Les også Gaute Reitans oppsummering fra 2008 ved å klikke her.
Mest spennende terrengsykkel:
Gary Fisher Superfly er årets hype, og det med god grunn. Fishers første helkarbonramme er også deres letteste terrengsykkel noensinne. Den kompakte og elegante 29er-sykkelen står seg godt sammenlignet med vanlige terrengsykler med mindre hjul, både hva gjelder kjøreegenskaper, vekt og pris.
29er-sykler har tidligere slitt med høy vekt og treg styring. Superfly lider ikke av noen av delene. Den freske karbonsykkelen gir både i pose og sekk: De store hjulenes fremkommelighet, svinggrep og ufarliggjøring av bratte nedfarter parres med kjapp styring, lav vekt og topp komponenter. Alt til en pris få tilsvarende 26er-sykler kunne matche.
Beste stisykkel:
Specialized Enduro SL ble ikke utropt til vinner i vår stisykkeltest i mars, men jeg vil likevel hylle sykkelen som best i klassen. Specialized har siden vår test luket bort barnesykdommene på gaffelen sin, og når alt fungerer, er det lite som kan slå Enduro SLs totalpakke. Den lette sykkelen klatrer målbevisst og aggressivt, samtidig som den gjør unna nedoverbakker med stor appetitt, selvtillitt og trygghet. Det mest negative som kan sies om Enduro SL, er at sykler som den gjør at vi som har slitt med å lære oss teknikk siden tiden før dempergaffelen, ikke lenger har noe fortrinn. Nå kan hvem som helst klatre bratte bakker på den samme sykkelen som går farlig fort nedover.
Scotts nye Genius-serie som ble lansert i sommer, men som først kommer i 2009, vil ta Enduros allsidighet enda lenger. Scott Genius har like mye vandring (15 cm foran og bak), lavere vekt og en bakdemper som du kan justere med en bryter på styret. Dessverre er de ordentlig lette Genius-syklene umoralsk dyre.
Beste nye komponent
Shimanos nye SLX-gruppe har allerede rukket å få vist seg frem på flere sykler. Serien som i prinsippet erstatter LX som XT-gruppens lillebror, byr på egne nyvinninger og finesser som gjør den vel så attraktiv som XT til stisykling. Til rittsykling ligger vekta fortsatt litt over XT, men til leken stisykling har SLX finesser som er interessante og fornuftige. Todelt krank med dedikert frontgir som ikke hekter i breie dekk, kraftige skivebremser med justerbart gripepunkt, girhendler med skarpe klikk og muligheter for bakgir med kort arm og utforvennlig 11-28 krans. Det er tydelig at Shimano har lært av tidligere feiltrinn og har begynt med produkter som dekker reelle behov og ikke bare presser funksjoner på oss syklister.
Tidløs klassiker
Flaskeholdere i karbon og i rare fasonger har gjort sitt inntog i sykkelverdenen, men fortsatt er det en konge som regjerer tronen alene i flaskeholder-monarkiet: King Cage er kanskje det nærmeste vi noen gang kommer et perfekt produkt. Et produkt som er så bra det kan bli og som ikke trenger og forbedres på noe vis. King Cages evigvarende titan-flaskeholdere er like lette som konkurrentene i karbon, samtidig som de holder bedre på flaska, tåler mer juling, varer lengre, ser mer elegante ut, lar seg stramme og slakke, holder store flasker og små flasker, og passer like godt på en tøff karbonsykkel som på en slank stålsingle-speed. Prisen er kanskje stiv, men denne flaskeholderen vil overleve alle syklene dine, og sannsynligvis kroppen din også.
Beste stidekk
Det finnes dekk med lav rullemotstand, lav vekt og lave knaster. Samtidig finnes det dekk med høy vekt, stor rullemotstand og kraftige knaster. Begge deler kan fungere til sitt bruk, men jeg liker best å slippe å velge.
Maxxis har klart kunststykket å kombinere de fleste egenskapene du trenger i ett dekk, nemlig Ardent. Ardent byr på supert grep på både vått og tørt, uten at det føles som om du drar på en pulk eller sykler med bremsene på. At dekket også kommer i 29er-utgave til våren, gjør at de med store hjul også kan glede seg over godt grep, relativt lav vekt og forutsigbare rulleegenskaper. Kanskje ikke førstevalget til grusrittene, men til dem kan du nesten bruke hva som helst, bare det ruller og ikke veier all verden.
