– Jeg har jo vært innom alle nivåer av sykkelsporten. Som aktiv selv på åttitallet og som klubbleder, rittarrangør, importør og lagleder, sier Thor Haraldsen. Den ivrige langdistansesyklisten rakk også 13 Trondheim-Oslo-runder, med én klasseseier, før han gav seg som aktiv i 1993.
Les de andre fredagsintervjuene så langt i høst: Greg Saw 24.10 Anders Røine 31.10 Christian Stabell Eriksen 7.11 Mark Lynskey 14.11 Veronica Vikestrand 21.11 Njål Engløk 28.11
Hvorfor sluttet du å sykle ritt selv?
– Etter hvert så tok alle de andre vervene og engasjementene innen sykkelsporten, og bransjen såpass mye tid at jeg skjønte at jeg måtte droppe noe, da ble det å sykle aktivt sjøl droppet. Men bare fordi jeg sluttet å konkurrere sluttet jeg aldri å trene, sier livstidssyklisten.
– Det er viktig for folk flest å ha mål med treningen, for mange er det konkrete ritt som er målet, men for meg har det vært vel så god motivasjon å prøve å komme tilbake etter til dels alvorlige skader og sykdom.
I år 2000 syklet Thor til Beijing sammen med noen kamerater. Gjennom Sverige og Baltikum, det meste av Russland og ned gjennom Mongolia til Kina.
– Vi syklet ca 12 500 kilometer fordelt på 105 dager. 85 av disse ble tilbrakt på sykkelsetet. Vi svingte sørover etter Baikalsjøen og ned gjennom Mongolia til Beijing. Siden da har jeg hatt lyst til å utforske området nord og øst for Baikalsjøen også.
Thor var tidlig ute med å reise til Russland. På åttitallet dro han til det store landet i øst som aktiv, konkurrerende syklist.
– Vi var noen få som dro til Russland for å sykle utenom olympisk nivå. Siden den gang har jeg hatt mye kontakt med Russland og Øst-Europa. Jeg har også hjulpet Russiske syklister med å komme hit for å sykle.
I sommer skulle Thor besøke Russland igjen på sykkel, men mer om det senere.
Raumerrittet og Raumerrytter
Nå er det Raumerrittetog laget Raumerrytter som engasjerer Thor mest. Det suksessfylte rittet i Romerriksåsen har hele tiden blitt arrangert med en tanke om å gi penger tilbake til sporten. I fjor ble laget Raumerrytter til, men andre lag har også tidligere vært sponset av Raumerrittet.
– I år brukte vi vel 300- 400 000 av inntekter fra Raumerrittet på laget Raumerrytter. Vi bruker mesteparten av overskuddet fra rittet på denne rekrutteringslaget. Det viser seg at det er lettere å selge ett arrangement til sponsorene, enn et lag alene, samtidig gir laget oss enda mer å tilby sponsorene av rittet. I 2009 regner jeg med at vi kan bruke 700-800 000 kroner på Raumerrytter, forteller Thor.
Dette er bare i rene penger, i tillegg kommer utstyr, klær osv som sponsorene også bidrar med. De sju syklistene på Raumerrytter-laget er en del av en lang tradisjon med hard satsende elite-lag, satt i gang av Thor Haraldsen. Med budsjettet for 2009 har de alle forutsetninger til å hevde seg i toppen.
– Jeg begynte med Glåmdal/Nittedal Elite på 90-tallet, forteller Thor. Det legendariske laget besto av flere av tidenes beste norske syklister som fortsatt huskes i dag.
– Rune Høydahl var jo med på laget, men han kuttet etter hvert ut landevei til fordel for terrengsyklinga. Vi andre på laget lo jo litt av ham og Espen Brouwer som syklet i terrenget i stedet for på veien, vi talte ikke engang norgesmesterskapene deres i terrenget når vi skulle gjøre opp status etter endt sesong. Dag Erik og Atle Pedersen var på laget og Dag Erik tok NM-gull i 1992. Ole Sigurd Simensen var en annen på laget som etter hvert ble proff og det samme skjedde med Steffen Kjærgård.
Da Oslo arrangerte sykkel-VM i 1993 var de fleste av landslagssyklistene også med på Glåmdal Nittedals elitelag. Finn Vegard Nordhagen og Stig Kristiansen er to andre som var innom laget.
