Tekst: Øystein Eibak Haugen og Geir HanssenFoto: Øystein Eibak Haugen
Klikk her for grandiost bildegalleri!
terrengsykkel.no sendte sykkelfilosofene Øystein og Geir nedover, og utstyrt med knastedekk og fotolinse har de samlet inntrykk til ære for våre lesere. Her følger skildringen som vil hjelpe deg gjennom høstmørket.
Stedet Verbier
Verbier ligger på et solfylt platå i Valaisregionen i sørvest-Sveits, bare 20km fra grensen til både Frankrike og Italia. Selve Verbier-landsbyen ligger på ca 1500moh, 750 meter over dalbunnen i Val des Bagnes, og ca 2000 høydemeter under nærmeste fjelltopp. Det er få faste innbyggere i Verbier, og primærnæringen er turisme på vinterhalvåret. 40 000 sengeplasser, over 100 operative heiser på vinterstid og plenty med nedfarter gjør Verbier til et populært feriemål for pudderhungrige skifolk. Det er først de siste årene at sykkelturisme har blitt et tema, og det blir nå fulgt opp av egne DH-løyper som blir videreutviklet og vedlikeholdt på jevnlig basis. Verbier er også et veldig populært mål for alle slags fotturister, og man må regne med en viss grad av interaktivitet med fotfolket når man er ute på tur. Det virket på oss som at de fleste var vant til at fjellet benyttes til mange forskjellige aktiviteter, og det var utelukkende blide fjes å spore.
Det finnes flere måter å nyte Verbier fra sykkelsetet, og en av dem er å benytte seg av et firma som ordner guiding, overnatting, og mat, og også kan ordne med transport til og fra flyplassen hvis man skulle ønske. terrengsykkel.no ble invitert nedover av Sports Travel Company, et firma som spesialiserer seg på guidete turer i Verbier både på sommerstid og vinterstid. Mer om Sports Travel Company på slutten av artikkelen.
Bønder i storby'n
Geir, som stort sett har konsentrert feriene sine i områdene rundt Nordkjosbotn, får sitt første møte med Europa under mellomlanding i Munchen:
Så her er man altså, på den største flyplassen jeg noen gang har sett, og husk at jeg har sett både Kverberget og Bardufoss, München International Airport, på mellomlanding på vei til Geneve med Lufthansa. Det kryr av dresskledde menn og smarte forretningskvinner, her er det viktig å ikke virke bonat. Her gjelder det å ta Europa på pulsen. Jeg griper en avis som sannsynligvis er på tysk og fyrer opp en sigg i det jeg tror er "røyking påbudt"-område…
Omsider i Geneve, og jeg får støtte fra en reisevant Øystein. Skal ikke nevne hvor mange tog jeg var innom før jeg fant et som gikk til sentrum, hvor mange restaurantmenyer jeg studerte før jeg endte opp på Burger King, eller hvor livredd jeg var for å snakke med noen i frykt for å bli kidnappet... På tide å hente leibilen!
Hjemme i gamlelandet kjører Øystein og Geir hver sin Mazda fluktbil, biler med en snittalder omtrent som våre foreldre. Møte med den moderne, europeeiske bilstanden ble derfor litt....eh, vel, komplisert. Vi lar Øystein forklare:
Leiebil ja, et kapittel i seg selv. Hvor er nøkkelen? Hva er dette plastikkortet godt for? Vi følte oss som to norske bondegutter som er i storbyen for første gang. Vel losjert inne i bilen var det på tide å orientere seg i en splitter ny fransk bil som knapt hadde gått 6000km. Startknapp, jadda! Håndbrekk, neida! Undertegnede har aldri kjørt nyere bil enn fra '99 og loker daglig rundt i bil som er totalt blottet for ABS, Antispinn, Antisjåfør og andre elektroniske duppedingser. Geir tolker umiddelbart undertegnedes forundrelse og apatiske uttrykk, og begynner å lete etter manualen i hanskerommet. Fram med bruksanvisninger, både på tysk og fransk. Panisk søken etter noe som logisk nok kan minne om et håndbrekk. Nei. Til sammen 12 års studium på teknisk høyskole befant seg i bilen, men vi fant ikke håndbrekket!
