Fredagsintervjuet: Fredrik Kessiakoff

Hei Fredrik, godt nytt år og gratulerer med ProTour-kontrakt på landeveien. Har dette vært den store drømmen hele veien?

– Takk, jo dette har virkelig vært en drøm jeg har hatt lenge som nå har gått i oppfyllelse. Helt siden dagene som syklist på Team Crescent i Sverige har jeg vært ensom terrengsyklist som har trent med landeveisyklister. Allerede da kjente jeg at jeg ville sykle på landeveien også, men jeg hadde først lyst til å se hvor langt jeg kunne komme i terrenget. Med verdenscupseieren og suksessen for øvrig i 2007 følte jeg at jeg har oppnådd mye med terrengsyklingen, og i fjor handlet alt om OL i Beijing. Det var fremfor alt OL som gjorde at jeg ikke byttet til landevei før nå. I 2007 var jeg en av verdens 3 beste mountainbike-syklister, og da jeg vant verdenscupfinalen, kjente jeg at jeg hadde nådd mine mål, på en måte. Dessverre gikk hele 2008-sesongen i motbakke.

Ja, hva skjedde? Du forlot verdens beste lag, Vredestein Cannondale etter stor suksess i 2006 og 2007, men i OL-sesongen fungerte det ikke?

– Mitt nye mountainbikelag, Full Dynamix, gav meg mange løfter og store forventninger om at de ville sørge for at alt var best mulig. Alt jeg spurte om skulle de absolutt fikse, og mine krav var selvfølgelig noe de skulle etterkomme. Dette føltes veldig forlokkende for meg etter at jeg følte meg litt dårlig behandlet av lagledelsen bak Vredestein Cannondale-laget. Sånn i ettertid kan det kanskje virke dumt å forlate et så bra lag som Vredestein-Cannondale var på den tiden, men jeg følte ikke at jeg ble satt pris på. Selv etter at jeg vant verdenscupfinalen var de ikke villige til å møte mine krav. Jeg følte meg rett og slett litt dårlig behandlet av lagledelsen, og ble lovet mye av Full Dynamix. Det kan hende at jeg burde ha blitt med Cannondale ut OL-sesongen, og akkurat det føles litt bittert nå.

– Jeg er veldig avhengig av at ting rundt meg fungerer uten store problemer, så jeg kan fokusere på syklingen. Med Full Dynamix ble det mye masing på alt fra penger til utstyr, og det føles litt urettferdig at det var sånne ting som kanskje var med på å ødelegge OL-sesongen litt og som var bakenforliggende grunner til at jeg ikke syklet fort nok i Beijing.

– Jeg angrer likevel absolutt ikke på at jeg fokuserte 100% på OL i 2008, selv om det ikke gikk som planlagt. OL var så viktig for meg at det var verdt det, men dessverre gikk det ikke som håpet.

Du skal sykle for Fuji Servetto i 2009. Dette er laget som tidligere het Saunier Duvall og Scott/American Beef. Hvordan ser du på det etter den sesongen de hadde i 2008, med dopingskandelen rundt Ricco og Piepoli i Touren?

– Jeg er først og fremst veldig glad for at jeg har kommet meg på et ProTour-lag. Men nå har ASO og UCI (arrangøren av Touren og andre ritt, og det internasjonale sykkelforbundet) inngått en avtale og blitt enige om nye regler. Dette innebærer at ASO får lov til å holde lag med ProTour-lisens utenfor rittene sine, selv om ProTour-lisensen egentlig skal gi deltagelse i alle de største rittene. Selv om dette kan innebære at Fuji Servetto ikke blir invitert til ASO-sine ritt, er jeg mest takknemmelig for sjansen til å vise meg frem. Jeg ønsker først og fremst å få vist meg frem som en syklist og få vist at jeg har et stort potensial.

– Jeg skulle selvfølgelig ønsket meg et lag med sterkere tradisjon for antidoping, men i min situasjon må jeg ta det jeg blir tilbudt. Laget har uttrykt at de skal ha en sterk antidoping-policy, og vi skal testes jevnlig på Mapei-senteret i Varese, rett ved her jeg bor. Jeg regner ikke med å se noe doping, og jeg håper det blir bra, selv om stempelet laget har fra i fjor er kjedelig.

Hvilke løfter har laget gitt deg om deltagelse i viktige ritt?

– Nå har jeg bare fått beskjed om at jeg skal være med på Tour De Langkawi i Malaysia. Før det skal jeg delta på vår første treningsleir. Jeg håper å få vist meg frem ganske tidlig, da det alltid er best å få være med på de fine løpene, men det at de har tatt meg med til Langkawi og fortalt meg at det er etapper der som bør passe meg godt, tyder på at de har en plan for meg. For meg spiller det uansett ingen rolle om jeg blir hjelperytter eller ikke. Jeg vil vise at jeg er sterk og trenger ikke å vinne noe i år. Jeg har en ettårskontrakt, men kommer til å satse på landevei nå de neste to årene, ihvertfall. Så får vi se hvordan det går.

Er det rett og slett for vanskelig å leve av å være terrengsyklist?

– Det som er så utrolig vanskelig i terrengsykling, er å komme inn på et profflag etter å ha vært lovende som U23-syklist. Steget opp til de bra lagene er nesten umulig å ta for oss fra Skandinavia. Hvert år ser jeg lovende syklister som slutter fordi de ikke klarer det siste steget opp, og fordi det ikke finnes penger til videre satsing. Vi som kommer fra Norden må finne oss i å stille bakerst på startstreken i de store rittene, mens sveitserne f.eks, sykler Swiss-Cup med verdens beste syklister hver helg.

