Det første bildet vi i Terrengsykkel så av Otto Jægers egenproduserte seter kunne like gjerne vært henta fra f.eks. et vektnisseforum i Tyskland. Det var det ikke, det var på forumet her på terrengsykkel.no. Øyenbryna våre løfta seg opp mot hårfestet da vi skjønte at mannen bak innlegget hadde laget setet på bildet selv. Vi måtte be Jæger ta med seg litt av sortimentet og inviterte ham på en kaffe for en prat.
-Du er altså mannen bak Jaeger-Liteseat. Hva er bakgrunnen for at du begynte å lage seter selv?
-Jeg kjøpte min første ordentlige terrengsykkel i 1994. I 1999 deltok jeg i Birken for første gang, og siden det har jeg sykla rittet mellom Rena og Lillehammer hvert eneste år (Otto sykla "MøkkaBirken" i 2009 på sterke 3.48, journ.anm.).
-Ideen til setene fikk jeg første gang for alvor underveis i Trondheim-Oslo i 2006. Etter å ha passert Hamar var jeg helt ødelagt og hadde rett og slett jævlig vondt i baken. Jeg sykla mye, men syntes ikke de tilgjengelige setene var gode nok til å holde ut i time etter time på sykkelen. Setet jeg hadde montert på raceren til rittet var et gammelt et fra en DBS Intruder fra 90-tallet. Det var det beste jeg hadde, men også dette var langt unna hva setepartiet mitt tålte.
Jæger humrer over minnene fra dette lange landeveisrittet midtsommers 2006.
-Utgangspunktet var altså tanken om at det måtte gå an å lage et sete som var behagelig over tid på sykkelen.
En IT-mann fra Abildsø i Oslo tar altså mål av seg til å lage bedre karbonseter enn store produsenter med rikholdig modellportefølje, som f.eks. Selle Italia og Fi'zi:k...? Hva er forskjellene?
-Vel, jeg synes de lette karbonsetene fra de store produsentene, som er vanlige på markedet, helt enkelt er for harde. Dessuten er de fleste i realiteten bare harde skall av plast med en slags karbonarmering, og så en tynn polstring oppå dette. Jeg har i mange år vært en ivrig modellseilflyger. Der har karbon vært en viktig komponent lenge, og jeg har bygd mange fly selv. Jeg hadde altså en viss kunnskap om laging av former, støping, tilpasning av fleks og stivhet osv. Dessuten har jeg siden gutteåra vært ivrig på teknikk, skruing og å finne ut av ting.
Her følger egentlig en oppglødd utredning om modellseilfly, karbon og en tur til VM i klassen F3J i modellseilflyging i England 1997 der de norske gutta leda til lunsj, men ikke beherska vindforholda seinere på dagen. Jæger mimrer med gutteaktig iver, men detaljene i historien kan utelates i denne sammenhengen. Jæger penser snart tilbake på temaet seter igjen.
-Ved å lage egne seter fra bunnen av kan jeg altså selv bestemme hvor stivt karbonskallet skal være og hvor det skal flekse for å gi komfort. Karbon er altså ypperlig når det gjelder individuell tilpasning, og det går an å variere antallet lag av karbon avhengig av bl.a. syklistens kroppsvekt, kjørestil og ulike skinnetykkelser til ulike former for sykling.
Ja, fortell..! Hva har skjedd siden den gang?
-Det begynte som et lite hobbyprosjekt nede i kjelleren. Sommeren 2008 prøvde jeg meg litt fram og lagde et par prototyper. Med over 4500 km på raceren den sommeren og høsten gjorde jeg meg noen erfaringer, men konklusjonen var at setene jeg hadde laget, funka! Etter dette la jeg ut et par bilder på terrengsykkel.no-forumet for moro skyld. Jeg fikk masse skryt. De ga ikke umiddelbart mange konkrete henvendelser, men ga uansett inspirasjon: Det var gunnlag for å videreutvikle det jeg hadde tatt fatt på.