Det var ikke før roen fikk senket seg litt, og folk fikk lurt på hvorfor det satt to raringer og gapskrattet i en bil midt i et parkeringshus, at jeg oppdaget noe på venstre side av rattet. Elektronisk håndbrekk kom ikke som en stor overraskelse, men at det var en intrikat fransk løsning på den derimot... Trykk her samtidig med at du drar litt her og litt der, og husk for all del å ikke press for mye på den dingsen der. Sånn! Bare å rygge ut og peise av gårde. Vi fant til og med revers, så dette så veldig lovende ut. Baki var det to store kofferter med sykler, og vi var på vei mot fjellene. Riktignok ble det en liten omveg i Lousanne sentrum, men slikt er jo bare sjarmerende. Jo da, bilen hadde visstnok GPS i følge fyren fra utleiebyrået, men etter å ha trykt på det som kan trykkes på fant vi ut at god gammeldags navigering etter kart sannsynligvis ville ta kortere tid.
Omsider framme
Vel fremme i Verbier ble vi møtt av Jessie, en av guidene i Sports Travel Company. Han viste oss leiligheten hvor vi skulle tilbringe de neste dagene, bortsett fra da vi skulle være ute og leke i Alpene da selvsagt. Leiligheten var fullt utstyrt med rent sengetøy, håndklær, masse skapplass, terasse for sykkelparkering/mekking om natten, mat, og det beste av alt, øl i kjøleskapet! Vi kan nesten ikke beskrive hvor digg det er å komme frem etter nesten 12 timer på bil/tog/fly og finne alt klargjort. Herlig.
Jessie kunne fortelle oss at vi hvertfall på fredag og lørdag skulle sykle sammen med en gruppe på fem kirurger fra Storbritannia. Det viste seg at dette var en særdeles ivrig og trivelig gjeng som hadde booket seg inn for en langweekend. De var ivrige ski- og brettkjørere og hadde tilbragt flere vintre i bl.a. i Verbier. Nå ville de prøve seg på hjul, og kanskje smake litt mer høydemeter enn de var vant til fra sin sykkelhverdag. Slike grupper fra de britiske øyer er et vanlig syn i Verbier, og i blandt virket det faktisk å være flere engelskmenn enn sveitsere i Verbier.
Etter et par øl og litt sedvanlig prat og ditt og datt, forlot Jessie oss og det var på tide å pakke ut og skru sammen herlighetene som nå hadde ligget nedpakket i et par kofferter så alt for lenge.
Sykkelmontering ala Geir:
Det viste seg at å montere sammen en sykkel som man har stappa ned i en koffert tar lengre tid enn man trur. Kabler, styre og styrefremspring er liksom ikke helt slik man husket det fra før man tok igjen lokket, det minner nå mest om en knuteprøve fra speideren. For ikke å snakke om kjedet! Gang på gang måtte jeg spørre meg selv om hele sykkelen hadde vrengt seg selv om setepinnen. Jeg fikk det bare ikke til å stemme. Forventningen om de neste dagers sykling gjorde i grunn ikke monteringa enklere, man blir stresset og klarer ikke finne de enkle og riktige løsningene. Og jo da, oppi denne suppa hadde man den europeiske strømsparingen som førte til at det ble mørkt hvert andre minutt, og man måtte lete opp bryteren... Flere ganger måtte jeg hyle det: SERENITY NOW!
Sykkelmontering ala Øystein:
Kos. Hva er vel bedre enn å mekke litt på sin kjære med en øl i handa? Kos, bare kos!
Fredag - dalen rundt i steikende sol
Vi møtte opp hos våre sykkelvenner fra øy-Europa, lettere forsinket etter en sen kveld med mekking og kanskje en litt lang frokost på verandaen. Det viste seg at de heller ikke var helt klare, og ennå litt sykkelmontering gjensto før Alpene kunne erobres av sju like ivrige sykkelturister. På dette tidpunktet var hele Verbier innhyllet i et gigantisk skylag som hadde startet med morgentåke så tykk at man kunne spise den med gaffel. En stund fryktet vi at Alpenes skjønnhet ville forbli et mysterium, men mens vi stod og venta sprakk det hele opp i et fantastisk skyspill. Etter å ha måpet litt, knipset litt og måpet litt til, skjønte vi fort at det her var nødvendig å kaste litt klær. En varm og trivelig dag lå foran oss.
