– Akkurat nå er jeg midt i en real førtiårskrise, sier en åpenhjertig Tom Larsen. To-barnsfaren med en tiende plass fra terrengsykkel-VM og en sjetteplass fra verdenscupklassikeren i Houffalize på CVen har tatt turen innom Terrengsykkel-redaktørens Barcelona-base på vei hjem fra et treningsopphold i Girona. Kanskje er det et vetaran-VM på Lillehammer som lokker i det fjerne?
Les om Tom Larsens funksjonelle supersykkel her. Han klarer seg med én.
Ønsker at oppmerksomheten går til de unge
– Jeg har bodd og trent sammen med Vegard Breen og Vegard Stake Laengen en uke, sier han.
– Når du ser på de to gutta der så ser du hva som kreves for å nå toppen. Det gir meg trua på både ungdommen og sykkelsporten igjen, sier Tom. Den tidligere terrengsykkelproffen uttrykker en oppgitthet mot en internasjonal s toppidrett han selv var en del av i flere år. Syklister som var foran ham i mål i flere av de store rittene han syklet, har senere blitt avslørt som juksemakere. Tom er lei av å lese om gamle «helter», men gleder seg over fremgangen til dagens ærlige unggutter. Egentlig vil han ikke at vi skal skrive om ham heller. – Skriv heller om noen unge som gjør noe bra. Det er de som betyr noe og som kan la seg motivere av å bli omtalt, sier han.
Er det verdt det
Når det likevel kommer til hva som skal til for å hevde seg i internasjonal terrengsykling må han først kaste ut en brannfakkel.
– Spørsmålet er egentlig om det er verdt jobben å hevde seg i terrengsykling. Det krever mye og belønningen er ikke spesielt stor. Hvis du vil oppleve verden fra sykkelsetet og få kostnadene dine dekket og kanskje heve en lønn, er sjansen mye større for å nå målet hvis du satser på landevei.
Tom er kjent for å ikke legge så mye i mellom. Han er dønn ærlig og setter fingeren på et faktum som gjør at mange terrengsykkeltalenter bytter bort knastedekk for bukkestyre når et valg må tas.
Likevel er Tom, som også har norgescupseiere på landeveien på merittlista, terrengsyklist på sin hals. Faktisk mer så nå, enn da han var aktiv.
– Jeg elsker jo det å komme ut i terrenget sjøl. Å utfordre med selv og naturen er drivkraften nå, sier han. Men treningsiveren er også stor. Girona-oppholdet i februar er allerede det andre av tre utenlandsopphold denne vinteren for den 190 cm høye syklisten. Det første var en familieferie til Gran Canaria, men sykkelen var med da også.
Alt det andre
– Det å nå toppen handler om mye mer enn å trene og sykle. Det er alt det andre også. Det å få hverdagen til å gå opp når du ikke har foreldrene rundt deg. Som terrengsyklist er du overlatt til deg selv når du er i utlandet, enten det er på trening eller på ritt. Ting som å lage mat, vaske klær, handle mat, mekke sykkel og ikke minst det å komme seg i seng, er ting som det er lett å la flyte som ung, påpeker Tom Larsen. Han er imponert over Breen og Stake Laengens evne til å klare seg selv i Girona, men mener at de hverdagslige gjøremålene er lette å glemme i iveren etter å trene. Å bare trene, spise og sove mens foreldrene tar seg av det andre er annerledes enn det å måtte gjøre alt selv. Totalbelastningen blir fort en del større når hverdagen skal gå opp.
Oppe i dette kommer også det å gå på toppidrettsgymnas som NTG inn. Ungdommer som kommer inn i et miljø hvor det å trene hele tiden er standarden, kan fort brenne seg ut for å rekke over det andre.
– Som sekstenåring er det vanskelig å få i seg nok god mat, ha klær klare til treningen, ha mat til frokost, sier Tom.
Samfunnsnytte?
Selv om det kan være vanskelig å nå verdenstoppen som terrengsyklist er vi i Norge heldig stilt som kan unne oss å prøve, lenger enn de fleste uten at vi havner i økonomisk knipe. Tom er likevel kritisk til utviklingen han har sett innen toppidretten. Han valgte å ikke se på årets vinter-OL, selv om han både har en fortid som langrennsløper og ivrig sportsidiot. Han synes det er synd at penga til de grader rår og at det er mindre fokus på samfunnsnytte og helseaspektet ved trening og idrett. – Det å drive med idrett er jo egentlig ikke så samfunnsnyttig. Sier Tom – Jeg var en del av det selv, men nå som jeg lever et normalt liv med en vanlig jobb ser jeg jo liksom hvor gæernt det virker at vi bruker millioner av kroner på smøreteam til langrennslandslaget i stedet for å bruke de på mer samfunnsnyttige ting.
– Hvis du vil se verden som terrengsyklist så kan du unne deg å satse hardt i noen år, uten å sitte igjen med annet enn minner. Du kan fortsatt ta utdanning å begynne å jobbe etter å ha gjort et ærlig forsøk, påpeker Tom likevel. – Samtidig konkurrerer du med syklister som har kniven på strupen og bruker syklinga som en reell yrkeskarriere. I sør-Europa er det å bli proffsyklist nesten et vanlig yrkesvalg, ofte for folk som ikke fikk noen andre muligheter etter skolegangen, mens det i Norge er noe vi prøver å få til fordi det er moro. Her ligger det både en fordel og en ulempe for de norske syklistene. Du må like det du driver med for å nå langt, men det kan fort koste så mye at mange ikke klarer det.