Intervjuet fortsetter under filmklippet.
Nå er det andre krefter som viderefører tradisjonen. Raumerrytter anno 2009 har til alt overmål også to terrengryttere i stallen. Ole Christian Fagerli og Frans Leonard Mustaparta Markaskar (18) skal i 2009 utgjøre terrengsatsingen til det ambisiøse laget. Frans Leonard kommer vil være førsteårssenior, men har NM-gull som junior og deltagelse i internasjonale mesterskap i bagasjen. Ole Christian fokuserte på landeveien i årets sesong, men tok likevel en sterk 3. plass i Birkebeinerrittet. Med 25 år på baken er den tidligere norgescupvinneren i rundbane likevel lagets eldste medlem.
De andre rytterne på laget for 2009 er: Vegard Robinson Bugge (18), Ole Jørgen Jensen (20), Adrian Gjølberg (19), Stian Slemdal (18) og Stian Berger Larsen (18).
– Raumerrytter skal være et lag bestående av unge ryttere, fortalte Thor meg forleden under en laglansering på ærverdige Travellers Club i Oslo. Både vi og forbundet ønsker å satse på U23-ryttere i tillegg til at Ole Christian skal få satse i terrenget. Vi vil sende rytterne på treningsleire på våren og vi skal delta i ritt både i Belgia og på Mallorca før sesongen begynner her hjemme. Et mål med Raumerrytter er at de unge syklistene skal bli så gode at det forsvinner fra laget. På nittitallet ble 3 av 4 syklister som var innom Glåm/Nitt proffer, forteller Thor omringet av alskens eksotika fra Afrika og Asia. En Samuraidrakt står i en nisje i veggen og passer på.
– Den der er én av bare to komplette samurairustninger i Norge, forteller Thor, før han fortsetter med planene for laget:
– Vi hadde ønsket oss flere terrengryttere, for vi reklamerer jo for et terrengritt, men sånn som miljøet er nå så får vi profilert rittet og laget bedre ved å delta på veien. Landevei er mer populært i media, mener han. Først og fremst er vi interessert i å skape gode syklister, uansett om de sykler i terrenget eller på veien.
Raumerrytter-ledelsen stiller få, men viktige krav til syklistene på laget. De skal føre treningsdagbok og følge treningsprinsippene som lagets trener og tidligere Glåm/Nitt-syklist, Stig Kristiansen legger opp til. Utover det er det få krav til resultater. Vikigere er det at syklistene er offensive og viser seg frem. Allerede i årets sesong viste laget seg tydelig frem på resultatlistene, selv om det også i år har vært viktigere å prøve og feile enn å lurekjøre til topplasseringer fikk laget 3 norgescupseire på landeveien.
Elitesykling i Norge?
Hva tenker du om fremtiden for elitesyklingen i Norge?
– Jeg håper og tror at det nye systemet med eliteklassen i Birken gjør at vi får spisset nivået mer og at vi får flere toppsyklister. Det er en enorm bredde på et visst nivå i Norge, men vi mangler spissene. Likevel er det interessant å se hvor mye dårligere stilt sykkelsporten er i Sverige enn i Norge for tiden, til tross for at de har hatt topp resultater i år. (To OL-sølv bl.a red anm)
Thor representerer sykkelklesmerket Kalas også i Sverige og fikk mye igjen for sponsingen av landslaget deres i OL og VM.
– Sykkel har virkelig fått sin renessanse i Norge og det ser vi jo ikke minst på at Dag Otto Lauritsen og Dag Erik Pedersen nesten er større kjendiser nå enn da de var proffer på sykkelen.
Thor Haraldsen kommer nok fortsatt til å ha mange fingre med i spillet i norsk sykkelsport i mange år, selv om han har solgt seg helt ut av Sykkelmagasinet etter han også var med på å kjøpe opp konkursboet der for noen år siden, men
Hva var forresten Olav Thon GP ?