Og varmt ble det sannelig fort. Eric, vår guide for dagen, er helt klart et sprekt råskinn med guffe i beina. Han tar ikke heis unødvendig og vår første tur i Verbier startet med å vinne noen høydemeter på grusvei. Over oss hang heiskablene mens vi kjente at Mr Makspuls kom listende, pusten gikk ivrig og beina smakte syre. Dette er på ingen måte gjort på trass, det er tross alt fornuftig å forsikre seg om at alle har sykler som henger nogenlunde sammen før gyver løs på hundrevis av høydemeter nedover. Det gir også en grei indikasjon på formnivået til gruppa, og gjør det lettere å planlegge turens lengde.
Uvisst om det var pga sympati, tunge hjul, eller et mildt nikotininntak, men Geir hang nå bakerst sammen med kanadieren Jeff, mens Øystein lå midt i feltet og latet som om bakkene var barnemat mens pusten gikk som et damplokomotiv. Omsider lot vi nesa peke ned mot dalbunnen og bremseskivene fikk føle litt varme. Først ble vi introdusert til litt Verbiersk godsti med fine switchbacks og fantastisk utsikt, krydret med spennende bekkekryssinger og generelt høy hastighet på skråplanet. Stiene føltes nemlig som om de var skjært inn i en bratt fjellside, og man la bevist vekta litt mot fjellsida i fall man skulle ramle. Psykisk uvant for nordmenn. Greit, vi har også fjell, men alt var så mye høyere, brattere og luftigere her. En god følelse, og en flott start på turen. Vi ble sultne på mer, mye mer.
Turen gikk så videre nedover på grusveg, gressveg, gresswitchbacks og litt asfalt. Fortsatt fin utsikt, litt griselukt, vi mista Øystein, vi fant Øystein, og lunsjet på en liten restaurant i Lourtier, sørøst for Verbier nede i Val des Bagnes.
Etter en velsmakende lunsj syklet vi over på sørsiden av dalen i retning Le Châble. Vi hadde nå valget mellom å avslutte turen ved å dra til Le Châble og ta taubanen opp til Verbier, eller vi kunne sykle opp i 45-60 minutter for så å sikte på dalen som ligger sørvest for Val des Bagnes. Noen i gruppa begynte å bli slitne, men utsikten til nok en god nedkjøring overdøvet det hele. Vi ble enige om å ta den klatringa...
Så begynte oppgaven. Det gikk oppover og oppover og atter oppover på grusveg og litt asfalt på obskure steder. Mange av oss fant fort ut at dette ikke var tidspunktet å tøffe seg på, og grannyringen ble ønsket velkommen. Jeff og Geir var fortsatt bakerst, mens Øystein vimsa omtrent midt i feltet. Eric (guiden) slapp seg tilbake og holdt humøret og motivasjonen oppe hos baktroppen. Jeff avslørte affinitet for fluefiske og norske elver, og vi fant ut at vi syklister er ganske like. Vi havner ofte i de samme hobbyene, også utenom sykling. I det hele tatt er det vanskelig å finne syklister man ikke trives i lag med. Den godeste Gary Fisher treffer virkelig spikerhodet med sitt slagord; "Anyone who rides a bike is a friend of mine".
Nesten en time senere var vi på toppen av klatringen, slitne men håpefulle. Vi hadde visstnok en bra nedfart foran oss som skulle gi oss betalt for mange høydemeters klatring. Vi satt i gang. Flat traktorsti i høy fart, her skjer det nok noe mer snart. Farta økte, mer traktor sti. Hva nå da? Så havnet vi på grusvei i ennå høyere hastighet. Følelsen av å ligge bakerst og bare se høydemeterene forsvinne i planert terreng kan ikke beskrives. De foran var langt foran. De hørte ikke våre skrik om trappetrinn, røtter, steiner, et eller annet som kunne gi oss en uplanert følelse. Vi norske var skuffet, men de andre storkoste seg over høy hastighet, grus og raske svinger. Så forskjellige kan vi være. Nuvel, hva gjør man vel ikke for journalistikken!