Beste rittdekk
Maxxis Crossmark og Schwalbe Racing Ralph har vært favorittdekkene til raske ritt. Maxxis når det er vått, Schwalbe når det er tørt. Men i år kom en ny utfordrer på banen, også det fra gummilandet Tyskland. Continentals nye Race King i 2,2-variant ruller superlett, har stort volum og sitter ikke så galt heller, så lenge det ikke er gjørmete.
Beste baggyshorts
For en som er vant til, og fortrolig med, effektiv lycra, er det vanskelig å finne en baggy shorts som ikke bare er i veien. Sombrio Highline har overbevist meg. Sombrio er et av de merkene som kanskje er mest kjent for kanadisk freeride-attityd og størst ”rakke-ned-på-dem-med-trange-klær” holdning, men shortsen Highline er den beste vide shortsen jeg har brukt. Den er smal (OK, trang, da) nok til rask sykling med høyt sete, sitter godt nok i skrittet til at den ikke hekter ned brattene, og lufter nok til at det ikke blir alt for klamt i varmt vær. Også ser den ganske så stilig ut også. Men uansett om jeg føler meg mer vel, og er bedre beskyttet ved tryn, og har flere lommer tilgjengelig, og følger moten bedre, så kommer jeg ikke forbi at det er dyrt for et plagg som bare skal være utenpå et annet, mest for syns skyld, men det samme kan jo sies om en vanlig shorts også. Jeg går jo ikke rundt i underbuksa lizzom, selv om det er varmt.
Årets reklameplakat
Ekstremsport Veko på Voss er et av verdens største og viktigste arrangement i sitt slag. For oss som først og fremst interesserer oss for sykling er det en ekstremt (sic) viktig kanal for å synliggjøre andre sider av terrengsyklingen enn den Gunn-Rita driver med. Veko får masse dekning på NRK og syklingen utgjør en ganske stor del av denne. Slopestyle-konkurransen på Veko har blitt det fremste arrangement i Norge for nye og ambisiøse talenter innen freeride. De gror bra i rekkene bak Trond Hansen, Mads Andre Haugen og Niels Windfeldt og flere av de nye talenten kan du lese om i Terrengsykkel nr 18 som kommer ut i april.
Årets norske terrengsyklister:
Gunn-Rita Dahle Flesjå kom tilbake i år etter at fjorårssesongen ble avbrutt i mai på grunn av sykdom. Det ble ikke den seiersrekken vi er vant til fra Rogalandsekspressen, men Gunn-Rita hentet likevel hjem en verdenscupseier i Madrid, bronse i EM og tok et nytt VM-gull i maraton i Italia. Ikke gæernt i en sesong som vil bli husket som litt halvveis.
Anders Hovdenes er ennå ung og lovende, men har allerede tatt steget opp som best i landet. På gode dager er han også blant de aller beste i verden under 23 år. En aldersgruppe Anders tilhører også i 2009. Anders har i år to tredjeplasser i verdenscupen i U23 å vise til. Neste år er han en klar medaljekandidat i VM og EM. Det Anders likevel vil huskes for i 2008, er måten han vant Birkebeinerrittet på. Etter å ha gått på trynet i de tidlige terrengpartiene syklet han seg opp i teten igjen, og fikk med seg kompisene Lars Ragnar Manengen og Ole Christian Fagerli. De tre unge karene syklet fra resten av elitefeltet og markerte med det et generasjonsskifte i norsk terrengsykling.
Trond Hansen er kanskje den av våre mannlige syklister som er mest kjent i utlandet. Freeridestjernen hadde en gjesterolle i storfilmen Seasons. Han vant Qashqai-konkurransen i Milano og tok en tredjeplass sammenlagt i den prestisjetunge serien. I 26Trix-konkurransen i Leogang i Østerrike gikk han helt til topps. Trond er kanskje den av våre beste syklister som får minst oppmerksomhet her hjemme, men ute i verden er han den største mannlige stjernen vi har.
