Foto: Simen Berg
– Det er ingen som har syklet der før, men vi har fløyet over med helikopter, og det skal være en sti det meste av veien, sier organisator Robert Schistad, mens festslitne utforsyklister triller syklene opp foran helikopterlandingsplassen på Bømoen. Forventningene er store foran årets heliride under Ekstremsportveko. Her er kids vi kjenner fra dirtparken, landets beste utforsyklister og nyfrelste friraidere i skjønn forening.
– Dere er heldige, vi kunne solgt minst førti plasser til, sier Robert. Helikopteret tar oss over skogkledte åser og opp på snaufjellet. Honndalsnuten er de lokale toppturentusiastenes favoritt om vinteren, og restene av den årstiden finnes fortsatt. Men vi ser også lovende svaberg. Og muligens en sti?
Syklene blir fraktet i et nett under helikopteret, som flyr i skyttel for å få alle til topps. Vi har god tid til å skrive i gjesteboka og prate med en turgåer som har ruslet opp. – Jeg hadde ikke akkurat ventet å møte førti stykker her oppe, men det er bare moro. Jeg er her så ofte, sier han.
Så er det å finne veien ned. Det starter med grov ur og snø. Noen tester ut om det er en lur idé å hucke fra klipper til snø. Svaret er vel tja.: Du slår deg ikke, men regn med at sykkelen bråstopper i den råtne snøen slik at du må bite i frysevarene. Etterhvert får utformester Espen Johnsen og de andre fast fjell under dekkene, nedover en rygg med svaberg og tekniske passasjer.
Vi jobber oss nedover, bit for bit. Det er flere snøflekker, og vi traverserer på kryss og tvers. Det er er slett ikke overalt at den geniale oppfinnelsen hjulet kommer til sin rett. Opprinnelig skulle helikopterturen gå til Lønahorgi, rett ved skianlegget på Voss, men der ligger det for mye snø. Honndalsnuten er plan B, og det er ikke til å komme fra at heliride i usporet vestlandsterreng er for de spesielt interesserte. Når førti personer skal bevege seg, blir det en god del venting. Stien kommer og går. Det nærmer seg kveld. Det er en tur hvor du får bruk alt du har av fysisk styrke, dekkfriksjon, sykkelteknikk og humør, ikke minst når vi blir møtt av en real regnskur et stykke nede i fjellsiden.
Heldigvis er det nok av entusiasme i laget. Været bedrer seg og vi oppdager at skogskjøring på myk lyngbunn kan være riktig fint på sykkel - selv om stien vi skulle vært på er på den andre siden av dalen. Nede i lavlandet er det stisykling av høy kvalitet, og vel nede er alle enige om at det var en fin tur.
Eller for å la Norges beste utforsyklist Espen Johnsen oppsummere:
– Bra på toppen, litt for mye knot midtveis og suvererent på slutten.