Vel nede i Chamoille D'Orcière ventet en ny liten klatring og en transportetappe på grusvei og sti gjennom den andre dalen. Forholdsvis uteknisk klatring, med unntak av en enorm kraftastrengelse i et stiparti ikke en gang Eric har kommet opp. Et av dagens høydepunkter kom så i en nedkjøring på vei ned mot jernbanen hvor de norske elementene av forsamlingen mistet hodet og GA GASS forbi britiske stiplugger. Hysterisk artig når 3 timers adrenalinabstinens og grusfobi blåste ut samtidig. Det hele resulterte i luftige drop, permanent skeive bremseskiver, hasardiøse sporvalg og brede smil. Ord for dagen: "warp".
Tilbake i Le Châble var det fler enn oss som følte at de rett og slett ikke hadde mer å gi. Geir så overraskende bra ut og lekte ved å kjøre nesten en meter på bakhjulet, mens Øysteins bein hadde totalt takket for seg og orket ikke en høydemillimeter til. Heldigvis rakk vi heisen opp til Verbier, noe de fleste var sjeleglad for.
Etter obligatorisk postridepils, sykkelmekking, dusjing og annet, ble vi servert middag i leiligheten engelskmenna disponerte. Middagen, som ble laget og servert av Jessie og Eric, bestod av salat til forrett, laks til hovedrett og is til dessert. Underveis gikk det også en del øl og vin. Latter og røverhistorier satt løst. Perfekt avslutning på en slitsom dag!
Lørdag - bratt stikjøring på utstyret løs
Bedre, mye bedre, selv om vi punget og sprengte dempere over en lav sko, og bremseskivene til Øystein warpet, som vanlig.
Vi startet med å rulle ned i dalen. Vi kunne syklet to minutter opp til heisens midtpunkt og dratt opp til toppen med en gang, men i dag ville vi altså rulle mest mulig nedover. Eric hadde lovet oss dette. Vi var alle ganske slitne etter fredagen strabaser, og alle lot seg friste av å starte en tur med nedoverkjøring. Tidvis fin sti, mange smågater og kryss, lite dramatikk bortsett fra en lekk slange og kanskje litt vått gress. Et parti inneholdt flotte switchbacks, dessuten er det noe eksotisk ved å sykle småstier som plutselig ender opp i små husklynger som snytt ut fra en reklame for sveitsisk sjokolade. Vi suste gjennom særdeles smale smug, forsiktig mens lokalbefolkningen vinket og fortsatte med sitt.
Geir fikk en liten punktering som vanlig, og måtte skifte slange i gondolen. Dette gikk overraskende fort og greit, og vi mistenker Geir for å ha bedrevet tørrtrening i et bøttekott.
Vi tok så gondolen helt opp og befant oss på småpene 2200 moh. Etter å ha oppdaget og fikset nok en punktering, men denne gang ikke hos Geir, traverserte vi vestover langs fjellsiden. Kyrne vi møtte hadde store horn og bjeller, og vi smilte pent både til dem og forbipasserende fotgjengere. Fra grustraverseringa satte vi utfor et flott stykke singletrack. Simon lå foran og holdt ned tempoet for oss fartshungrige nordmenn som heller kunne konsentrere oss om lette, fine tråkk, dosere fint ned i svingene – ja rett og slett carve og storkose oss. I dette høyhastighetsterrenget møtte vi stadig vekk kryssende dreneringskanaler. Dette var ganske spennende for en på hardtail med litt lavt dekktrykk, mens gutta på oppumpede fulldempere kunne få litt luft under dekka hvis det var ønsket. Vi fikk knipset noen bilder nede i skråninga, og på tur tilbake til de andre fikk vi sluppet løst. Deilig! Utsikten var hele tiden fenomenal med Val des Bagnes og Verbier foran oss hele tiden. Rett og slett et spektakulært parti med høyhastighetssti.
Herfra fortsatte det nedover i ennå flere switchbacks, spennende bekkepasseringer, store glis og engelske gledeshyl. Jo da, også norske. Utrolig hvordan man kan "miste hue" i utforkjøringer når man ligger og presser i flokk. Man er mer på hugget, mer konsentrert og litt kvassere enn vanlig. Er det fordi man følger et bakhjul, er det fordi man vil parkere noen, eller kan det rett og slett være at adrenalinet blir høyere og man tenker klarere? Vi tror det er en lett kombinasjon.
