Fredagsintervuet: Veronica Vikestrand

Sommeren 2005 står Veronica Vikestrand på toppen av utforløypa i Åre. Det er Nordisk Mesterskap, hun står klar på starten, sykkelen er preppa, alle er klare, og Veronica holder på å besvime.

Hun er bare så utrolig nervøs.Det er bare så vidt hun greier å se klart.

Så tråkker hun i gang. Noen timer senere står hun på pallen med en bronsemedalje (ved siden av Anita Ager-Wick som tok gullet) og tenker ”aldri mer”. Ikke fordi det ikke er gøy å sykle, ikke fordi hun ikke er kjempeglad for medaljen, for det er hun. Men hun innser at prestasjonsangsten ikke er verdt det.

Heretter skal hun bare sykle for å nyte.

- Jeg husker fra startstreken at jeg tenkte ”når jeg er ferdig med dette, så skal jeg aldri mer ha startnummer!”- Hvorfor?

- Vet ikke, jeg har vært sånn hele livet, eksamensnerver og sånne ting. Så det å sykle ritt syntes jeg ikke var særlig kult. Den prestasjonsangsten blir for høy til at jeg orker å tvinge meg til å gjøre det. Jeg skjønner jo at de som er med har det gøy, men det er nå bare slik jeg er. - Men du trener likevel?

- Å ja! Jeg trener jo hele tida for å bli raskere, sterkere og dyktigere teknisk, for jo bedre du er, jo mer moro har du. Så jeg ligger ikke på latsida selv om jeg ikke konkurrerer. Jeg kan leve lenge på å gi meg selv nye utfordringer både på sykkel og snowboard, det er veldig bra å føle at jeg har progresjon, at jeg strekker meg etter nye mål.

Veronica ble terrengsyklist i 1999. Sammen med samboeren Bjørnar skulle hun sykle inn til setra i fjellene hjemme, bare for å gjøre noe annet, for å lufte seg litt. Dermed plukket de fram syklene de hadde hatt siden ungdomsskolen.

Det tok ikke mange meter før Bjørnar konstaterte at her måtte det nytt utstyr til. Kort etter var to hardtailer i hus, med dempegafler foran – og ellers typisk grus-oppsett. Morofaktoren steg betraktelig, helt til Veronica to uker senere vraket bakhjulet i en hard smell.

- Det var vel da jeg begynte å skjønne at bakfjæring og mer robuste deler kanskje hadde noe for seg. Da stilte jeg meg i kø foran den nye G-Sport-butikken og kjøpte to K2 Flying Monkey-sykler på åpningstilbud. Det var tøffe saker! Så der var vi, Bjørnar og jeg i 2000, alene på Sunnmøre med hver vår freeridesykkel, en Kranked-film og en New World Disorder-film, og en sesong hvor vi syklet ned alle bratthengene vi kunne komme over her oppe.- Bare dere to?

- Ja, hvem ellers? Vi kjente ingen andre som drev med sånt, og det tok vel i grunnen tre år før jeg oppdaget at det faktisk fantes et sykkelmiljø her i landet – da jeg rotet meg inn på utfor.com. Det var i 2003, det var da jeg kjøpte min første sjutommers sykkel, mer solid, med slakkere vinkler, og vi dro til Åre og kjørte heis for første gang.- Hvordan var det?

- Åååhhh, det var så utrolig gøy! Det endte selvsagt med et kjempekræsj, så det var da jeg fant ut hvorfor folk kjører med rustning. Det var den sommeren stæsj-jaget begynte.- Vi skal komme tilbake til stæsjet etterhvert, men først må det jo sies at det ikke er veldig mye heis der du sykler til daglig?

- Nei, vi har en liten en inne ved Ålesund, men den er sjelden åpen, så her oppe handler det om topptursykling for egen maskin. Vi dytter syklene oppover, og bomber ned igjen. Og det å stå på tusen meters høyde og vite at du har en mil med supersti liggende og vente på deg nedover mot fjorden, det er verdt myyye dytting! - Har dere mange slike superstier, eller blir det mye kjøring på de samme?

- Vi leter hele tida etter nye steder og stier, vi sitter med lupe over kartet og sjekker nye områder, kanskje kan det være noe der? Eller der? Eller kan det skjule seg stier der borte som ikke er merket av på kartet? Og så reiser vi og sjekker ut. Du håper selvsagt på et gullfunn, og noen ganger blir det bomtur.- Det siste der høres kjent ut...

- Men det blir ikke noe suring av den grunn, det er jo en del av leken! Og hver eneste sesong finner vi nye steder, også på steder vi ikke hører til – selv på vei hjem fra Utflukt på Skeikampen fant vi en gullsti på Harpefoss. Den som leter, finner!- Dere inviterte til toppturhelg på Sunnmøre i sommer, hvordan var det å få besøk av folk som ikke er vant til den formen for sykling?

