Fornuftig naturbruk - Et møte med Tim Blumenthal

Du vet det. Innerst inne, så vet du det. Når du kjenner etter. Langt der inne. I hjerteroten. Du er den lykkeligste på denne jord. Du har milevis med stier rett på utsiden av stuedøren, og du kan trå ivei uhindret. Uten spørsmål. Uten krav. Med loven i hånd.

Eller?

Loven er fra oven

Friluftsloven gir oss norskinger en unik mulighet til å bruke naturen vi omgir oss med. "No Trespassing"-skilt er et sjeldent skue, og når vi opplever at vi blir hindret i å bruke vår "rett" - så skurrer det dypt der inne. I den samme hjerterota. I det hjertet som er overbevist om at du lever som verdens lykkeligste menneske, i verdens frieste land.

Nå er det imidlertid ikke slik at loven er fra oven (jfr. Bjørneboe), men vi har den på lån. Under ansvar. Som alle andre lover. Ingen skrevne lover gjelder for evig, og jeg har vanskelig for å tro at terrengsyklister vil være den sterkeste pressgruppen dersom det skulle komme til et punkt der man finner at tilgangen til utmark (og innmark) må begrenses.

Det har heldigvis vært svært få alvorlige konfrontasjoner mellom grunneiere, syklister og andre brukergrupper her hjemme på berget, men med økt bruk av vårt vakre stinett er det verdt å være på vakt. Og ikke bare vakt. Vi bør også innse at økt bruk også betyr økt slitasje på det som vi regner som vårt gull - nemlig stiene. Det handler med andre ord ikke bare om vern av vår rett, men også om vern av den naturen vi elsker. Naturvern, om du vil.

IMBA

Nå er ikke disse problemstillingene noe unikt for Norge. Tvert i mot. Dette er spørsmål som terrengsyklister i de fleste land sliter med, og det var også utgangspunktet da et knippe terrengsykkelklubber i California gikk sammen på slutten av åttitallet og dannet det som i dag er kjent som International Mountain Bike Association (IMBA).

-Bakgrunnen for etableringen av IMBA var at populære sykkelområder både i California, og i resten av USA ble stengt i en raskt økende takt på grunn av konflikter mellom ulike brukergrupper. Dette kom på et tidspunkt da sporten utviklet seg nærmest eksplosivt, og behovet for et interesseorgan ble høyst påtalgelig, forteller leder av IMBA, Tim Blumenthal, på telefon fra USA.

Tim Blumenthal har ledet IMBA i 11 år, og gjennom denne perioden har organisasjonen utviklet seg fra å basere seg på frivillig arbeidskraft til den formen den har i dag med 20 fast ansatte medarbeidere. Med fem år på baken som medlem av styringsrådet i IMBA, hadde Blumenthal god erfaring med rettighetsarbeid og utviklingsarbeid før han ble ansatt på fulltid.

-Jeg var i utgangspunktet journalist i Bicycling, og deretter redaktør i Mountain Bike. Det var i gjennom arbeidet med utgiverne av disse, forlagshuset Rodale Press, jeg ble konfrontert med de konfliktene som var i ferd med å utarte seg på åttitallet. Bare noen dager etter at jeg fikk stillingen som redaktør i Mountain Bike ble jeg kontaktet av mine overordnede. Problemet var nemlig at Rodale Press også utgir turmagasinet Backpacker, og det sto klart for oss at her måtte vi bidra til en økt forståelse mellom brukergruppene. Jeg ble derfor spurt om jeg ikke kunne engasjere meg i dette arbeidet.

Blumenthal er entusiastisk når han snakker om dette, og det er lett å bli revet med når han forteller om hvordan organisasjonen har vokst til over 32.000 medlemmer, 500 lokale klubber og søsterorganiasjoner i førti land.

Lokalt arbeid

Det er på dette tidspunkt jeg finner det nødvendig å informere Blumenthal om noen av de mulige problemstillingene vi kan se for oss her nord. Han er åpenbart godt informert, og kjenner til den allemannsretten vi nyter godt av.