Oppover igjen. Denne gangen tok vi en annen heis som går rett opp nordover fra Verbier. Fra toppen her siktet vi på dalen som ligger nord for Verbier, og satt utfor en kort og humpete grustransport. Her var det en del fotgjengere og merkelig nok måtte vi tøffe oss med bunnyjumps over erosjonsgrøfter i høy hastighet. Det endte med en liten internasjonal slangeskiftekonkurranse. Eric ristet lett oppgitt på hodet og lurte på om verken engelskmenn eller nordmenn kjente til fenomenet snakebite.
Så bar det løst på ny smal nedoversti før vi tok lunsj på en liten seter som var ombygd til restaurant. Etter lunsj ble Øystein smertelig klar over at bakdemperen hadde takket for seg, og at han nå kjørte en Turner-chopper. Dette betydde at han måtte forlate gruppa, tråkke opp til toppen igjen med ca 4" sag, og så rulle mange herlige høydemeter ned på grus. Vel tilbake i leiligheten i Verbier ble det konstatert at demperen ikke lot seg fikse, og måtte tilbake til importør i Norge. Lørdagsturen var over for Øysteins del, han hylte “Aaaaaaaaaargh” og fôr sporentreks opp til sykkelbutikken No Bounds og reserverte en DH-rigg for søndagen. Resten av lørdagen hadde Øystein et lurt smil og antydninger til stjerner i øynene.
Resten av gruppa forsatte på en skikkelig drittsti. Den var bratt, smal og i fantastiske omgivelser. Dritten lå overalt, etterlatt av svære, sveitsiske kyr. Mye morro, tørr, britisk humor fant sted i bunnen av den nedkjøringa. Videre bar det inn i skogen. Denne skogkjøringen gav kanskje den største fartsfølelsen for dagen. Ny grus før heftige smale, trappepartier med krappe svinger tar oss ned til et nytt heishus. Fantastisk variasjon i kjøringen. Opp igjen!
Tilbake på toppen. Heftig sti på toppen av en egg før en krevende nedkjøring tar oss ned til lunchkafeen igjen. Mange nestenulykker og småsår etter denne nedkjøringen, hele Europa var tydeligvis sugne på singletrackaction etter fredagen. Videre ned på uforklarelig grustransport i alt for mange høydemeter ned til heisen igjen. En viss forskjell nasjonene i mellom ble avslørt da den norske delegasjonen fant dette gjespende kjedelig, mens den skotske armada jublet høylytt og ødela bremseskivene ved å dynke de i vann. Nu vel.
Dagens siste tur var fantastisk. Vi kjørte samme eggtravsersen som nevnt tidligere før vi gikk løs på høydemeterkontoen vår. Fra toppen kjørte vi en sti verdig midtsiden i et terrengsykkelblad. Den var festet til fjellsida som om den var “skutt inn i smør” (gammelt Geir-ordtak). Høydefølelsen hindret deg litt i å dra på, og man la litt ekstra vekt inn mot fjellet i tilfelle... Vi var ennå ikke helt tilvendt høyden med andre ord. Videre valgte vi en relativt bratt sti ned mot Verbier og pilsen i kjøleskapet. Selv om det var noen fotgjengere i blandt, var det mulig å holde høy hastighet i flere partier pga veldig bra oversikt. Forholdet til fotturistene virker forøvrig meget uanstrengt, og det var bare hyggelige miner å møte der vi passerte med brede glis verdig en joker.
Søndag - vi er i sykkelhimmelen og ser ned på skyene
Vi norske syklet med Jessie denne dagen, og det var meget vellykket. Vi startet med å sykle ned til Val des Bagens på en sti vi ikke hadde vært borti før. Det hadde regnet kvelden og natta før og gresspartiene var meget glatte. Morgenstive og smale i blikket slet vi oss gjennom stien og det virket å bli en tung dag. Øystein skjønte fort det var en nedoversykkel han hadde leid seg. Bortovertransportene føltes som oppover, oppoverpartiene måtte traskes, og det var visstnok sprøtt å se den lange mannen sykle med knærne opp over ørene. Heldigvis hadde vi fått heldagspass for alle heisene av Eric. Nærmere bunnen av dalen kom vi inn i tettere skog på en bred sti som virket å være belagt med steinheller. Gutta på heldempa begynte her virkelig å bli kvitt morgenstølheten og det gikk etter hvert fort nedover. Gutten på hardtail skjønte fort dette kunne bli en dag som baktropp.