- Det var først og fremst kjempehyggelig, og noe som helt sikkert vil bli mye større neste år! Men det er klart det er uvant for mange, ikke minst selve terrenget. På vei opp var det flere som spurte om vi skulle sykle ned baksiden av fjellet, men jeg sa: ”Neida, vi skal sykle ned igjen akkurat her, samme vei som vi går opp nå!”. Jeg skjønner at flere så på mye av det som bratt og umulig, og kanskje som en litt underlig form for sykling – men alle var i ekstase når dagen var over. Noen hadde også sprengt grenser for hva de trodde de kunne få til. De fleste greide mer enn de trodde, det er jo synd at folk sitter med ferdigheter som de ikke får brukt – fordi de ikke får brynt seg på bratte nok utfordringer.- Det er jo forøvrig et underlig misforhold mellom hvor det råeste terrenget i Norge finnes, og hvor de fleste terrengsyklistene ferdes. Det blir jo nesten pinlig å skryte av en fin stisnutt i et skogholt Oslomarka når jeg ser hva slags storslagne turer dere driver med til hverdags der oppe!

- Haha, joda, vi merker jo at vi er bortskjemt de gangene vi reiser til andre steder – selv om det ikke alltid er rettferdig å sammenlikne alt. Men nå begynner uansett flere å få opp øynene for hva vi har her på Sunnmøre, merker jeg. Jeg har jo mast for å få folk oppover i årevis, men folk har liksom ikke latt seg overbevise helt. Da hjalp det jo at fotografen Marco Toniolo var her i fjor sommer og etterpå solgte bildene til sykkelblader verden rundt (et av Sunnmørsbildene hans var blant annet cover på amerikanske Mountain Bike Action nylig).- Like fullt hender det jo at du forlater Sunnmøre for litt heisbasert moro?

- Det hører med! Jeg er vel rundt og sykler heisbasert en fire-fem helger i sesongen her hjemme i Norge, pluss at vi tar et par-tre uker i alpene hver sommer – da er det bare utfor som gjelder. Bor i Morzine hver gang, har brukt tre somre på å bli metta der, så neste år frister det med tur til Whistler for å besøke Straitline-fabrikken, for eksempel.- Nettopp. Du er jo importør av både Straitline, Industry Nine og Foes – fortell hvordan det ble slik.

- Jeg har tenkt lenge på å starte noe selv, har vel hatt planene i minst tre år før det kom i gang. Jeg begynte med å henvende meg til de produsentene jeg hadde mest lyst på før jul i fjor, og det gikk jo overraskende greit. Jeg fikk de jeg ville ha med en gang, og det hadde jeg aldri trodd.- Hvordan gikk du fram?

- Jeg sendte en mail der jeg fortalte at jeg ønsket å representere dem i Norge, og fortalte litt om meg selv og min entusiasme for sykling. Mye mer skulle det ikke til.- Hvorfor akkurat Foes?

- Da jeg fikk øya opp for sykling, satt vi jo her med amerikanske blader og drømte – og der så vi alltid en Foes, som en slags uoppnåelig drømmesykkel. Det at Foes også jobber med Curnutt om de helt spesielle demperne, bidro også til å pirre nysgjerrigheten. Derfor er det ekstra kult å få inn varene og kjenne hvor bra de funker i praksis. Særlig for meg som etter noen sesonger på VPP var ekstra spent på single pivot, som mange har sterke meninger om. For meg funker det over all forventning.- Men så er jo du inhabil også, da.

- Sant nok, hehe, men hadde jeg hatt som mål å selge mest mulig, så hadde jeg nok valgt helt andre merker. Dette er jo noe jeg gjør ut fra entusiasme og lidenskap, fordi jeg tror på produktene selv. Både Industry Nine, Straitline og Foes lager ting som tiltrekker seg ...ehh ...kan jeg si ”nerdene” uten at det blir galt? Det er jo positivt ment, og omfatter i så fall meg selv også. Vi som liker høy presisjon, grundig utvikling, gjennomtenkte løsninger, varer som er maskinert og håndlaget.- Men du har ikke sluttet i den vanlige jobben din?

- Nei, jeg jobber fortsatt 80 prosent i administrasjonen til et lokalt selskap innen mekanisk industri. Gikk ned fra full jobb da jeg startet Gravity Ride, jeg kan jo ikke risikere at importjobben går ut over fritida – som selvsagt skal brukes til å sykle. Eller kjøre snowboard, nå som snøen kommer.