– Olav Thon Grand Prix var en rittserie vi arrangere her ute på Haga på åttitallet. Det siste ble arrangert i 1989. Rittet var så stort at vi i 1988, bare en uke etter VM, hadde Stephen Roche her som deltager. Han er fortsatt den siste syklisten som har vunnet Giroen, Touren og VM i samme år. Noe han klarte i 1987. Vi hadde Greg Lemond og Bernard Hinault her også. Selvfølgelig stillte også alle de norske opp. Det var mange gode på den tiden. Dag Otto, Jostein Willmann, m.fl stillte opp. Det lar seg nok ikke gjøre i dag å samle verdenseliten på ritt i Norge. Lance Armstrong skal jo ha en million alene for å stille opp på noe sånt nå.
Artikkelen fortsetter etter videoklippet.
Beholder gløden
– Det er veldig inspirerende og gøy med så høy aktivitet som det er i sykkelnorge for tiden, sier Thor videre. 60-åringen holder et høyt tempo både som bedriftsleder og sykkelildsjel. Sykkelturen han foretok gjennom Russland i sommer var heller ikke for pyser. At den var blitt utsatt et år på grunn av et hjerteinfarkt gjør turen ikke noe mindre imponerende.
– Jeg hadde et hjerteinfarkt rett før Raumerrittet i 2007. Jeg ble fort bra igjen, men for nøyaktig ett år siden i går, måtte jeg gjennom en fem-dobbel bypass-operasjon. Legene hentet blodårer fra leggen og lappet sammen blodårene rundt hjertet med disse. Jeg skulle egentlig ha vært på Sibirturen i fjor sommer, men det ble det ikke noe av da.
Men i år dro dere på tur likevel?
– Ja, i år begynte vi turen ved Baikal-sjøen. Omtrent der vi svingte ut av Russland i 2000. Sykkelturen denne gangen gikk gjennom øst-Sibir og ut på Kamchatka-halvøya. Jeg jobber for tiden med en bok om turen. Den forrige turen ble også til en bok som ble ganske så populær, sier Thor. Også et TV-program ble det av turen forrige gang og nå jobbes det med en mini-serie for TV om årets tur.
Hva kan du fortelle om årets tur?
Årets tur var nok den mest minnerike av de to turene. Jeg har vært veldig fasinert av øst-Russland lenge og jeg liker liksom å grave i ting sjøl snarere enn å lese om det i en bok. Hele det området vi syklet i er veldig lite befolket. Det bor vel 1/2 person pr kvadratkilometer eller noe slikt så det er rimelig øde der ute.
– Et øyeblikk som står igjen etter turen er da vi var oppe på fjellet utenfor en landsby som heter Magadan, for å se etter bjørn. Jeg ble litt ivrig på blåbærplukkingen og ble veldig skremt da jeg plutselig oppdaget en svær bjørn i øyekroken. Den stod bare en 40-50 meter unna meg og spise blåbær. Det var vel nesten det øyeblikket hele turen da jeg hadde høyest puls.
- Vi var forresten på besøk hos ordføreren i Magadan og det første han viste oss var et bilde av to avrevne føtter. De tilhørte en mann som var blitt spist av bjørn. Bare føttene stod igjen. Flere ganger under turen så vi bjørnespor i grusveien mens vi syklet.
Hvordan var veiene bortover der i ødemarka?
– På den forrige turen til Kina så var det kanskje bare 3000 km av totalen som gikk på grusveier, mens denne gangen var det vel kanskje bare 400 km med fast veidekke. Selve veistandarden var en nedtur. Flere dager kunne vi sykle i 8 timer, men likevel bare ha fløtta oss 70 kilometer. Når du ser hvor kort du har flytta deg på kartet og ikke ser noe bedring blir det mentalt slitsomt. I ettertid ser jeg at vi burde ha valgt terrengsykler og ikke sykkelcross-sykler som vi syklet på. I tillegg ble vi robbet underveis, vi fikk problemer med følgebilden og ute i ødemarka har ble små problemer fort veldig slitsomt. Da vi nærmet oss slutten av turen ville jeg bare hjem. Det hadde jeg ikke trodd på forhånd. Man merker jo at man er 8 år eldre enn jeg var forrige gang også.
Totalt reiste Thor med følge ca 6000 km gjennom Sibir i sommer. Noe av turen foregikk på tog, men det meste ble syklet. Ofte med mindre enn 20km/t i snitt om dagen.