– Faktisk er det ingen i Sverige som har klart å ta steget helt opp før meg. Det handler selvfølgelig om å være god og dyktig på sykkelen, men det handler også veldig mye om flaks. I tillegg sliter våre forbund med dårlig økonomi. Forbundet burde ha stått for U23-støtten, men så lenge det ikke finnes noen som kjører i verdenstoppen, så skrives det ikke om terrengsykling i mediene. Da klarer heller ikke forbundet å tjene noen penger. Det blir en ond sirkel, nesten. Det er mange som sykler fort i Skandinavia, men det er utrolig vanskelig å å hevde seg uten å sykle i Europa mye mer av sesongen. Ingen legger merke til en som kommer på 25. plass i et verdenscupritt, selv om han har startet helt bakerst og kanskje hatt femte beste rundetid underveis. I denne sammenhengen er det veldig bra, det Rune Høydahl og hans lag får til. De får jo nesten syklet fullt program og har en unik mulighet til å ta dette siste steget.

Med to OL-sølv til Gustav Larsson og Emma Johanson har det blitt mye mer fokus på sykling i Sverige?

– Det har blitt mer oppmerksomhet rundt svensk sykkel etter at Gustav og Emma gjorde det så bra, men Susanne Ljungskog har jo tidligere tatt to VM-gull også, uten at det har hjulpet noe på forbundets økonomi. Budsjettet til Svenska Cykelförbundet er veldig lavt. Vi har råd til EM, VM og en U23-treningssamling, men ikke noe mer. Det er så klart vanskelig å gi noe tilbake til en sponsor når profilene sykler i profflagets drakter hele sesongen, men sponsorene må kanskje se på det mer som om de sponser sykkelsporten, og ikke bare Sveriges beste syklister.

Du har vært Sveriges og Nordens beste terrengsyklist i flere år. Hvem skal ta over nå som du bytter idrett?

– Fra Sverige så er det jo først og fremst Emil Lindgren som kan ta steget opp, og i tillegg er det jo disse unge guttene på Team Etto Høydahl. De har kjørt veldig bra flere ganger og har gode forutsetninger for å komme et hakk videre, men det er uansett vanskelig.

Landeveis-VM i år går i Mendrisio i Sveits rett ved der du bor. Vil dette bli et mål for deg, å komme med på det svenske landeveislaget?

–Så klart, men jeg ønsker ikke bare å være med for å delta. Jeg må være god nok til å kunne hevde meg. Først og fremst ønsker jeg å bruke sesongen til å hjelpe Sverige med å rykke opp et hakk på rankingen så vi kan få flere enn tre syklister med i VM-rittet. På den måten tar jeg ingen av de andres plass heller. Løypa i Mendrisio går nesten rett forbi huset mitt her nede i Sveits, og den vil passe dem som er bra på å sykle motbakker. Det er en veldig hard løype, og syklister som Magnus Backstädt har ikke noe her å gjøre. I et VM er det mye som kan skje. Når man kommer fra et lite land som Sverige, har man ikke noe press på seg. Det er Italia, Spania, Frankrike og de store landene som må jobbe i et VM. På et mindre landslag kan man alltid være en outsider.

– Selv om Fuji Servetto er et spanskeid lag vil jeg bli boende her på grensen mellom Sveits og Italia. Flere på laget og i lagledelsen kommer fra området rundt Milano og Lugano, i tillegg til at vi skal testes ofte i Varese.

Det kommer et OL igjen i 2012 i London. Kommer vi til å se deg på terrengsykkelen igjen da?

– Akkurat nå er London 2012 altfor langt frem i tid til at jeg ønsker å tenke på det. Jeg tipper landeveisløypa der blir for flat for meg. Før det må jeg i så fall bevise at jeg kan prestere i en flat løype også. Jeg har uansett gitt meg to år til landeveissyklingen nå. Etter det fortsetter jeg kanskje med landevei, og satser mot London på veien, eller kanskje kommer jeg tilbake i terrenget. Det kan også hende jeg satser landevei resten av karrieren, men likevel prøver terrengsykkelen frem mot London.

Kommer du til å savne terrengsykkelen?

– Et problem jeg har hatt tidligere er at jeg rett og slett ikke har kjørt nok terrengsykkel. Om jeg skulle ha tatt enda et steg opp som terrengsyklist, måtte jeg ha kjørt mer i terrenget. Her nede trener jeg mye sammen med Gustav Larsson, og vi har trent mye landevei sammen. Nå kan jeg i hvert fall sykle og trene landevei uten å ha dårlig samvittighet. Men Gustav er uansett ganske åpen for mye annet, og det hender at vi trener litt på terrengsykkelen også. Jeg tror nok det blir noen turer på den også i sommer.

Helt til sist, Fredrik: Hvordan var julefeiringen?

– Jul for meg handler om å feire hjemme med familien i Sverige. Det ble litt sykling, men først og fremst avslapning på sofaen og god mat og alt det der. Jeg pleier å dra hjem til Sverige en uke hver jul. Og nå har vi hatt en litt rar vinter her nede i Sveits. Akkurat nå har det snødd tre dager på rad.

Men treningen er i rute likevel?

– Ja, jeg ligger veldig bra an med treningen i forhold til i fjor. Når det snør her nede, sitter jeg enten inne på en slik Monark testsykkel som jeg har her, ellers har jeg til og med gått litt på ski oppe i fjellene en time herfra. Ting ser bra ut, og jeg skal på test på Mapei-senteret på mandag, men jeg vet ikke om det er fysisk test eller dopingtest ennå.