Fra Le Châble tok vi heisen helt til topps, og 1300 høydemeter ble gjort unna i en feil. Skyene hadde ennå ikke lettet fra toppene, og over 2000 moh var det tidvis litt grautfølelse. Vi fulgte en bilvei østover langs fjellryggen før vi satte utfor noen fine stier. Litt glatte, men luftige omgivelser og et oppsprekkende skydekke gav fantastiske bildemotiver vi i ettertid håper vi klarte å feste til filmrull og minnebrikke. Vi syklet også noen sleipe rotpartier guiden slet litt med, og det hele kunne tidvis minne om trønderske brattheng. Hørte jeg noen si Strindamarka? Det var artig å legge merke til at Jessie nå guidet oss ned stier som krysset de samme grus- og asfaltveiene vi kjørte på fredagsturen. Her er det greit å ha guide!
Dagens tredje nedfart ble søndagens absolutte høydepunkt. Vi startet igjen med å ta heisen til topps, men denne gangen ble vi tatt med lengre øst, lengre bort fra Verbier. Jessie spurte oss først om vi ville ha noe "really technical", et tilbud vi ikke kunne motstå. Han fortalte oss også at dette var en tur han egentlig ikke fikk lov til å ta med kunder på. Ennå bedre! Vi lyste opp som to tente unger på julaften.
Hva vi ble servert var 1200 høydemeter med fantastisk, teknisk, stupbratt sti, krydret med minst 50 supertighte switchbacks og spektakulære omgivelser. Stien gikk på en slags egg i dalsiden, og hele tiden så man de ørsmå husene i Lourtier som utgjorde sluttpunktet på stien langt der nede. Det var som å kjøre i en bobbane og fartsfølelsen var enorm. Den virkelige farten var nok ganske lav, for det ble bremset hyppig. Gjentatte ganger måtte Geir stoppe for å kjøle ned forbremsen. Vel nede stod guiden og hylte av glede. Vi stemte i. Magisk.
Resten av dagen utforsket vi DH-løypene man finner oppe i åssidene rundt selve Verbier. Engelskmennene hadde dagen i forvegen varslet at den svarte løypa var intet mindre enn umulig. Sånt pirrer selvfølgelig en riktig oppdratt nordmann med knastedekk og vi gikk rett for den svarte. Dvs, vi hoppet mot den svarte. De øverste partiene av DH-løypa inneholder nemlig mange muligheter for den luftige typen; "doubles", "drops", "kickers", "corners" - u name it. Jessie dro på. Vi andre nøyde oss med å transportere oss gjennom de fleste elementene for å sondere løypa, uten at spenningen var noe mindre for vår del. Vår ærede guide hadde uka i forvegen mannet seg opp til det mellomste av de tre fine droppene, og poserte nå villig vekk ved å ta av fra høye avsatser. Faktisk ganske flott å se en syklist i lufta med Val des Bagnes under seg. Etter et par-tre turer til begynte vi å få dreisen på sakene, det gikk fortere, og flytfølelsen steg betraktelig. Geir ønsket seg sannsynligvis en fulldemper akkurat der og da, Øystein ønsket seg en DH sykkel i ett nummer større som var litt enklere å balansere i lufta (stor mann på DH-sykkel i størrelse medium), men vi hadde det likevel fantastisk moro. For en ypperlig måte å runde av helgen på!
Søndagsmiddagen ble avholdt på en lokal pub som hadde grillaften og band. Der møttes vi; guider og guidede, og tydeligvis var søndagen en slags utelivsdag for folk som jobbet i Verbier. Det var nemlig godt med folk der. Til stede var også en gjeng bakrusa bryllupsgjester (engelske selvfølgelig) som bidro til et livlig støynivå. Bak grilldisken var en frenetisk finne med full kontroll på grillspyd, marinader og ørten kjøttsorter. Maten smakte fantastisk, og Geir var raskt frempå med en øl så det hvertfall ikke var han som måtte kjøre leiebilen tilbake på morgenkvisten. Det var stor stemning når bandet covret det beste (for det var faktisk en del bra!) fra 80-tallet, bryllupsgjestene begynte å bli dansevillige, og vi norske angret på at vi hadde flybilletter som gjorde at vi måtte opp 02:30 for å kjøre til flyplassen.