Årets vendepunkt
Terrengsykkelrittet i Østmarka i mai var en påminner om at det går an å arrangere terrengsykkelritt som både er slitsomme, vanskelige og morsomme, og likevel få positive tilbakemeldinger. Rittet som gikk - og kommer til å fortsette å gå - på noen av Østmarkas fineste og til tider mer tekniske stier ga terrengsyklister med ferdigheter litt igjen for at de har slitt dekk med skikkelige knaster over røtter og steiner. Som vanlig syklet de beste fortest også her, men det var mange som ikke syklet aller raskest som også hadde det gøy.
Vi sees til nytt Terrengsykkelritt i Østmarka 23. mai 2009.
Trondheim-Oslo i terrenget. Aksel Selmers barn fikk en ikke uproblematisk fødsel, men likevel en særdeles lærerik og innholdsrik oppvekst. Terrengstyrken, Craft 6-Dagers, Transnorway, kjært barn har mange navn og dette rittet har gitt utholdenhetsterrengsyklister i Norge et nytt mål og en ny utfordring de kan være stolte av. Oslo Sykkelkrets har litt å gå på før arrangementet når sitt fulle og store potensial, men at så mange deltok på noe så tøft og uprøvd allerede første året kan være starten på noe nytt, stort og veldig spennende for norsk terrengsykling.
De nye seeding- og resultatreglene til Birken gjorde at det ble rift om å sykle eliteklassen og at det å kvalifisere seg til den raskeste gruppa i Birken ikke ble unngått, men snarere etterstrebet. Det er ikke lenger mulig å snike seg til en seier i aldersklassen ved taktisk å hoppe ut av elitefeltet. Det er blitt mer anerkjennelse å hente ved å sykle i norsk terrengsyklings toppdivisjon enn ved å spille ballihatt i sykkelsportens Adeccoliga.
Selv om de nye elitereglene i Birken hjalp på deltagelsen i elitefeltet, var det lite å gjøre med Norges beste mannlige xc-syklist i 2008, Anders Hovdenes. 21-åringen som trives best i tekniske løyper og vant Terrengsykkelrittet, Drammensrittet og Bukkerittet tidligere på sommeren, viste at tekniske ferdigheter ikke utelukker sterke bein og skyhøyt O2-opptak. De beste vinner uansett løype, også i Birken. Anders’ seier i år kommer sannsynligvis bare til å være den første av mange for den ambisiøse Nordstrandsgutten. Anders er 100% terrengsyklist og kommer hverken fra en bakgrunn som topp skiløper eller landeveisyklist. Anders er vokst opp på stiene i Oslomarka, men har mål om å sykle fort i terrenget over hele verden. Hans innsats i verdenscupen i år har bevist at han allerede er blant verdens aller beste U23-ryttere. I 2009 satser vi på at Anders også tar steget opp blant verdens beste uansett alder. Akkurat som han har gjort det i Norge, der han i år ble tidenes yngste vinner av Birken.
Anders ble også historiens yngste senior-norgesmester i terrengsykling da han vant kongepokalen på Hafjell i 2006 som russ.
Årets klatresjokk
TransAlp Challenge over Alpene er ikke reddere for deltagerne sine enn at de lar dem få oppleve skikkelig morsom, spennende og farlig høyfjellsykling. Det er ritt som dette som gjør at jeg virkelig skjønner hvor heldige vi er her i Europa som ennå ikke har begynt å saksøke hverandre og fraskrive oss et hvert ansvar for egen helse og egen idioti. Sykler du utfor et stup, er det din feil, selv om løypetraseen gikk langs kanten. Arrangørene av TransAlp har forstått at de aller fleste som deltar på sykkelritt ønsker å komme i mål i live og uten unødvendige beinbrudd. Dette ønsket vil igjen sørge for at de fleste er litt bevisste mens de sykler. Smart!
Angsten for at deltagere skal slå seg er i min mening sterkt begrensende på kvaliteten vi får på terrengsykkelrittene her til lands. Det er ikke dermed sagt at arrangører ikke skal tenke sikkerhet, men deltagere i et terrengsykkelritt bør også kunne forvente at de kan slå seg hvis de tryner eller kløner. Akkurat som de kan det i et landeveisritt, i et skirenn eller i slalåmbakken i påsken.