-I ettertid veit jeg jo at de første setene ikke var så mye tess. Siden har jeg brukt tid på å endre en del ting, bl.a. skinner og fleks, slik at setene nå er enda mer behagelige. Jeg har i alle fall funnet ut at jeg kan sykle mye lengre turer enn før uten å få vondt med disse setene. Men setene er fortsatt et hobbyprosjekt for meg, altså.
Men du legger litt stolthet i hobbyen?
-Ja. Derfor var jeg på en ukes kurs i England sist høst. Det var langt fra noen ni-til-fire-dager, og jeg lærte veldig mye, bl.a. om støpeteknikker og teori. Det var også en del praktiske sider ved kurset, og viste meg litt av mulighetene for å utnytte karbonfibrenes styrker.
Du lager alt av karbon fra bunnen av. Er dette altså sterkere enn f.eks. stål- eller titanskinner som er vanlig på seter flest?
-Karbon er lettere og for meg et mer fascinerende materiale å jobbe med. Jeg tor dessuten at innfestinga blir sterkere enn når man skal føye sammen to ulike materialer, i alle fall når det gjelder reint karbon, og ikke en plast med armering, som kan støpes rundt skinnene. Jeg har full kontroll underveis, da jeg står for alt fra A til Å selv, sier Jæger med en slags faglig tyngde og stryker nærmest kjærlig over et av setene han har tatt med i sekken.
Hvordan går du fram når du lager setene dine? Hvordan foregår produksjonen?
-Det starter med en tegning. Først må jeg lage en modell som ser ut som setet på tegningen. Denne modellen tar jeg avstøpning av. Mye av resultatet kommer an på hvor nøye jeg er her med tanke på finish: Formen må ha glatt overflate. Deretter kan selve støpingen av seteskallet i formen begynne. Da legges først en gel coat i bunnen. Dette blir seende ut som et lag klarlakk. Så legges logo og dekor nedi når gel coat'en er nesten tørr, siden toppduken med epoxy, som bestemmer hvordan overflata skal se ut under "lakken". Etter det legges lag på lag av karbon, med fiber i ulike retninger avhengig av stivhet, hvor det skal flekse osv.
Terrengsykkels mann må jobbe litt for å henge med i svingene her, men at dette er både kunst og håndverk, er det ingen som helst tvil om.
-Rekkefølgen på laga er helt uvesentlig for styrken på produktet. En vakuumpumpe trekker laga sammen, og det blir liggende over natta. Temperaturen er viktig for å få fin finish med glatt overflate. Til slutt skal skinnene på plass. Det er disse det faktisk er mest jobb med. De lages i to halvdeler som settes sammen og pusses ned for å gi fin overflate. Dessuten er innfestinga til selve seteskallet viktig for styrken.
-Jeg bruker dessuten alltid et lag med kevlar. Det gjør at setene mine aldri kan knekke tvers av - uansett. Enkelte av de store på markedet lager reine karbonseter uten kevlarinnlegg, har jeg sett... Og andre reine karbonseter på under 100 g har en tendens til å knekke. Et av setene jeg er mest fornøyd med finishen på, er forresten et med lysegrå nylonduk oppå karbonveven, sier Otto og plukker stolt fram en modell som skinner blankt i sølv.-Jeg prøvde dette egentlig bare for moro skyld, for å se. Hvis man skal ha karbon i topplaget, står kunden fritt til å velge farge, så lenge den er svart, sier Otto spøkefullt, og sikter til Henry Fords utsagn om den legendariske T-Forden.
-Karbon er og blir svart eller gråsvart, og kan ikke farges uten å lakkes over. En viss variasjon oppnås kun ved bruk av ulike vever i duken i topplaget.
Har du et slags sortiment av tilgjengelige modeller?
-Jeg kan som nevnt tilpasse ethvert sete etter ønske og til den aktuelle kjøperens stil og vekt, bl.a. med ulike skinnetykkelser, men har etterhvert to "standardmodeller": En med 139 mm bredde og en smalere en på 125 mm. De to har ellers en nokså lik form. Disse er basert på mine egne og noen få andres erfaringer.
