Alle foto: Sterling Lorence
Terrengsykkel var nylig i Arizona, USA for å teste sesongens 29ere fra Kona. Og hva er vel da bedre enn å delta i ritt? Med over 3500 deltakere, tilskuere og frivillige er Kona 24 Hours in the Old Pueblo et av verdens største 24t-ritt. Undertegnede kom fra minusgrader og snø i Norge, til støvete stier og stekende sol i Sonoran-ørkenen omtrent én times kjøring fra Tucson. Scroll ned for flotte bilder!
Første runde
Som svakeste ledd ble jeg henvist til fjerde veksling. Brad, Matt og Patrick leverer alle runder på omtrent en time. Jeg veksler ut på en tredjeplass, kun minutter bak Kona Factory Team på andre. Nervene er i høyspenn. Jeg har varmet opp godt og setter ut i høyt tempo. Etter kun fem minutter skjer det som ikke skal skje. I yttersving forbi en annen rytter treffer jeg en stein, får gjennomslag og punkterer. Jeg kløner med slangeskiftet, men kommer meg omsider på sykkelen enda mer stresset enn tidligere.
Løypen har nå rukket å fylle seg opp med utøvere. Hver runde består av 26 kilometer, hvorav hele 20 av de på smal sti. Jeg passerer flere ryttere per minutt, ikke optimalt for en som stresser for å ta igjen tapt tid. Den neste halvtimen består av en lang rekke spurtintervaller for å smette inn foran ryttere før neste sving.
På tross av trøbbel koste jeg meg på førsterunden. Med en løype bygget av og for syklister var det få kjedelige partier.
|
Siste del består av ti minutter krevende klatring, og deretter fem minutter sammenhengende utforkjøring fra løypens høyeste punkt og ned til vekslong. Jeg klokker inn på 1t og 6 min, og kan lettet konstatere at jeg har klart å beholde tredjeplassen. Absolutt godkjent!
Kaktusene var store og mange, og med lange spisse pigger. Kræsjet man var man nærmest garantert å treffe en.
|
Fest og moro
Er det én ting amerikanere kan, så er det å kose seg! 24h in the Old Pueblo er like mye en festival som et sykkelritt. Allerede før skumring er det mange lag som kaster inn håndkleet og tar seg en fest istedet. De samles rundt utallige bål, spiser god mat inspirert av det meksikanske kjøkken, og drikker øl brygget av lokale bryggerier. Selv fokuserer jeg på å få i meg mest mulig karbohydrater, men den gode stemningen smitter over og gjør det lett å holde motet oppe.
Pabst Blue Ribbon, kjent som hipsterøl nummer 1, er også populær blant terrengsyklister. Så lenge en tok med søppel tilbake var det fullt lov å drikke langs løypa.
|
Det var ikke vanskelig å gå i kalorioverskudd selv med 6 t knallhard sykling i løpet av et døgn.
|
Det var mye rart å se når en ikke var på sykkelen. Enkelte syklet runden sin toppløs, mens denne karen valgte å pakke seg ekstra godt inn.
|
Andre runde
Lagkameratene mine fortsatte å levere raske runder. Etter syv runder og omtrent like mange timer var det fortsatt jevnt. Avstanden ned til fjerdeplassen var kun tre minutter. Solen gikk ned like før jeg la ut på min andre og lagets åttende runde. Mørket kommer fort i ørkenen. De neste tolv timene er avgjørende for rittets utvikling. Mye kan skje i løpet av natten. Jeg fokuserte på å holde meg på sykkelen, men klarte også å beholde avstanden til laget bak. Jeg begynte nå å få troen på at dette kunne gå riktig bra.
Patrick sykler inn i solnedgangen.
|
Den svingete løypa ble langt mer krevende nattestid. Steinen til høyre var kategorisert som "black diamond", og var mulig å sykle utenom.
|
Tredje og fjerde runde
Etter to fulle rotasjoner byttet vi taktikk. Matt og Brad skulle nå sykle to runder hver mens Patrick og jeg skulle prøve å få litt søvn. Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. Det var ennå tidlig på kvelden og masse liv i leiren.
Det tok lang tid for kroppen å våkne etter pausen. Tredje og fjerde runde gikk i en slags zombie-tilstand. Jeg klarte ikke å få opp tempo, og det var hverken bena eller pusten som var begrensningen. Men jeg var ikke den eneste. Vi lå nå på en fjerdeplass, og avstanden til pallen økte.
Å sykle alene gjennom natten er en mental prøvelse. Det føles som det går fort, men du har ingen ordentlige referansepunkter på farten. Ingen ryttere passerte, og de som prøvde å henge seg på ble som oftest hektet av i løpet av få meter. Det var en ensom kamp mot klokken. Jeg fokuserte på å bruke minst mulig krefter og samtidig holde rundetidene jevne.
Matt Slaven vant i fjor den nord-amerikanske enduro-serien. Han er heller ikke fremmed for å delta xc-ritt.
|
Egen mekaniker er luksus. Dave klargjorde syklene våre før hver runde, så vi kunne ligge med bena høyt.
|
Hundrevis av hodelykter lyste opp natten og ga god oversikt over løypa.
|
Mot slutten av min fjerde runde var solen igjen på vei opp. Bedre soloppgang har jeg aldri sett. Lyset fra hundrevis av lykter ble sakte men sikkert blendet av den etterlengtede solen.
Siste runde
Drøye to timer før døgnet var omme var det tid for min siste runde. Vi lå nå på en trygg fjerdeplass, samtidig som pallen var utenfor rekkevidde. Jeg var likevel fast bestemt på å levere en rask runde. Solens stråler drev sakte men sikkert nattens kulde ut av kroppen. På tross av en ikke-fungerende kropp gjorde dagslyset alt mye enklere.
Mens nattesrundene handlet om overlevelse, klarte jeg nå å fokusere på å knipe sekunder. Klatringene gikk omtrent like fort som før, men jeg tjente mye på å beholde farten gjennom de utallige svingene. Etter en time og ni minutter blodslit kunne jeg sende Brad ut på lagets siste runde.
Kroppen min reagerte dårlig på kombinasjonen lite søvn og knallhard sykling. Enkle oppgaver som å fikse klossene ble en utfordring.
|
Amerikanere er ofte utradisjonelle i utstyrsvalget. .
|
Konas salgsrepresentant Willy underholdt oss gjennom natten og morgenkvisten.
|
Klokken 12:06 passerer Brad målstreken. I løpet av drøye 24 timer har vi gjennomført tilsammen 21 runder, klatret nesten 8000 høydemeter og syklet en distanse tilsvarende Trondheim - Oslo hovedsakelig på smal sti. Jeg sov godt den natten.
Fire slitne karer: Brad Winn, Mathew Slaven, Patrick Means og Mathias Marley.
|