Årets nedturer
Rent personlig var det en gedigen nedtur å brekke to fingre i NissanCup-rittet på Langsetløkka i begynnelsen av juni. Dette medførte en lang sommer uten stisykling og uten deltagelse i de planlagte rittene Raumerrittet, Farrisrunden, Vestmarkrittet og Bukkerittet. Det eneste positive som kom ut av det, var deltagelse i landeveisrittet Odda-Bø som krasjer med Bukkerittet. To dager etter at gipsen gikk av var det OK å slippe ristingen på Skeikampen, men smale fjellveier over Røldal har sin sjarm, de også.
At teknisk rittsykling nærmest har fått lov til å dø ut i Norge er en gedigen nedtur. Her må skylden fordeles mellom Forbundet, bransjen, klubbstyrer og syklistene sjøl.
Forbundet fordi de ikke har tatt jobben med å skaffe penger og lage en ramme rundt norgescupen og elitesykling for øvrig alvorlig.
Bransjen fordi de tjener masse penger på at nordmenn vil sykle, men er til dels lite villige til å sponse ritt, lag, klubber og ryttere slik at ungdommer kan motiveres til skikkelig innsats og ofre litt mer for å nå toppen.
Klubbstyrene fordi de er mer gira på å arrangere store mosjonsarrangement for pengesterke, voksne menn i midtlivskrisa enn for terrengsyklister som har ambisjoner og ferdigheter til å utøve sporten slik den kan og bør drives.
Syklistene sjøl fordi de ikke engasjerer seg i klubbene eller i arrangementene. Utforsyklistene klager over få arrangement, men ytterst få er villige til å stikke hånda i været og engasjere seg. Ritt-syklistene klager over at klubbstyrene bare består av landeveisyklister, men få er villig til å påta seg tidkrevende verv i klubbene. Syklistene har også et ansvar for å delta i en idrett på idrettens premisser og ikke klage hvis rittene de deltar i ikke passer deres ferdigheter, utstyr og form. Hvis man deltar i et terrengsykkelritt og velger å klage på for mye terreng, i stedet for å sykle hjem og øve mer, er man en del av problemet og ikke en som bidrar til en løsning. Det er ingen menneskerett å kunne drive med terrengsykling. Samtidig er det viktig med variasjon. Vi har mange fine og enkle grusritt som passer de fleste. Vi trenger flere ordentlige, tøffe ritt som belønner dem som har giddet å øve på sykling i terrenget.
Hva skjer i 2009
Ting er på gang. Forbundet har penger på bok for første gang siden VM i Oslo i 1993 og Sponsorservice-ranet. Forhåpentligvis vil en rettferdig andel av disse pengene bli brukt på terrengsyklingen. Det er jo faktisk vår sport som har sørget for den største inntjeningen de siste årene i form av tusenvis av lisenser på de store grusrittene.
Heisanleggene vil bli flere. Dette spådde jeg også i fjor, men det gjelder fortsatt. Drammen kommer til å oppleve en kjempeøkning i trafikken når stolheisen går i gang med å frakte syklister tidlig på våren. Dette vil igjen sette ytterligere fart på salget av utfor- og freeridesykler.
Flere vil sykle ritt i terrenget. Ritt som Nissan Cup og andre populære terrengritt vil bli enda mer populære, og flere vil prøve dette for første gang, gjerne med stisykler.
Flere vil klare seg helt fint uten sykkelritt. Samtidig som flere stisyklister vil prøve seg i utfordrende og morsomme terrengsykkelritt, vil flere terrengsyklister også bare nyte livet og friheten i skogen sammen med gode kompiser og helt frie fra stoppeklokker og pulssoner. Stisykling vil mer og mer bli et alternativ til det tradisjonelle friluftslivet, turgåing, langrenn og skikjøring i alpinanleggene.
Titan vil komme tilbake både på stier og i ritt. Karbon har vært enerådene som vidundermaterial i flere år nå, men titan er ikke glemt. I 2009 vil flere produsenter igjen ha titansykler i katalogene sine. For oss betyr dette at vi kan forvente å kunne kjøpe sykler som blir gammeldagse lenge før de sprekker, knekker eller går opp i en eller annen liming.
