Fredagsintervjuet: Anders Røine

Det ble usedvanlig mye ståhei og nettsnakking da Turner for noen uker siden lanserte 2009-årgangen med DW-Link som erstatning fordet mer tradisjonelle TNT-systemet. Hvorfor vekker et bytte avhjuloppheng så sterke følelser hos Turner-fansen?

- Turner har siden begynnelsen kjørt en veldig konservativ linje når det kommer til primærdesignet, og har stort sett fulgt det gamle utrykket "If it works, don't fix it". David Turner gjør ikke store endringer uten god grunn, og har stort sett bare finjustert designet hver gang det har blitt gjort endringer. Derfor er det ekstra spennende nå som alle modellene blir fullstendig redesignet for 2009, med DW-link istedenfor de tradisjonelle Turner-opphengene bak.

I motsetning til da det såkalte TNT-systemet ble introdusert, er dette et system som er svært anerkjent fra før av, og det er dermed ingen skepsis til at det funker. Det er med andre ord ganske spennende når det kombineres klassisk Turnerkvalitet og geometri, med den svært godt fungerende DW-Linken.

Turnerfansen er dermed litt splittet mellom de som bare vil at alt skal være som det alltid har vært, og de som vil ha best mulig sykkel uten å henge seg opp i tradisjoner og historie.

Du har hatt importen av Turner til Norge siden 2001. Hvordan begynte det - og hvorfor navnet Dunkedalen Import?

- Historien bak Dunkedalen Import er egentlig ganske enkel. På det glade nittitall flommet det over med eksotiske merker, og mange av disse ble hentet inn til Norge via importører som strengt talt ikke gjorde en spesielt imponerende jobb ovenfor entusiastmarkedet. Ekstrem overprising, snevert utvalg, dårlig service og svært lang leveringstid var ganske normalt i den perioden.

Tanken var at om de store aktørene holdt på sånn, så ville det jo ikke være noen grunn til at jeg skulle gjøre det noe dårligere. Så jeg begynte å kjøpe deler fra vanlige butikker i USA i små kvanta og selge de videre, og etterhvert kom jeg i kontakt direkte med produsenter, og da var det like greit å starte i litt mer ordnede former.

For litt over ti år siden ble Dunkedalen Import offisielt startet opp, og Singletrackmind var det første merket jeg førte. Jeg tror faktisk jeg var den første som leverte baggy sykkelshorts til det norske markedet. Senere forsvant Singletrackmind, og jeg gikk videre på Azonic.

Men jeg hadde lenge hatt et håp om å få en rammeprodusent på laget, og hadde allerede valgt meg ut Turner. De var litt skeptiske i utgangspunktet til å handle med en såpass ny og liten importør som meg, men etter noen samtaler med Dave Turner ordnet alt seg. I 2001 kom den første RFXentil landet, og til tross for at den må regnes for å være en smule forut for sin tid, så var det akkurat hva jeg hadde savnet i andre modeller tidligere.

Hvordan var mottakelsen?

Mange var svært fascinerte, men problemet var at markedet i all hovedsak ikke var moden for en slik ramme (folk trodde jo jeg kjørte utforsykkel, siden jeg hadde seks tommer i begge ender), og det skulle ta flere år før ting løsnet skikkelig. I dag er det jo ganske normalt med 150mm vandring på grove stisykler, så nå er det ingen som reagerer på den gamle RFXen min som jeg fremdeles kjører med. Og det er ihvertfall ingen som tror meg når jeg forteller at sykkelen min er syv år gammel.

Men altså: Dunkedalen Import. Hvorfor et såpass ufjongt navn?

- Navnet kom ganske naturlig. Jeg skulle kjøre ei sjappe som opererte på helt andre premisser enn hva som var normalt for ti år siden, og tenkte da at det naturlige ville være å ikke velge et pretensiøst og krampekult navn. Jeg ville ha noe skikkelig dølt, noe gubbete og antikult. Og samtidig noe med mening. Dunkedalen er, som mange nå har funnet ut, et veldig bra stiområde i Drammen med et morsomt navn. Det var i det området jeg kjørte noen av mine aller første stiturer, og det ligger et av de berømte steinkastene fra der jeg selv bodde. Så det føltes bra å ta navnet derfra.

Du annonserer aldri, og driver sykkelbusinessen ved siden av full jobb. Hvor mange Turnere har du egentlig solgt?

- Øh... godt spørsmål. Jeg har jo ikke akkurat ukentlig opptelling, men jeg mener at det totale antallet skal være 56. Annonsering er strengt talt ikke nødvendig når kundene mine er så fornøyd og sprer budskapet slik de gjør. Hadde det ikke vært for den velvillige misjonsvirksomheten de har drevet, hadde det nok ikke vært halvparten så mange Turnere her i landet.