-Dere kan nok dra lærdom fra land som Storbritania, Tyskland og Italia. I Stor-Brittania er store deler av det man gjerne kaller "bridleways" åpne, men stiene er ofte stengt for syklister dersom det ikke er forhandlet frem avtaler om bruk. Tyskerne derimot, har valgt en løsning der alle stier er stengt, men hvor loven ikke blir håndhevet. I tillegg er alle veier smalere enn tre meter klassifisert som sti. Det betyr at mye av syklingen som skjer, gjøres ulovlig, men at det har etablert seg en praksis at dette er ok. I Italia derimot, har organisasjonen som vedlikeholder fotstiene i fjellet valgt å åpne for all ikke-motorisert ferdsel. Så det finnes ulike erfaringer og måter å løse eventuelle problemer på, sier Blumenthal.

IMBA har sakte men sikkert endret sin arbeidsform fra slutten av åttitallet, og jobber i dag først og fremst med å forhindre stenging av områder fremfor å jobbe for å åpne allerede stengte områder.

-Det er lettere å holde områder åpne, enn å åpne stengte områder, forteller Tim Blumenthal, og fortsetter: Det er en forutsetning at det eksisterer et organ som snakker syklistenes sak, og det vil være svært verdifullt å ha en organisasjon i Norge som jobber på samme måte som IMBA. Hvis vi hadde hatt valget, så ville vi etablert IMBA langt tidligere enn 1988. Da hadde mange av områdene som i dag er stengt, fortsatt vært åpne for syklister, mener Blumenthal.

Her på bjerget

Det er først og fremst muligheten til å være i en posisjon til å løse mulige konfrontasjoner før de oppstår, som Blumenthal vektlegger. Men han understreker også viktigheten av at sporten har en felles front, og en felles talsmann. På den måten kan terrengsyklister over hele landet samles bak et felles standpunkt.

-Løsningen vi har for IMBA-UK i Storbritania, er basert på at IMBA ikke krever noen form for økonomisk kompensasjon, og vi henviser britiske syklister til å melde seg inn i IMBA-UK fremfor hos oss i IMBA i USA, sier Blumenthal. På denne måten samles britiske terrengsyklister til en felles, og tyngre organisasjon - enn om de var spredt mellom IMBA og IMBA-UK. -Det som kreves er egentlig bare at det er to til tre dedikerte personer som kan drive arbeidet, forteller han, og vektlegger at disse må være dedikerte entusiaster som kan ta på seg både profilering og pressekontakt.

Informasjonsarbeid blant syklister er viktig for IMBA, og Blumenthal mener det er et knippe elementer som trengs for å gjøre et vellykket arbeid.

-Det trengs et seriøst arbeid på grasrotnivå. På den måten etableres både troverdighet og støtte blant syklister, og dermed styrkes troverdigheten til en slik interesseorganisasjon. Videre trengs det god dekning i magasiner og presse. Gjennom et slikt arbeid får vi spredd informasjon og holdninger. Det er også viktig at det arbeides intensivt med informasjonkampanjer ovenfor både syklister og andre brukergrupper. Dette gjør vi i IMBA kontinuerlig, og akkurat nå jobber vi tett med National Park Service her i USA, for å etablere et langsiktig samarbeid.

Det er en tydelig positiv talsmann vi har på tråden, og han forteller om både langsiktige planer, viktigheten av å integrere freeride og bygging av freeride-løyper og stier i IMBA's arbeid, og det internasjonale arbeidet som organisasjonen til enhver tid er involvert i. Spørsmålet vi stiller oss, er om tiden er moden for en norsk avdeling av IMBA? Tim Blumenthal har gitt oss ett godt råd: Etabler en interesseorganisasjon så fort som mulig. Før konfliktene oppstår. Er Norge modent for dette? Trenger vi en Norsk interesseorganisasjon for terrengsykling?