Terrengsykkel kan her legge til at den breie modellen har visse likhetstrekk i lengde- og breddeprofilet med Fi'zi:k Gobi. Den smale varianten har noe flatere lengdeprofil og en mer avrunda bakkant, og har tilsynelatende et lite Selle Italia-drag over seg.
Men hva om en kar på over 100 kg, og med fascinasjon for lette deler, kommer og vil ha et lett karbonsete til birkenraceren sin?
-Hm, sier Otto Jæger og tenker seg om.-Til landevei, så kanskje. I så fall med 8 mm skinner. Men ikke til terrengsykkel, altså! Det er ikke noe problem å lage selve skallet sterkt nok til å tåle en syklist på 150, for den saks skyld. Det er bare å bruke mange lag i formen. Det er innfestinga eller skinnene som vil ryke. Jeg vil si at mine seter med 7 mm skinner kan brukes til terrengsykling av folk på opptil ca 75-80 kg kroppsvekt. Veier du mer, må vi opp på 8 mm skinner. Til landeveissykling kan nok 7 mm skinner fint brukes av folk på 85 kg, minst, sier Jæger og dytter myndig ned på midten av et par seter for å demonstrere forskjellene i fleksen.
-Et eventuelt kjøp omfatter lån og prøving av demosete, samt visse muligheter for å være med på å bestemme utseendet. Alle seter kan uansett tilpasses kjøperen.
Det er sikkert de vektfikserte som leser dette intervjuet med størst interesse. Hvor langt ned kan vekta presses innenfor fornuftens grenser?
-Kanskje ned mot 50 g eller rett under det, kommer det kontant. Han legger til:-Jeg har et par skisser på tegnebrettet. Men jeg vil ikke si så mye mer om det ennå, sier Otto og smiler lurt.
Avslutningsvis, nå som det begynner å bli litt oppmerksomhet rundt setene dine, og folk skjønner at du kan dette med karbon: Lager du andre ting enn seter også?
-Foreløpig bare vogga til setepinner som KCNC, New Ultimate og Extralite. Skal mine seter brukes i kombinasjon med disse, må min karbonvogge brukes, fordi den gir bedre støtte til skinnene. Disse setepinnene lages egentlig med en innfesting som ofte er både skarp og slem mot karbonskinner. Karbonvogga veier ikke mer enn de originale delene.
Mer om dette og om monteringsanbefalinger kan for øvrig leses på Ottos hjemmeside, jaeger-liteseat.no.
-Styrer er for risikabelt, synes jeg, og det er umulig for meg å konkurrere med alt det fine som allerede fins på markedet. Skulle noe knekke, kan det jo gå veldig galt. Ellers kommer jeg nok på sikt til å lage en variant av stubbyen til det integrerte setetårnet til Scott Spark og Scale. Disse må gå an å lages lettere. Og jeg tror bestemt jeg etterhvert skal klare å lage klatrehåndtak på under 30 g for paret.
?! Mener du ti gram mindre enn de letteste på markedet så langt?
-Ja, det bør nok gå! Men bare for gøy, sier salmaker Otto Jæger bestemt og smiler lurt, før han omhyggelig pakker de medbrakte setene i et håndkle. Han skal til en annen kant av byen for å levere ut et sete.
---Det er lenge sida Terrengsykkel tok kontakt med Otto Jæger angående hans "hobbyprosjekt" for å få prøve sakene. Vi har fått låne to versjoner av Jaeger-Liteseat; ett av den breie og ett av den smale modellen. Sistnevnte veier 68 g, og skal brukes på en av våre langtidstestsykler av året, en Santa Cruz Blur XC Carbon. Og selvsagt er dekoren fargekoordinert med sykkelens komplette SRAM XX-gruppe og med rammas røde detaljer. Komplett med pedaler og flaskeholder veier sykkelen 9,2 kg i skrivende stund, men nytt tubularhjulsett av Edge-karbonfelger på Tune-nav vil trolig presse vekta ytterligere noe ned. Oppdateringer fra testinga av denne og de andre syklene på langtidstest kan leses i alle årets utgaver av Terrengsykkel.Utgivelsesplan for Terrengsykkel i 2010 står øverst i denne saken.