Hva synes du selv er den mest interessante utviklingen innenterrengsykkelkulturen nå?

- Akkurat nå, at DH-racing begynner å bli kult igjen blant kidsa. Ikke bare høkking og dirtjump som det var en periode.

I tillegg synes jeg det er spennende å se at stisykling begynner å bli så utbredt at det ikke bare finnes ferdige stisykler i handelen, men også at det virker som at folk flest begynner å forstå begrepet "stisykling" og klarer å skille det fra grustrening og utfor.

Men det aller viktigste som har skjedd de siste... tja... fem årene, kan vi vel si, må være den bevegelsen løypebygger Snorre Pedersen egenhendig har klart å sette i gang i Hafjell. Det er nå mulig å ta med seg sykkel på stolheiser mange steder i landet på sommerstid, og stadig flere alpinanlegg åpner for sykkelbruk om sommeren. Hadde ikke Snorre startet det hele på Hafjell, ville vi i dag ikke engang vært i nærheten av der vi er i dag. Da måtte vi nok fremdeles hatt norgescupritt som eneste mulighet til å kjøre heis.

Hva slags sykling foretrekker du som oftest selv?

- De siste årene har det blitt ekstremt mye heisbasert sykling på meg. Jeg blir ikke noe raskere med årene, men jeg trives bare mer og mer for hver eneste dag jeg får benyttet meg av muligheten. I år ble det ca 40 heisdager på meg. Det må jeg si meg fornøyd med.

Husker du din første stitur?

-Jeg var vel 12 år tror jeg. Jeg og to kamerater dro ut i skogen der vi bodde (ikke langt fra Dunkedalen), jeg med en seksgirs Kynast Sporting, og de med hver sin BMX. Jeg har ingen anelse om hva som egentlig fikk oss til å tenke på at vi skulle gjøre det, men resultatet var en svært vellykket tur og lyst på mer. Det skulle allikevel ta ganske lang tid før jeg regelmessig syklet på sti, og jeg var vel femten år da jeg kjøpte min første skikkelige terrengsykkel, en Miyata TrailRunner. Men da var det til gjengjeld for sent å stanse meg.

Vi noterer oss at du har anlagt en fabelaktig bart. Betyr detteat du satser knallhardt på markedet nord for Oppdal nå?

- Markedet nord for Oppdal er faktisk et svært godt marked som det er, og jeg kan selvsagt hevde at ukas bart er til ære for de fantastiske menneskene som - til tross for sitt språklige handicap - likevel klarer å informere hverandre, sannsynligvis med enkle håndbevegelser, om hvor fortreffelig det er å eie en Turner. Eller to.

Ellers kan jeg jo hevde at barten har kommet snikende ganske naturlig, etter at jeg har kjørt singlespeed til jobb i hele sommer. Bart og singlespeed er jo noe som alle vet hører sammen. Det neste blir vel at jeg begynner å drikke øl og trendy kaffe fra imponerende maskiner som koster mer enn en Spot.

Dessverre må jeg innrømme at ukas bart kun er i forbindelse Barteuka. Den første uka med vintertid hvert år, det er Barteuka. Da har man ganske enkelt ikke noe valg.

Helt subjektivt: Hva synes du terrengsyklister flest er for myeopptatt av - og hva mener du vi burde konsentrere oss mer om?

- Jeg synes fremdeles det er trist at det ser ut som at birkenhysteriet aldri vil gi seg. Den dagen jeg får lese at det fremdeles er fem tusen ledige plasser til birken bare to måneder før start, vil jeg nok bli -veldig- glad på hele befolkningens vegne. Jeg har også flere ganger lurt på hva som ville skjedd om løypa ble lagt om, så det ble sti stort sett hele veien fra Rena til Lillehammer...

Ellers synes jeg folk er fryktelig opptatt av det berømte stilpolitiet. Det virker som at ikke alle skjønner greia med at det skal tas som en spøk. Farger meg her og farger meg der. Greit nok, det er fint å ha en pen slede, men når man velger komponenter etter farge, har noen bomma grovt et sted vil jeg påstå.

Ellers synes jeg at folk bør tenke mindre på vekt, og mer på funksjon. Dette har heldigvis gått veldig riktig vei de siste årene i forbindelse med at det nå for eksempel ikke lenger er uhørt å sette på 850 gram med dekk og slange på hvert hjul.Det er også bra at folk tar seg tid til å reise nye steder og utforske nye stier, men jeg føler at folk har veldig lett for å glemme hva slags skatter man har i sitt eget nærmiljø.