengere, trimsykler og leketøy i plast ligger strødd rundt. Hvis man legger godviljen til, ser det hele litt performanceaktig ut. Jeg betaler for drikkevarene og legger ut på sjarmøretappen, en sammenhengende utforkjøring på ”steep hiking trail” som skal ta meg tilbake til stranden. Etter litt prøving og feiling, legger jeg av gårde i fint driv på en asfaltert tilkjøringsvei forbi jegerens hus mellom to fjellknauser.
In a dangerous place
Der er da det skjer. Hundeglammet stiger i styrke til en unison snerring fra seks løse hunder i assortert størrelse og udefinert rase. Jeg forsøker å fortsette, men de frådende, glefsende beistene gjør det klart at det ikke kommer på tale å passere huset.
Dyrene er pågående nå, og jeg blir helt kald. Jeg er virkelig ”in a dangerous place”. Jeg går av sykkelen, og holder den foran meg på tvers for å skape avstand til dem. Jeg går langsomt oppover tilbake der jeg kom fra, og prøver å passe på at ingen faller meg i ryggen. Det lykkes delvis. Jeg prøver lukke åpningen i ryggen ved å gå nærmere en jordvoll ved veikanten. Heldigvis springer ingen hunder opp på vollen. De frådende djevlene gir seg ikke, men jeg er tilbake på en slette. Det farligste øyeblikket er kommet. Jeg vrenger sykkelen rundt, hopper på og satser på ikke å bli bitt. Jeg rister av meg hundene, men to standhaftige dyr følger meg i klatringene, Pulsen nærmer seg 190, syra står i beina og hodet etter 3,5 timer på sykkelen, men etter ca 500 meter slipper den siste hunden. Jeg er berget.
Litt satt ut, men fortsatt oppsatt på å kunne sykle sti ned, hilser jeg på en bonde ved jordet hans. Jeg starter med en søkende ”bouenos diaz” og han svarer med en avmålt ”hola”. Han har sikkert hørt hundehelvetet gjennom dalen og for alt jeg vet er det hans hus jeg har prøvd å passere. Jeg spør på en blanding av italiensk og hobbyspansk om det er mulig å fortsette nedover dalen. Han svarer at det er umulig, og det slår meg at de nok neppe har samme forestilling om innmark og utmark som oss, og at de garantert ikke vet hvordan det kan være mulig å ta seg frem på sykkel gjennom dette landskapet.
Jeg fortsetter tilbake oppover tilbake til den bokstavelig talt trashy cafeen og fortsetter på asfalt mot La Escalona og Arona. Etter noen kilometer står det skiltet ”Refugio”, og jeg øyner en mulighet til å ta meg inn på stien igjen. Jeg lykkes med å finne stien, som delvis går rett ned gjennom åkerparseller i åssiden, parallelt med eller på tvers av irrigasjonsrenner og lukkede vannrør. Legg til noen kaktuser, fire timer i sadelen, og det hele begynner å fortone seg ganske komplekst…
Her er det noe uklart hvor stien går. Å kjøre ut på sletta i vannrenna hadde kanskje vært det enkleste…
Etterspill
Etter fem timer, seks gale hunder og 1500 høydemeter er jeg tilbake i Playa de las Américas, og kan le av det hele. Jeg tenker på alle de andre turistene som driver som en tidevannsbølge mellom stranden og hotellrommet. Kanskje det hadde vært noe? Nei, i morgen skal vi på toppen av vulkanen Teide før frokost, men det er en annen historie…
