Jose Hermida er født og oppvokst i Pyreenene i Spania like ved grensen til Frankrike. Som liten gutt var han en aktiv unge og skateboard var en av lidenskapene. Da han var 13 ble skateboardet byttet ut med en svart Mongoose terrengsykkel, og ikke lenge etter vant han sitt første terrengritt.
- Terrengsykkel ga meg den friheten jeg savnet på skateboardet. Den lille byen jeg vokste opp i hadde få asfalterte veier, mange bakker og egnet seg mye mer til terrengsykkel enn skateboard. Etterhvert skjønte jeg også at sykkel er en idrett hvor man må jobbe for resultatene, og jeg begynte å trene mer seriøst, forteller Hermida over en kopp kaffe etter en travel dag med testsykling på Mallorca.
Du har konkurrert i toppen i over ti år. Hva føler du selv er det største øyeblikket i karrieren?
- Helt klart min første verdenscupseier i Napa Valley i 2001. Seieren endret mentaliteten min, nå hadde jeg virkelig tatt steget inn i eliten. Det føltes utrolig godt å stå på toppen av samme podiet som en av mine tidlige helter, Rune Høydahl (vant i Napa Valley i 1998, journ. anm.). Nå visste jeg at jeg kunne bli best i verden, sier han.
Du nevner Rune Høydahl, er det bare fordi jeg kommer fra et norsk sykkelblad?
- Nei, selvfølgelig ikke. Sammen med Thomas Frischknecht var Rune et av mine store forbilder som ung syklist, og de vil alltid være rollemodeller. Jeg har faktisk fortsatt et signert bilde av Rune som jeg fikk da jeg var 13, skryter proffsyklisten.
I fjor var det OL-sesong, og med tanke på sølvmedaljen fra 2004 hadde mange håpet å se deg høyere på resultatlisten. Hvordan synes du selv det gikk?
- I forkant av OL hadde jeg litt problemer med helsen, blant annet en tanninfeksjon. Jeg visste jeg ikke var i toppform, så 10.-plass var helt greit. Sesongen som en helhet synes jeg gikk bra, men jeg skulle gjerne stått på toppen av pallen et par ganger. Tre andreplasser i verdenscupen viser at jeg er stabil, men det er det ikke alltid vi er fornøyd med. Det er som man sier; ”second winner is always the first loser”, forklarer Hermida og fortsetter:
- Jeg har store forventninger til neste sesong, kanskje jeg endelig skal klare å klatre til topps i et verdensmesterskap.
Din lagkamerat Ralph Näfvant i år verdenscupen i Canberra, Australia, i det som neste år skal være VM-løypa. Näf sier han liker den steinete, tekniske og smale løypa. Hva slags løyper trives du best i?
- Canberra er en morsom løype som jeg trives godt i. Men jeg er en veldig komplett og allsidig syklist, og det er mange løyper som passer meg bra. Kanskje det er derfor jeg er så stabil og har så mange andreplasser. Flatt; jeg kommer på andre! Bratt; jeg kommer på andre! Gjørmete; jeg kommer på andre! Jeg har likevel noen favorittløyper, for eksempel dem vi finner i USA og Canada med raske stier, innlagte hopp og korte klatringer.
Hvordan synes du utviklingen har vært i terrengsykkel de siste årene, både med tanke på løype og utstyr, men også sporten generelt?
- Løypene er stort sett de samme, og utstyret blir bare bedre og bedre. Verden går fremover. Men jeg har merket meg at rittene er blitt mer eksplosive. Mentaliteten har endret seg, tidligere var det mer fokus på kontinuitet. Nå er sponsorene fornøyd med en eller to veldig gode plasseringer i løpet av et år, og det gjør at rytterne risikerer mer, forteller den rutinerte syklisten.
- Samtidig blir ting mer og mer spesialisert. Da jeg var ung, konkurrerte de beste i både rundbane og utfor, men det begynner å bli en stund siden. Nå er det blitt stor forskjell på en rundbanerytter og en maratonrytter, og det er kun de færreste som kan hevde seg i begge. Både utstyr og utøvere er blitt mer rettet mot én gren.
Og hvilke tanker gjør du deg om fremtiden?
- Spesialiseringen kommer til å fortsette. Forskjellen mellom maraton og rundbane blir nok enda større. Jeg merker at det er et generasjonsskifte på gang. De yngre syklistene kommer i full fart bakfra med blinkende lys, som på en motorvei. Ellers er det en ting som har vært uforandret siden jeg fikk min første sykkel, nemlig kjedet. Kanskje finner de snart en løsning på det problemet, undrer han.
I dag bor Hermida i Livia nord i Spania, en landsby få kilometer fra der han vokste opp. Området ligger i høyden og har kalde vintre.
Du har tidligere uttalt at du ikke flytter sørover for å trene om vinteren, hva gjør du for holde deg i form?
- Jeg er veldig glad i å gå på langrenn, og da er det skøyting som gjelder. Sporten minner meg mye om terrengsykkel. Det er hardt oppover og det gir adrenalin nedover, samtidig som du må jobbe mye for å holde farten oppe. De siste årene har vi hatt lite snø, så da har jeg tilbrakt mye tid på cyclocrossykkelen, forteller Hermida.
Du har hatt mange gode resultater på cyclocross. Fortell litt om det!
- Det er mest for trening og gøy, men jeg ønsker å vise meg frem også. Uten noen kvalifiseringsritt måtte jeg starte helt bakerst i VM, så jeg er godt fornøyd med gjennomføringen (Hermida endte på 23. i VM og er forøvrig regjerende spansk mester i cyclocross, journ. anm.).
Helt til slutt, du er kjent for å være en humørspreder og er godt likt blant alle dine konkurrenter. Hva mener du selv om dette?
- Jeg har selvfølgelig tunge perioder jeg også, men jeg trives utrolig godt med det jeg gjør og er ofte i godt humør. Den dagen jeg slutter å spøke er nok den dagen jeg legger opp, avslutter Hermida.
Les tidligere artikler om Hermida Ramos på Terrengsykkel:
