Slik er det bare blitt: Det er ikke lenger mange nok som er villige til å betale for noe som er laget langsomt for hånd i små serier, av folk som legger hele sin sjel i alle detaljer. Hvorfor skal vi det, så lenge du får nesten det samme ut av et produkt som er serieprodusert av effektive roboter eller flittige samlebåndsarbeidere på Taiwan?
Når Ibis også føyer seg inn i rekka av små, uavhengige sykkelprodusenter som går dukken, er det bare å innse at globaliseringen også rammer den lille sykkelbransjen på akkurat samme måte som de fleste andre industrier:
De store blir større, og de små blir spist - hvis de ikke dør av sult først.
Kampen mot gigantene
Scot Nicol grunnla Ibis i 1981, etter å ha hengt sammen med Gary Fisher og Joe Breeze under den organiserte terrengsyklingens barndom i de californiske fjellene. Den gang skaffet Nicol seg kunder med terrengsykkelrammer som var kortere og kvikkere i geometrien enn de slakke rånersyklene fra Fisher og kompani. Unge Scot var en dyktig trail-syklist, og foretrakk brattere geometri og hissigere kjøreegenskaper.
Like etter at Ibis hadde fått fotfeste på markedet, kom Specialized på banen med en skipslast Stumpjumper-sykler sveiset i Japan, verdens første masseproduserte terrengsykkelserie. De var skamløse kopier av Tom Ritcheys håndlagde rammer, men til langt lavere priser. Kundene strømmet til, og custombyggerne fikk rynker i panna.
- Vi ble straks nødt til å skjerpe oss. Vi tenkte «oh boy, nå gjelder det å komme opp med noe enda bedre», fortalte Scot Nicol til Bike Magazine for halvannet år siden. Ibis kunne tilby individuelle løsninger, flere farger og et image som mer sjelfylte sykler.
Hardtail-modellene i stål og titan ble klassikere, og de siste åra har også helt nye utviklinger som Ripley og Bow-Ti utmerket den lille produsenten.
- Men masseprodusentene har vært helt i hælene på oss hele veien siden den gang. Syklene de designer er fenomenale, la Nicol til i intervjuet med Bike. Et intervju som åpnet med dette avsnittet, ordrett sitert:
«Med en 20 år lang historie i sykkelbransjen, kan du vedde på at Ibis ikke vil forsvinne med det første. det som gjør Ibis enda mer forfriskende, er det faktum at eieren Scot Nicol aldri har solgt selskapet eller aksjene sine til en større investor...».
Sitat slutt.
Skjebnens ironi
I fjor solgte Scot Nicol sin del av Ibis til investorer som skulle videreutvikle merket. Flere av de ansatte kjøpte seg også inn. De flyttet produksjonen fra hotte California til landlige Montana for å spare lønnskostnader, men det hjalp ikke. Produksjonen gikk ikke som den skulle, salget sviktet og gjelda steg.
De siste ukene har begivenhetene hos både Ibis og Specialized vært preget av skjebnens ironi: Specialized - som slo gjennom med billige kopier fra østen - er nå blitt nødt til å legge ned sitt amerikanske verksted der toppmodellene ble ferdigstilt. En fabrikk på Taiwan skal overta, for at Specialized skal ha råd til fortsatt å tilby highend-modellene i S-Works-serien.
Samtidig går altså Ibis dukken, det lille selskapet som med sine amerikanskbygde rammer har måttet konkurrere med Specialized og de andre masseprodusentene fra dag én. Specialized & Co vant til slutt.
Fat Chance i grava
Men Ibis er langt fra de første som havner under torva på denne måten: Chris Chance og hans Fat City Cycles bygde på 90-tallet noen av de mest ettertraktede rammene med sine Fat Chance-modeller. Da etterspørselen etter de kostbare stålrammene sank, forsøkte Chance med en pengesterk investor på laget å flytte sammen med kollegene i Serotta Cycles for å kutte produksjonskostnader.
Det endte med kroken på døra for Fat City, som nå er historie.
En gruppe av de ansatte nektet å flytte fra Somerville i Massachusetts, der Fat City holdt til før flyttingen til Serotta. De ble værende i lokalene, tagg kommunen om driftstilskudd, jobbet gratis overtid i lange tider - og klarte mot alle odds å klore seg inn på markedet med en ny serie rammer under navnet Independent Fabrications.
Bontrager ble Trek
Bontrager Cycles er er annet eksempel: Du kjenner kanskje Bontragers hjul, dekk, styrer og setepinner. Tidligere produserte de også rammer i en diger verkstedhall i Santa Cruz, California. Men det har aldri vært enkelt å selge dyre stålrammer, og da Trek i 1996 viftet med sjekkheftet for å skaffe seg grunnleggeren Keith Bontragers kompetanse - var oppkjøp den eneste løsningen Bontrager kunne se.
To år seinere var det kroken på døra for sveiseverkstedet i California. Det kostet for mye, og Trek ville ikke subsidiere produksjonen. Den ble flyttet til Treks eget anlegg i Wisconsin, der noen serier lett forenklede Bontrager-rammer ble masseprodusert under navnet Bontrager Privateer. Det varte i to år, så var det slutt. Bontrager produserer ikke lenger sykler, og vil neppe gjøre det igjen.
Er dette trist, eller bare et utslag av sunn fornuft?
Keith Bontrager selv har flere ganger uttrykt stor beundring for hva rammebyggerne i østen kan levere - bare spesifikasjonene er nøyaktige nok. Men noen vil alltid mene at de masseproduserte taiwan-syklene mangler sjel i forhold til amerikanske småskala-lekkerbiskener.
Det kommer an på øyet som ser og hvilket hjerte som banker. Men spør du meg vil en Ibis, en Independent Fabrication eller en Bontrager som bare har paradert på Aker Brygge aldri ha like mye sjel som en møkkete, hardkjørt Merida - made in Taiwan.
Hvis det da i det hele tatt går an å si at en sykkel har sjel. Det er jo tross alt bare tråsykler av metallrør og gummi vi snakker om.
Hva mener du?