Mulighetenes sted!
Verbier er et fantastisk sted for sykling. I forhold til andre kjente sykkelsteder ved Alpene, f.eks Chamonix, er det behagelig avslappet og langt fra overbefolket. Det kryr av stier over alt takket være ivrige fotturister som har brukt området opp gjennom årene, og man kan velge og vrake mellom smud uteknisk singletrack som bare slynger seg bortover fjellsidene til stier som virkelig er en teknisk utfordring for de fleste av oss. Verbier er høydemetre, og med disse høydemetrene som råstoff kan man selv velge måltid:
-Knallharde, tekniske høyhastighetsnedkjøringer som best gjennomføres med rustning, helhjelm og dobbeltkronegaffel. Velg mellom naturlig tekniske stier og DH-løype.
-Lange, episke sykkelturer hvor man stort sett befinner seg på stier i over 2000 meters høyde, og man har snødekte topper, isbreer og fjellgeiter rundt seg. Det er fullt mulig å følge prima stier opp til ca 3000-3500 moh, men høyere enn dette blir det litt mer ymse.
-Delvis heisbasert stisykling hvor man sykler fra dal til dal, nyter utsikten og raster på tilfeldige cafeer som serverer utmerket mat til en billig penge.
-Kondistur med pulsmåler i steden for heiskort, gjerne helt til Italia hvis man vil.
Mulighetene er enorme og man velger selv. For å få mest mulig ut av reisebudsjettet og feriedager synes vi guiding er en uvurderlig hjelp. Man slipper da å finne opp kruttet på nytt og får veldig effektive sykkeldager. Dette betinger dog at man gir klar beskjed til guidene om hva man ønsker. Vi var med på opplegget til den engelske gruppa og de fikk fire dager skreddersydd for sin sykling. De var meget fornøyd med oppholdet, og klarte å presse inn en fantastisk langhelg med kvalitetssykling bare ved bruk av to avspaseringsdager.
Hvordan komme dit
Fra Gardermoen går det direktefly til Geneve hvor man kan bli hentet av Sports Travel Comany. Hvis man velger å stå for transport selv kan man ta tog fra Geneve til Le Châble og buss videre opp til Verbier. Alternativt kan man leie bil på flyplassen og kjøre selv. Beregn ca to timer kjøring fra Geneve til Verbier hvis det er litt trafikk. På kvelden og om natten går det på halvannen time.
Et alternativ til Geneve er å fly til Sion som er en liten flyplass bare få mil norøst for Verbier. Ulempen er at det er færre direkteruter og potensielt få lavprisbilletter, men det kan være verdt å undersøke før man bestemmer seg for reisemåte.
Når bør man dra?
Verbier har over 300 soldager i året, og i følge folkene i Sports Travel Company regner det nesten aldri om sommeren. Når vi var der nede regnet det litt om ettermiddagen på både fredag og lørdag, og det gjorde sitt til at våre guider nesten ble forfjamset. Slikt pleier da ikke å skje.
Vi anbefaler sterkt å legge en eventuell tur til Verbier i den tidsperioden heisene går. Hovedheisen som går nede fra Le Châble og opp til ca 2200 moh er den som starter først om våren og stenger senest om høsten. I tillegg er det noen sekundærheiser som også går deler av sommerhalvåret, men disse stenger i slutten av august. Det er altså en lur ting å informere seg om nøyaktige datoer for når heisene er operative.
Sykkelutleie
Skulle man foretrekke å leie sykkel, eventuelt ikke har mulighet til å ta med egen hoj, er det flere muligheter som sikrer at man ikke blir sittende inne og surfe på ts.no over GPRS. Det finnes tre-fire sykkelbutikker i Verbier som tilbyr sykkelutleie, og man kan leie alt fra XC hardtail og lett 4” fulldempa til mer agressive DH og FR rigger med 8” vandring og dobbeltkronegaffel. Undertegnede (Øystein) leide selv en Devinci Wilson av No Bounds for litt heisassistert søndagskjøring pga demperproblemer dagen før. Pris? 250,- NOK for en hel dag. Grisebillig spør du oss.
En ting å ha i bakhodet er at ikke alle syklene kommer med dekk av skikkelig størrelse. 2,1 dekk er ikke helt ideelt hvis man er vant til 2,3 eller større og gjerne vil leke litt i DH-løypa. Derfort kan være en lur idé å ta med et par dekk hvis man har plass i kofferten..
Utstyrstips
Velger man å ta med egen sykkel til Verbier er det et par ting å tenke på. Med mindre man er treningsfantom og velger å sykle opp alle bakkene fremfor å ta heisen (vi ble forklart at de stadig fikk slike folk innom, sikkert engelske), vil man gjøre unna godt med nedoverhøydemeter per dag. Dette setter spesielt bremser på stor prøvelse. Ta med minst to par ekstra bremseklosser, og sørg for at de som sitter i har godt med liv igjen. Det å få tak i bremseklosser i Verbier kan være en problematisk affære hvis man har noe annet enn Hayes/Shimano, og må være en kjedelig måte å få torpedert et ellers fint opphold. Forøvrig er det også en fordel med store skiver både foran og bak. Minst 7”, helst 8”. Fading er ikke morsomt når det stupbratt nedover. Bare spør Geir som måtte stoppe flere ganger på søndagen fordi forbremsen fadet, selv med 7” skive. Hvis man har ekstra bremseskiver er dette også greit å ta med i tilfelle man kjører en skive skeiv, eller to. Kremt.
Ta ellers med ymse reservedeler som ekstra kjede, kjedepinner, bakgir, wire, kassett, reservedrev foran, dekk, slanger, pedaler, cleats, diverse småskruer og mutre, eiker og nipler og til slutt lappesaker. Av verktøy trenger man bare ta med seg det absolutt nødvendigste (umbraco, torx, tang, skrutrekker osv, det vanlige man har i sekken), da sykkelverkstedene har plenty. Hvis sykkelen krever spesialverktøy, må man selvsagt ta med dette. Har man fulldempet sykkel og har plass til overs, kan det ikke skade å ta med seg en ekstra demper.
Helt til slutt tar man selvsagt med seg strips og gaffateip. Du verden så mange problemer dette kan løse når det kniper. Det er lov å være litt MacGyver innimellom.
Andre reisetips
Husk å ha gyldig pass. Bortsett fra dette er det hele en uproblematisk affære, og man kommer ganske langt med litt engelsk og ivrig fekting med armene. Skulle noen innfødte bare skjønne fransk er det bare å ta beina på nakken, eventuelt spørre neste person man passerer.
Prisnivået er litt under det man finner i Norge, og hvis man ønsker å gasse seg med sveitsisk sjokolade er det muligheter for legge på seg atskillige kilo uten å ribbe lommeboka. Forøvrig er sykkeldeler ikke spesielt rimelig i Verbier, men det er vel å forvente.
Sveits ligger i samme tidssone som Norge, så det er litt verre å få en dag fri på jobben pga jetlag. Da er det større sannsynlighet for at du blir sendt hjem av bekymrede kolleger fordi du går rundt og smiler hele tiden og fabler om høydemeter.
Sports Travel Company
Sports Travel Company er et lite firma som spesialiserer seg på guidede turer i Verbier på sommeren så vel som vinterstid. Om sommeren har de flere sykkelguider tilgjengelig, og kan således skreddersy et turopplegg til å inneholde grus, XC, sti og mer DH og FR-inspirert kjøring. Hovedtyngden ligger dog helt klart på sti.
En vanlig pakke hos Sports Travel Company inkluderer guiding, mat og overnatting i ett av chalet’ene de disponerer. Dette er leiligheter eller små hus bygd i en spesiell stil, og er fullt utstyrt med topp moderne kjøkken, bad, stue, tv, vaskemuligheter for sykler, vaskemaskin, alt hva man kan ønske. Hvis man sitrer etter litt ekstra, disponerer de også en sauna hvor man kan slappe av etter en slitsom dag i de sveitsiske fjellene. Alternativt kan man ta noen svømmetak i Verbiers innendørs svømmehall.
En vanlig gruppe består av 4-6 personer som har bestilt for en langweekend eller en uke, og disse står fritt til å bestemme hvordan turene skal bli lagt opp. Sports Travel Company har kapasitet til å innlosjere og guide ha flere grupper samtidig.
For mer informasjon, se Sports Travel Companys egne sider eller Verbier.net
Galleri
Her kan du se masse bilder fra turen.
